I Pakistan, med en politisk kultur hvor religionen alltid har vært viktigere enn demokratiet, hvor rettsvesenet sedvanlig har bøyd seg for makta, hvor den militære makta støtt og stadig tvinger folkevalgte ledere i kne eller styrter dem, hvor elitens mektige familier gjennom utpressing, list og lempe bruker velgerne som stemmekveg (med vekslende hell), men hvor samfunnet alltid har vært mye mer mangfoldig og sammensatt enn man vil innrømme, har både demokratiet og rettsstaten gjort en viss usikker og nølende framgang. Alle snakker om «endring». På politifolkenes rygg står det «ingen frykt». Det kalles den blodigste valgkampen noensinne. Tapte liv, etter 11. april, overgikk 100 tirsdag.

I sin forvirrende uorden endrer også dette tradisjonsbundne samfunnet seg. Men det er endring og stillstand, framgang og tilbakegang på samme tid.

Dette er første gang fra Pakistan ble grunnlagt i 1947 at ei folkevalgt regjering har fått sitte tida ut, uten å bli felt i et militært kupp. Det er landets første demokratiske maktskifte - hvis ikke en overraskelse smeller på tampen. Nawaz Sharif og hans konservative Pakistans Muslimske Liga - Nawaz (PML-N), ligger ifølge de fleste iakttakerne og målingene, an til å vinne valget. I så fall blir han, som den første i den stormfulle historien, statsminister for tredje gang. Nytt, men gammelt.

Men PML-N får neppe flertall aleine. Sharif-familiens høyborg er Punjab, hvor hans bror er førsteminister og hvor nær halvparten av landets om lag 190 millioner innbyggere bor. De andre landsdelene kan gå andre veier og Sharif må da finne støttespillere, som han ikke sikkert kan stole på.

Forrige gang han regjerte, i 1999, ble Sharif avsatt i et dramatisk kupp uten blod av general Pervez Musharraf og sendt i utlendighet. Musharraf holdt makta til 2008 og dro etterpå i eksil. Musharraf kom nylig tilbake for å stille i valget, men ingen folkemasse tok imot ham som landets frelser, og en domstol har satt ham i husarrest. Musharraf kan bli tiltalt for landssvik. Han nye All-pakistanske Muslimske Liga synes dødfødt etter at han ble arrestert. PML-Q, utbrytere fra Sharifs parti, valgte først Musharrafs side, men har etterpå støttet det regjerende Pakistans Folkeparti (PPP).

Den første ukjente i valget er hvor mye PPP, Bhutto-familiens parti, går tilbake. Det styrer i landsdelen Sind, deres høyborg, og er med i styret av de andre landsdelene utenom Punjab. President Asif Ali Zardari, som har rettsvesenet på nakken, kan få store vansker med å bli gjenvalgt av de folkevalgte i september. Sønnen hans med avdøde Benazir Bhutto, Bilawal, er partiets leder, men av frykt for livet har han ikke vist seg. Og faren kan ikke, som president, drive valgkamp. Partiet med litt sosialdemokratiske røtter kjemper uten leder.

I går ble sønnen til tidligere statsminister Yousuf Raza Gilani, Ali Haider, bortført under et valgmøte. Høyesterett tvang i juni 2012 Gilani til å gå av, fordi han nektet å be Sveits etterforske anklager om korrupsjon mot president Zardari. Gamle synder, men nye takter fra rettsvesenet.

Den andre ukjente er cricket-legenden Imran Khan og hans Bevegelsen for Rettferd (PTI). Han vant bare ett sete i 2002 og i 2008 boikottet han valget. Nå har han vært et friskt pust med gjennomslag i middelklassen og blant unge velgere. Men han falt tirsdag hodestups ned fra ei heisekran som skulle løfte ham opp på et podium i Lahore og må drive valgkamp fra senga. Khan kan stjele mange stemmer fra Sharif med sitt løfte om «et nytt Pakistan».

Den tredje ukjente er valgdeltakelsen, særlig blant de mange unge velgerne. Og det er der Khan har sitt håp. Men den blodige volden har dempet valgkampen og kan skremme mange velgere. I landsdelene Balutsjistan i vest og Khybewr Pakhtunkhwa i nordvest er det nærmest borgerkrig.

Og det siste året har «hellige krigere» fra Taliban i Pakistan (TTP) dratt fra nordvest og inntatt Karachi i Sind, landets økonomiske hovedstad. Byen er ei boblende heksegryte av innfødte sindier og innvandrede mohajirer, fra dagens India, og pasjtunere, fra nordvest, med alle slags politiske, religiøse og etniske motsetninger. TTP angriper sekulære mål som Bevegelsen Muttahidda Qaumi (MQM), partiet til mohajirene, og Awami Nasjonale Parti (ANP), partiet til pasjtunerne, blandede skoler med jenter og gutter, kristne, sjia-muslimer og helsearbeidere som vaksinerer barn mot polio. Der MQM og ANP lå i krig med hverandre har Taliban gått til krig mot begge.

Et nytt Pakistan må - om mulig - oppstå fra dette forvirrende mangfoldet.