DET er ikke mange dager siden Ole Gunnar Solskjær brukte noen gloser om en røff motstander i cupen som den ellers svært korrekte Molde-treneren vanligvis ikke ville ha uttalt:

- Forbanna kuk, ble utskjellingen tolket som av de trønderske motstanderne på 2.divisjonslaget Byåsen. Det var ikke helt korrekt ifølge Solskjær selv, men effekten var ment å være omtrent den samme. Derfor ba han om unnskyldning til Byåsen-spilleren direkte etter at kampen var spilt.

Det var i hvert fall flott oppførsel i vanlig solid Solskjær-klasse.

HVA skal vi da si når Norges høfligste trener er i gang igjen? Sannsynligvis at presset de siste ukene har vært vanskeligere å bære enn de fleste forstår. For det er ingen Ole Gunnar Solskjær i balanse som bruker den første muligheten etter sesongens aller første serieseier til å skjelle ut treneren på det andre laget.

Da vi trodde vi skulle høre litt mer om hvor fornøyd han var med et mannskap i stor spillemessig framgang, gjorde Ole Gunnar seg i stedet uvant liten ved å forklare triumfen med Aalesund-trener Jan Jönsson sin kritikk av Moldes lagoppstilling for to måneder siden.

Da møttes Aalesund og Molde til siste treningskamp før serien på Color Line Stadion, og Solskjær sparte flere av de beste spillerne sine på grunn av hardt kampprogram. Det likte Jönnson dårlig og klaget over manglende respekt for denne kampen hos de regjerende seriemesterne.

Det skulle svensken kanskje ikke ha gjort.

FOR i garderoben før gårsdagens seriekamp brukte Solskjær nettopp denne gamle kritikken for å få fram det mest innbitte hos spillerne sine. Fotballtrenere gjør ofte sånt. Dette med respekt og ære hører forestillingen om god kampidrett til, og i de tradisjonelle peptalkene til fotballstammene verden rundt flagrer gjerne de aller største ordene luftig forbi. Men da helst i garderoben.

Sagt utenfor høres de ganske så meningsløse ut. Som når en blussende rød og glad Ole Gunnar satte i gang med sin forklaring til TV-reportere på C More, og fortalte at denne seieren var å regne som "et stikk tilbake" mot Jan Jönsson.

Da blir det tilnærmet uforklarlig. I hvert fall når denne forklaringen sjekkes mot kampbildet.

DENNE gangen var det jo ikke det ekstremt tente Molde-laget som gikk rett i strupen på den frekke lillebroren fra Sunnmøre med en gang dommeren blåste til kamp. Ute på banen var Aalesund ganske lenge det førende laget. Joda; Molde-spillerne var bedre med i duellene enn på lenge, men heller ikke så mye mer. Først da Joona Toivio sendte hjemmelaget i ledelsen med det vakre frisparket sitt, kom forvandlingen.

Den skyldtes altså ikke tapt ære eller revansje for noen uheldige ord fra treneren til rivalene. I denne sammenhengen var Jönson-sitatene sannsynligvis ikke mer verdt enn snøen som falt i fjor. En fersk scoring derimot, var til å bli raskt god av. Da forsvant det blytunge forventningspresset, all sorgen over de tapte poengene og hele den begredelige inngangen på sesongen 2013.

Da var det bare fotballgleden igjen.

DEN gleden har dette Molde-laget mer enn nok av kvalitet til å trives i. Få vet dette bedre enn Ole Gunnar Solskjær. Det er ikke så mange ukene siden han selv forklarte seriemesternes manglende poeng med humpete underlag på frosne baner. Det lyder mye bedre enn gamle stammehistorier om stolthet og ære ettersom denne forklaringene reflekterer et mannskap uten spesiell luftstyrke på topp til å kunne velge de letteste løsningene.

Den styrken er der fortsatt ikke, men det hjelper på den strukturelle skjevheten når Molde skaffer seg ledelsen. Da blir det straks bedre betingelser for ett av seriens flotteste kontringsspill.

Det var tempoet i pasningsspillet som avgjorde denne ganske tette kampen da Barrantes og 1 - 2 ga Aalesund sjansen igjen. Heller ikke da var det gamle Jönsson-sitatene som manet spillerne framover. Det som ga full fart og nye scoringer, var derimot den tryggheten som ligger i det å ha trent lenge og effektivt på et raskt spill i lengderetningen.

AKKURAT den treningen gjør at Molde er i gang igjen, og den baserer seg på all fotballgleden som Ole Gunnar Solskær har tatt med til byen. Det er der midt i den smilende positive fotballen han fortsatt hører hjemme både på og utenfor banen.

Slik var denne spesielle forklaringen på årets første serietriumf overraskende langt under vanlig Solskjær-nivå.