LØRDAGSSPALTE I MAGASINET: Det hender jeg forter meg hjem for å lage middag og bistå med leksehjelp, for å oppdage at ingen barn er hjemme og venter på meg. Den uplanlagte fritida føles merkelig — og verdifull. Det hender at jeg leser en roman, går på kino eller legger meg på sofaen og kjenner etter hvordan det føles å være alene hjemme.

Når barn blir større og mor middelaldrende, er det nettopp det som skjer. Barna orienterer seg ut og vekk, og mor får mer egen tid. Så hva skal jeg fylle tida med? Skrive en ungdomsroman? Studere juss? Begynne å male abstrakte oljemalerier? Ta dykkersertifikat? Eller simpelthen bare spisse personligheten min?

Nesten alle single og barnløse synes ærlig og oppriktig at kvinner blir gørr kjedelige straks de blir mødre. Før jeg selv fikk barn, var jeg enig. Det virket som enkelte fikk tre firedeler av hjernen sin utslettet — og dessuten hele personligheten — straks den første ungen var trykket ut.

Fra frihet til trygghet. Fra moro til engstelse. Ja, det var faktisk sjokkerende hvor blasse mammautgaven av selv frekke og frihetselskende kvinner kunne finne på å bli, tenkte jeg ofte som barnløs. Noen bare ga opp, liksom, og ble mer lik mora si enn mora selv.
 
Så ble jeg en av dem, mammaene. En veldig fornøyd mor som ikke føler at hun har «ofret seg» for familien. Men jo, jeg har endret meg. Morsrollen har gjort meg mykere, mer forsiktig, mindre ambisiøs og ja, tammere. Jeg tenker på og snakker mye om barna mine. Jeg har ofte huskelister i hodet. Jeg handler på Kiwi og får ikke tid til å trene, puh. Når jeg ser meg selv utenfra minner jeg mistenkelig om disse mødrene jeg kritiserte. Er det rett og slett slik at jeg er blitt ... kjedelig?

Debatten om hvorvidt norske kvinner skal oppmuntres til å jobbe deltid og bake cupcakes eller satse på karriere, treffer kvinner. Debatten er politisk og personlig. Veldig personlig. Men mødrenes manglende karrieregutsing handler ikke bare om økonomi, om hverdagen som ikke går opp, samlivet der kvinner har en tendens til å gi etter for å få hverdagen til å gå opp — og omsorgen for barna.

Jeg tror valgene også kan handle om at vi rømmer litt bort fra oss selv og alle mulighetene og valgene som vi egentlig har. Vi flytter fokus, til interiør, ny kjøkken-øy og barnas fritidsaktiviteter. Det handler om omsorg, men også bekvemmelighet. Vi gjør barna til våre hvileputer, og man kan tilpasse seg så iherdig at det man mister kan det være vanskelig å finne igjen.

Barn stiller uro. Et travelt familieliv gjør at vi slipper å tenke på hva som skjer med oss. Det er lette å glemme drømmer og ambisjoner, fordi vi er slitne. Det er lett å engste seg. Det er lett å overorganisere familielivet. Da er det lett å ende opp som bleke skygger av de unge, uredde kvinnene vi var.

Fortsatt synes jeg det er håpløst med kvinner som insisterer på å snakke som mødre hele tida. Jeg misliker når kvinner babler i vei om sine egne barn hvis jeg ikke kjenner barna. Det hender jeg gjør narr av kvinner som skylder på barna for å slippe unna enhver intellektuell utfordring eller fest. Sannheten er jo at damene ikke gidder.

Jeg bør definitivt passe meg. Jeg ligger på sofaen, alene hjemme. Jeg lurer litt på dykkerkurs.