Forrige uke trykket vi en kronikk som var skrevet av en datter av alkoholikerforeldre. Responsen var overveldende. Nær 100 000 leste innlegget, som ble delt og kommentert flere tusen ganger i sosiale medier. I kommentarfeltet under saken var det lett å se hvorfor teksten traff en nerve: flere andre fortalte der om sine egne, liknende historier. I likhet med den anonymiserte kronikkforfatteren led de under sine foreldres alkoholmisbruk opp gjennom hele oppveksten, uten at noen grep inn. En oppvekst der foreldre ikke har vært i stand til å sørge for helt grunnleggende omsorg som varme klær, eller som kronikkforfatteren forteller - dusj om morgenen for å vaske bort piss fordi hun var sengevæter.

Norge har en streng alkoholpolitikk. Det er vanskelig å argumentere for at politikken bør bli strengere, men det finnes heller ingen sterk politisk mobilisering for mer liberal lovgivning på området. De store talls lov slår fast det åpenbare, nemlig at større tilgjengelighet fører til større forbruk. Det finnes ikke tall på hvor mange alkoholikere det er i Norge, men på tross av vår strenge politikk anslår Statens institutt for rusmiddelforskning at det finnes 90 000 «storkonsumenter». Tallet er definert ut ifra antallet personer som drikker 1 dl ren alkohol per dag i snitt, altså rundt seks alkoholenheter. Hvor mange av disse som har barn, og som samtidig klarer å håndtere forbruket vet vi ikke. Men det er all mulig grunn til å anta at barn som lever med alkoholikerforeldre er et enormt samfunnsproblem.

Den svenske filmen «Skyggesiden» fra 2010 med Noomi Rapace i hovedrollen skildrer i all sin grusomhet hvordan et slikt liv kan fortone seg: En oppvekst i et kaos av vold, rus, og grov fysisk og psykisk forsømmelse. En søster og en bror hvor hun klarer seg på grunn av en utenforstående som bryr seg, mens lillebroren - den lille, søte gutten som kunne vært din egen sønn - går til grunne og dør av overdose. Filmen vant fullt fortjent Nordisk råds filmpris, ikke bare fordi den er velgjort - men fordi den er en viktig fortelling om hvilke livsvilkår barna våre vokser opp under.

Tittelen på kronikken i avisa forrige uke var «Ja, men så vær et medmenneske da». Verken lærere, naboer - eller nær familie tok seg bryet med å forsøke å hjelpe. Det kan tyde på at angsten for å gripe inn er større enn viljen til å hjelpe. I et strengt regulert samfunn lar vi kanskje være å bry oss fordi vi er vant til å tenke at sosiale problemer blir løst av myndighetene. På den annen side går det ikke an å velte ansvaret over på nabokjerringa som ikke lenger finnes. Det er ikke urimelig å kreve ekstra årvåkenhet fra institusjoner som barnehager og skoler, som i de aller fleste tilfeller ser minst like mye til barna som foreldrene gjør.

«Norsk drikkekultur» er et mytisk begrep som ofte brukes som forklaring på både den aggressive helgefylla og annen rusproblematikk. Det er slapp fatalisme som ikke fører oss noensteds. Vi burde heller snakke mer om vår omsorgskultur overfor de som blir skadelidende. Da er det oppløftende at 100 000 leser en kronikk som kan få oss til å våkne. Større åpenhet gir større forståelse.