TV-SERIE: Mens vi venter på mer «Downton Abbey», har NRK gjort plass for et BBC-produsert retrodrama som har klart å overgå seertallene til publikumssuksessen. «Call The Midwife» heter det på originalspråket, og handler som tittelen antyder om en gruppe jordmødre i Londons East End.

Serien er basert på de bestselgende memoarene til Jennifer Worth. Året er 1957 når hun nyutdannet ankommer det fattige nabolaget Poplar fra en komfortabel oppvekst på bygda.

Det er fortsatt en stund til p-pillen blir utbredt, og gatene kryr av unger og damer med struttende mager, som alle trenger hjelp fra Jenny og kollegene i det nonnedrevne Nonnatus House. Jenny får et sjokkartet møte med de hygieniske og moralske standardene hun møter på hjemmebesøkene, men lærer snart at dette samfunnet har sine egne styrker.

Lun situasjonskomikk

«Nytt liv i East End» er en typisk britisk folkekjær serie: Den er satt i fortida og utnytter stilpaletten til det fulle.

Den er følelsesladet og handler om de nære ting, men blir aldri mer alvorlig enn at stemningen kan løses opp med litt lun situasjonskomikk fra eksentriske figurer.

Til å ha fødsler og fattigdom som tema er den i overkant ren og ryddig, og tilløpene til vanskeligheter løses som regel greit opp av autoritetspersoner som utelukkende er tolerante og fornuftige.

Triste skjebner 

Men etter hvert som serien går sin gang, når omstendighetene er etablert og de heftige fødselsscenene tar mindre plass enn de sentrale karakterenes liv, begynner den å lure seg under huden.

Klart vi vil at den lite attraktive og klønete, men godhjerta overklassejenta skal få sin politikonstabel, og at den litt humørløse Jenny skal innse at beileren er rett for henne.

Det er også lett å sympatisere med de mange triste skjebnene jordmødrene møter på sin vei - for det er ikke sånn at alt går bra. Likevel skildres historiene om prostituerte, krigsveteraner og overlevende fra fattighus uten overdreven elendighet, og alltid med noe positivt å ta med seg fra det hele.