KOMMENTAR: For to uker siden var jeg i Buenos Aires, hovedstaden i et land hvor litteraturen har spilt en helt spesiell og sentral rolle i historieskrivingen. Der andre tiet under de mange diktaturene på 1900-tallet, kunne forfatterne tale gjennom skjønnlitteraturen sin.

Dermed er det kanskje ikke så rart at publikum satt som tente lys da Lillehammer-aktuelle J.M. Coetzee var der for å snakke om en av sine besettelser: sensur. Coetzees tre første romaner ble utgitt under apartheid-regimet, og følgelig ble den også sendt til hemmelig sensur før de kunne publiseres.

Bøkene hans kan vanskelig kalles regimevennlige. «I det mørke landet» inkluderer både frivillige og tvangspregede sexscener mellom hvite og svarte karakterer. I datindens Sør-Afrika var sex på tvers av etniske grenser en forbrytelse. Eller hva med «Før barbarene kommer»? Den er full av passasjer om tortur. Coetzee trakk fram en passasje hvor en torturist blir spurt: Hvordan kan du vite når et torturoffer snakker sant? Det må jo være en forferdelig situasjon, å bli presset, gi etter, og så bli presset enda mer fordi du ikke blir trodd på at du har gitt alt du hadde. Selvfølgelig finnes intet godt svar på det spørsmålet. Spørsmålet er dermed et farlig et, for et regime som benyttet torturen som virkemiddel.

Likevel fikk alle bøkene hans utrolig nok apartheid-regimets «godkjent»-stempel. Det er enestående. Og det er ganske påfallende hva som går igjen i alle sensurrapportene Coetzee fikk innblikk i på 2000-tallet. Fraser som at «boka er åpenbart ikke ment for allmuen», «boka vil etter all sannsynlighet kun leses av høyt utdannede, forstandige mennesker»; «dette er en bok for intelligentsiaen». Sensorene regnet med at de litterære grepene til Coetzee gjorde jobben for dem: ingen potensielle opprørere, ingen fra «massene» ville lese bøkene til Coetzee uansett.

Coetzee synes vel overbevist om at sensurens krefter er like sterke i dag som den gang. Samtidig er det ikke som om det ikke finnes offentlige hemmeligheter i Norge. Det har vært tilfeller hvor bøker inkluderer opplysninger pressen anser som for sensitive til å trykkes. Da dukker det opp en argumentasjon som minner om de sør-afrikanske sensorenes: en bok er et format som rommer flere nyanser. Sensuren kan godt lempes litt for de som orker å sette seg inn i dem.

Men om dét er elitisme eller sunn fornuft, er jeg neimen ikke sikker på.