Vi lever i agitasjonens tidsalder, hvor giftig tankegods spres av propagandister gjennom verdensomspennende nettverk, og hvor nye voldshandlinger ser ut til å hente impulser fra andre siden av kloden. Det viser seg nå at de som sto bak bombeangrepet på Boston Maraton var inspirert av jihadist-ideologi spredd via nettet. Mannen som skjøt og drept tjue barn og seks voksne på en barneskole i Connecticut i desember 2012, var inspirert av Anders Behring Breivik - som i sin tur var motivert av den amerikanske «hvit makt»-bevegelsens hatefulle ytringer.

Hva slags strafferettslig ansvar har de som sprer slike ytringer og er opphav til religiøst eller politisk motivert vold? Mens de konkrete sammenhengene mellom ytring og vold virker åpenbare, er lovgivningen på området mer uklar. Lovene varierer fra land til land, men trenden synes å være økt straffeforfølgelse av ytringer som oppildner andre til å begå politisk eller religiøst motivert vold. I England og Wales er det forbudt å oppfordre til hat mot mennesker på grunn av deres religiøse tilhørighet, ifølge en ny lov fra 2006 om politisk og religiøst hat. I USA har Obama-administrasjonen trappet opp jakten på radikale islamske propagandister: For eksempel ble Abu Hamza al-Masri utlevert til USA i oktober 2012 og siktet blant annet for å ha oppfordret til global jihad via nettet. Og Sulaiman Abu Ghaith - Osama bin Ladens svigersønn og lenge al-Qaidas ledende propagandist - ble utlevert fra Jordan i mars og må snart møte i retten i New York. Den amerikanske administrasjonen har også gått utenom nasjonal og internasjonal lov, for eksempel i 2011 da de godkjente droneangrepet som tok livet av to amerikanske statsborgere: den radikale geistlige Anwar al-Awlaki og Samir Khan, mannen bak al-Qaidas nettmagasin i Jemen, «Inspire».

På folkerettens område ser vi oppløftende tegn til økt straffeforfølgelse av propaganda og hatefulle ytringer i væpnede konflikter og folkemord. Den internasjonale straffedomstolen for Rwanda har dømt flere politiske ledere, en radiosjef og en popstjerne for direkte og offentlig oppfordring til folkemord. Internasjonal lovregulering av hatefulle ytringer ser ut til å bli stadig mer omfattende; for eksempel har påtalemyndigheten foreslått nye straffebestemmelser som «oppfordring til krigsforbrytelser».

Det er tungtveiende grunner til å bifalle økt straffeforfølgelse. Ny nevrovitenskapelig forskning utført av psykolog Lasana Harris ved Duke University viser at propaganda som framstiller religiøse og etniske grupper som «skadedyr» eller «kakerlakker» kan dehumanisere andre mennesker, i den grad at det gjør det lettere å begå umenneskelige handlinger som tortur og drap. I sin nye bok «The Harm in Hate Speech» utfordrer den amerikanske filosofen Jeremy Waldron det han mener er overdreven passivitet i spørsmål om ytringsfrihet. Trygghet, inkludering og respekt for menneskers verdighet, er fellesverdier som liberale samfunn har plikt til å fremme, mener Waldron. Derfor må rasistiske og krenkende ytringer hindres gjennom lovgivning.

Samtidig er det grunn til å utvise forsiktighet. Selv om det gjerne hevdes at folkemordet i Rwanda ble satt i gang av stasjonen Radio Machetes voldspropaganda, lar påstanden seg ikke bekrefte av seinere forskning. Antropolog Charles Mironko fra Rwanda og statsviter Scott Straus fra USA har sammen intervjuet hundrevis av folkemordsdømte i fengsler i Kigali, og gjort oppsiktsvekkende funn. Ifølge de dømte var den viktigste grunnen til deltakelsen i folkemordet ikke propaganda, men at de ble rekruttert av et mannlig familiemedlem eller av en lokal politisk leder. Rwandere flest hadde ikke radio, og for mange landsbyboere var radiosendingene irrelevante for det de foretok seg.

Dette illustrerer et annet poeng, nemlig at tilhengere av strengere ytringsregulering ofte tror mottakerne av voldsbudskap er maskiner som handler automatisk, uten å tenke. Men hvorvidt et agitatorisk budskap fører til voldshandlinger er i de fleste tilfeller mest opp til mottakeren, ikke avsenderen. Dessuten må vi huske at de sterkeste tilhengerne av å lovregulere ytringer er autoritære regimer - for dem er slike lover en måte å knuse politisk motstand på. For eksempel fikk Rwandas president Paul Kagame innført en lov mot «folkemordsideologi» og brukte den under presidentvalget i 2010 til å kneble mediene og sikte politiske motstandere for folkemordsfornektelse.

Så hvor går veien videre? For det første må vi skille klart mellom hatefulle ytringer som fremmer negative stereotyper, og rasistisk eller religiøst begrunnet agitasjon som oppfordrer til voldsbruk. Slik agitasjon er allerede forbudt ved lov i mange land, men den rettslige praksisen er sjelden konsekvent. Vi må også trappe opp innsatsen internasjonalt for å hindre agitasjon på Internett, det være seg fra så vel jihadister som «hvit makt»-forkjempere, og gå i rette med uttalelsene fra Irans president Ahmadinejad fra 2005 om å «fjerne Israel fra kartet». Politiske ledere som trår over grensen og oppfordrer til folkemord kan med god grunn bringes inn for Den internasjonale straffedomstolen - som ledd i forebygging mot vold og for å hindre andre i å følge etter.

Selv om negativ stereotypier uten oppfordring til vold er forkastelige, bør slike ytringer håndteres utenfor straffeloven, av ovennevnte grunner. Det betyr ikke at vi skal sitte på gjerdet og lytte passivt til de som sprer hat. For eksempel kan det å utarbeide ny internasjonal lovgivning om ytringer øke engasjementet på området. Vi kan ikke vaksinere befolkninger mot voldspropaganda, men skoler, universiteter, fagforbund og myndigheter kan spre toleranse og empati gjennom egne skoleringskampanjer, og fremme skepsis mot rasistiske og religiøse stereotypier. Her trengs mer forskning, siden vi vet langt mer om umenneskeliggjøring via propaganda enn om å menneskeliggjøre gjennom mot-indoktrinering.

Til sist bør motstandere av hatefulle ytringer vurdere å gå omveien om tiltak som ikke rammer ytringer direkte, men som likevel kan dempe motsetninger. I tillegg til lovgivning må det sivile samfunn gjøre sitt for å isolere propagandistene. Nylig startet juristforeningen i USA en kampanje hvor de oppmuntret til å vise mer samfunnsånd i advokatgjerningen, og andre foreninger har fulgt opp. Videre kan trening i konflikthåndtering gi enkeltpersoner et konkret verktøy for å møte folk med andre oppfatninger og håndtere forskjeller uten å ty til vold. Slike tiltak kan virke utilstrekkelige i møte med religiøse fanatikere og nynazister, men langsiktig kulturell endring kan til syvende og sist vise seg like viktig som drastiske rettslige (eller rettsstridige) skritt.

Oversatt av Cato Fossum