IRL-FETISJERING: «Istedenfor å anerkjenne at digitale vilkår blir stadig mer virkelige, mens fysisk virkelighet blir stadig mer digital, spres en forvirret teknofobi og IRL-fetisjisme via en papirbok nær deg», skriver forfatteren. Kronikken er basert på et innlegg under Kulturrådets seminar «Nytt perspektiv på litteraturen og det digitale». Illustrasjonsfoto: Jørn H. Moen
IRL-FETISJERING: «Istedenfor å anerkjenne at digitale vilkår blir stadig mer virkelige, mens fysisk virkelighet blir stadig mer digital, spres en forvirret teknofobi og IRL-fetisjisme via en papirbok nær deg», skriver forfatteren. Kronikken er basert på et innlegg under Kulturrådets seminar «Nytt perspektiv på litteraturen og det digitale». Illustrasjonsfoto: Jørn H. MoenVis mer

Memingen med livet

En digital urinnvåners beretning om den store svekkende dikotomien som har hjemsøkt vårt land.

Debattinnlegg

2009. Peter Sunde, talsmann for Pirate Bay i Stockholms tingrett: «Vi anvender ikke uttrykket IRL, men AFK.» Aktor gjentar: «Når møttes dere IRL, in real life?» Sunde repliserer: «Vi liker ikke det uttrykket, vi sier AFK — away from keyboard — fordi vi mener at internett er virkelig.»

2013. 93 prosent av Norges befolkning i alderen 15-29 er på Facebook. Mer enn annenhver 60+ åring også, ifølge TNS Gallup. Fåtallet i førstnevnte segment husker den underforståtte konsensusen om at «what happens in cyberspace, stays in cyberspace». Dessuten er det allerede noen år siden (maskin med) tastatur var nødvendig for nettnærvær: Hvor går grensen mellom den digitale og den fysiske sfæren etter Google Glass og selvmålingsverktøy?

Mer diskret, intuitiv og kroppsnær IKT vil simpelthen gjøre det vanskeligere å vite hvorvidt den du snakker med i fysisk format er på- eller avlogget, til- eller frakoblet under samværet. Flere opplever hvordan selvet og nået alltid allerede utfoldes synkront på flere (nett)steder. Vi lever visst, ifølge medieteoretiker Douglas Rushkoff, i et permanent «present shock». Også erkjent som «full forvirring» i den nye singelen til Jaa9 & OnklP.

Samtidig, samme sted: Istedenfor å anerkjenne at digitale vilkår blir stadig mer virkelige, mens fysisk virkelighet blir stadig mer digital, spres en forvirret teknofobi og IRL-fetisjisme via en papirbok nær deg. Og på YouTube.

To tredjedeler ut i vårens standupshow av Louis C.K. for HBO: «It was an amazing thing to watch, 'cause kids were dancing, and every parent is standing there like this [demonstrerer med en iPhone], every single person was blocking their vision of their actual child — with their phone!» Psykolog Sherry Turkle framfører samme elegi når hun i New York Times fortviler over at sanddynene — «same dunes that Thoreau once walked» — omkring hytta hennes på Cape Cod infiltreres av «gadgets». «Not too long ago, people walked with their heads up,» skriver Turkle naturlyrisk, «looking at the water, the sky, the sand and at one another, talking.»

IRL-fetisjistens vemodige refreng kan lett gjentas ad nauseam — se Turkles «Alone Together» (2011) og andre fagbøker som «The Net Delusion» (2011), «The Shallows» (2010), «The Dumbest Generation» (2008), «Against the Machine» (2008) — men premisset om at digital og fysisk væren er inkompatibelt og gjensidig utelukkende, kan vanskelig forsvares.

«Nå tar jeg datamaskinen din og kaster den ut av vinduet,» truet sosiolog Bruno Latour nylig i Morgenbladet. «Se nå. Der sitter du og er subjekt alene, tror du. Men hjelpeløs uten objektet. Er maskinen din et objekt eller også del av ditt subjekt? Når du er skilt fra den, kan du ikke gjøre det du skulle ha gjort. Det er av vane at vi ser på den som et objekt,» fortsatte franskmannen. Av samme vane privilegeres også hvert offline-sekund som a priori mer verdifullt. «Skjermen» er pr. definisjon en bedragersk «tidstyv» for IRL-fetisjisten. Dagens fysiske og digitale selv sammenveves imidlertid på et vis som gjør distinksjonen gradvis mindre relevant.

2012. «Hvem er redd for samtidspoesien?» spør Litteratur på Blå. Et hypotetisk mentometer påviser likegyldighet over redsel. Skjønt, ekspertpanelets Espen Stueland (forfatter og kritiker) og Dan Aleksander Andersen (forfatter og forlagsredaktør) presterer nettopp en merkverdig hybrid — skrekkblandet likegyldighet — så fort alminnelig IKT er observert i diktboka på panelbordet. Grunntonen settes av en bekymret ordstyrer: «Puh, rent personlig får jeg en følelse av å være kjempegammel når jeg leser dette, rett og slett fordi jeg er altfor lite på Facebook!» Litteratenes forhåndsgitte teknofobi genererer forbløffende slutninger. At de digitale sporene i et dikt skal være ment som en provokasjon (sic), trenger neppe egen redegjørelse her utover et ydmykt WTF?

Litt tidligere, samme sted: Panelets intellektuelle engasjement er, om ikke i taket, så i hvert fall høyt nok til at Øyvind Rimbereids «Jimmen» granskes samvittighetsfullt og nysgjerrig. «Jimmen» er et langt episk dikt som utspilles i Stavanger på 1970-tallet, der fortellerperspektivet veksler mellom arbeidshesten Jimmen som taler et arkaisk norsk med røtter i eddadiktning og folkeviser, og kjørekaren hans som ordlegger seg på Stavanger-dialekt. Puh, rent personlig ... Nei da. Urimelig å kategorisk diskreditere diktning om en pratsom fjording på 70-tallet bare fordi emnet ikke direkte berører denne leserens virkelighetskoordinater, eller?

Men: hvorfor en ubetinget, intuitiv degradering av tidens menneske-maskin-interaksjon? Kan man ikke også forestille seg en litteratur som gir «stemme» til maskinene og brukergrensesnittene? Som en poetisk studie av både apparater og «apparatus» — via Marshall McLuhans innsikter i hvordan medieteknologien forutsetter tenkningens, kommunikasjonens og erfaringens former? Kan ikke forfatteren utnytte nettopp «skjønnlitteraturens korrigerende mulighet», som det heter i Jan Kjærstads essay fra 2004, til å rekonfigurere den påtrengende dikotomien mellom «analog autentisitet» og «digital inautentisitet»?

«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med mobiltelefoner,» uttalte forfatter Helle Helle til Morgenbladet i vår. «De ødelegger for det jeg vil skrive om. De gir folk for mange muligheter.» Skriveprinsippet kan åpenbart løse fortellertekniske problemer, men reproduserer samtidig idealet om den «ahistoriske» teksten. Ingen klanderverdig strategi i seg selv nødvendigvis, men de færreste bemerker det faktum at den representerer regelen snarere enn unntaket. Hvem er redd for telefonen ... i «Wall Street» (1987)? Gordon Gekkos Motorola DynaTAC 8000X kan godt kalles en bagatellmessig rekvisitt. Men finnes det egenskaper ved apparatet selv som kan bagatellisere hele filmen?

Kravet om å se den medierte, digitaliserte kulturen som mindre rik, verdig og virkelig har hjemsøkt vårt land. Selv i dag kan en kritiker med ubegrunnet selvfølgelighet bebreide en diktbok for å «litt for ofte» bli «hengende igjen i den digitale selskapsleken» (artikkelforfatterens siste utgivelse anmeldt i Aftenposten, 16.06.2013). Som om skjønnlitteraturen alltid allerede bærer «litt for mye» (preg av) teknologi. Er ekkoet av norsklærerens nulltoleranse for nettkilder til særemne — simpelthen ugyldig informasjon under papirhegemoniet — tilsiktet?

«Tidens teknologi antar ikke sjelden karakter av et usynlig imperium,» åpner essayet til Kjærstad. «Det påvirker — i verste fall bestemmer over — våre liv uten at vi merker det.» Når skjønnlitterære forfattere har, som Kjærstad skriver, «en tradisjon for å regne seg som humanister og for å holde seg så langt unna vitenskapens domene som overhodet mulig,» forblir kompatibilitetsmodusen fjern, i beste fall kuriøs.

Mens håndskriften etablerte ideen om et sammenfall mellom skrift og sjel, forvandlet skrivemaskinen skriften til en seleksjon fra tastaturets begrensede og ordnede forråd av tegn. Slik resonnerte den tyske litteraturviteren og medieteoretikeren Friedrich Kittler på midten av 1980-tallet. Det konstateres at litteraturen ikke lenger handler om «ånd», men om svarte tegn på en hvit bakgrunn. I dag løper bokstavene gjennom dataene som sifre. Skriften og boka har ikke forsvunnet, men de er blitt grensesnitt og overflatevirkninger av algoritmer.

Det er et elementært faktum, ifølge Kittler, at litteraturen bearbeider, lagrer og overfører data. Hvis litteraturen da er en form for informasjon må litteraturteorien la seg oppdatere av den moderne informasjonsteorien. Sistnevnte er ikke sannere, men potensielt mer relevant her og nå, i egenskap av å artikulere samtidens mulighetsbetingelser og mediale vilkår.

Ikke ulikt en McLuhan eller en Kjærstad, argumenterer Kittler for betydningen av å anlegge et kybernetisk perspektiv på kulturen. Å unnvike det vil være å avhende seg redskapet som synliggjør vår virkelige historiske situering. Det er som å lukke øynene for maktens dispositiv.

Når vil kompatibilitetsmodusen installeres i litteratens lesebrille? Før eller etter smartbrillens — eller smarthusets — tidsalder? Hvor lenge skal vi danse etter samtidsdiagnostiker Jamiroquais kriseretoriske pipe fra 1996: «Oh this virtual insanity we're living in, it's all so wrong, and I can't go on»?

Sendt fra min iPhone

Lik Dagbladet Meninger på Facebook