INGEN MARKERING: I 1942 ble dette bildet tatt illegalt fra et fjøs i Bodø: Sovjetiske krigsfanger bærer en død kamerat til graven. - For noen uker siden besøkte jeg Tjøtta og krigskirkegården. Det var et forstemmende syn, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix

60 års taushet og tristesse

På mandag er det 60 år siden krigsfangeminnelunden åpnet på Tjøtta. Det er trist at det ikke skal markeres.

Den sovjetiske krigsfangeminnelunden på Tjøtta ble åpnet 8. juli 1953, to år etter at mer enn 8000 fangelik ble flyttet i den kritikkverdige «Operasjon Asfalt».

For noen uker siden besøkte jeg Tjøtta og krigskirkegården over de sovjetiske krigsfangene som døde på norsk jord under krigen. Det var et forstemmende syn, tross minnestedets fine beliggenhet med havet og leia rett der ute og De sju snødekte søstre kneisende bakenfor. Løvetanna sto høy på gravplassen innenfor den firkantete steinmuren som rammer inn det store anlegget. Det mangler minst 25 messingskilt på steinhellene over gravene. De har blitt slått løs av knivene på gressklipperen i åras løp. Hullene etter festeskruene kan telles hvis en legger seg på kne og graver vekk gammelt vissent gress som dekker hellene over de 826 gravene der de identifiserte levningene ble lagt da samtlige sovjetiske krigsgraver i Nord-Norge ble flyttet hit i 1951.

Det døde atskillig flere sovjetiske statsborgere i Norge i 1942-45 enn summen av samtlige norske tap hjemme og ute under hele krigen. Bare dette blotte faktum skulle tilsi at vi i ettertid hadde viet de døde sovjetere den største ære. 13 700 sovjetiske krigsfanger måtte bøte med livet, skutt, sultet og pint i hjel i nazistenes norske fangeleirer, inkludert de ca. 3.000 krigsfanger som døde under alliert senking av fangeskipene «Palatia» og «Rigel». Likene lå spredt i graver rundt kysten fra Grense Jakobselv til Oslofjorden ved krigens slutt.Sommeren 1951 besluttet regjeringen, med forsvarsminister Jens Chr. Hauge som drivende kraft, å flytte samtlige sovjetiske krigsfangelik i Norge på korteste varsel. Det gikk så hastig for seg at gravstedet der likene skulle samles ennå ikke var funnet da planen forelå. Først en måned seinere ble Tjøtta pekt ut som egnet sted. Dette er kunnskap om «Operasjon Asfalt» som ikke tidligere har blitt presentert av norsk historikere, i den grad dette best skjulte kapittel fra den kalde krigen i det hele tatt har blitt omtalt.

«Operasjon Asfalt» skjedde høsten 1951 med lasting og lossing av vel 8000 lik som det dramatiske høydepunkt sist i oktober. Det kom til mytteritilstander om bord i det ene av de to frakteskipene, D/S «Raftsund», fordi mannskapene ikke orket å arbeide med oppbløtte papirsekker med likrester og uutholdelig stank. Skipene ble fulgt av et marinefartøy med ordre om å skyte skremmeskudd hvis det oppsto uro i havnene og skipene ble også ledsaget av etterretningstjenestens folk som skulle rapportere om forventet «kommunistisk motstand» mot likflyttingen.Men det var langt fra bare kommunister som protesterte, men alle slags folk som oppfattet operasjonen som en skjendig handling. I Mo i Rana var protestene så kraftige at aksjonen ble avblåst av Jens Chr. Hauge personlig. 7-800 mennesker møtte opp etter en nattlig massemobilisering som i ettertid ble døpt «kirkegårdskrigen». Denne og en rekke andre episoder med umiskjennelig preg av respektløs framferd, dels utført i dølgsmål for å unngå oppstuss, fikk admiral Bruun i Sjøforsvarskommandoen til å betegne hele operasjonen som mislykket, noe som var en drepende kritikk av Hauges hysj-hysj-strategi for likflyttingen.

De politiske omkostningene ved denne flyttingen av massegraver, var trolig en medvirkende årsak til at «Operasjon Asfalt» ikke ble kjørt som planlagt i Sør-Norge året etter. Det viktigste interne påskuddet for å flytte gravene, nemlig sovjetisk spionasje, var svekket ved at alle graver i Nord-Norge nå var blitt samlet. Men den offisielle begrunnelsen var hensynet til gravstell og vedlikehold. Det er derfor med en viss undring en fortsatt kan lese på Krigsgravtjenestens hjemmeside at de holder på en slik praktisk begrunnelse: «Med henblikk på de utenlandske krigsgravenes antall, spredning og tilstand ble det funnet nødvendig å samle de falne på færre steder, og i 1951 ble det utarbeidet en landsplan for dette ...» Her står det ikke ett ord om stridighetene den gang, ei heller om den reelle begrunnelsen for aksjonen.Dette følger i «god tradisjon» etter det forrige regimet i Krigsgravtjenesten. I 1994, da det nesten ikke var offentlig kjent at flytteaksjonen i 1951 hadde funnet sted, kunne en lese følgende fantasifulle framstilling om de sovjetiske krigsgravene: «Etter samråd med sovjetiske myndigheter ble det etter krigen anlagt en egen sovjetisk krigskirkegård på øya Tjøtta på Helgeland.» Det «samråd» det snakkes om var i realiteten den hardeste diplomatiske strid som skjedde mellom Norge og Sovjet noen gang, så dette er den skjære historieforfalskning, begått av den tidligere leder av Krigsgravtjenesten. I 2002 gikk samme etat til det skritt å fjerne navneskiltene, angivelig av vedlikeholdsmessige hensyn. Først i 2008 ble skiltene lagt på plass igjen, etter høylytt kritikk både fra lokale ildsjeler og i nasjonale media.

Det er litt av et paradoks at det som skulle være den offisielle begrunnelsen for å anlegge en felles krigskirkegård for de sovjetiske krigsfangene, nemlig vedlikehold og gravstell, ikke holder høyere standard enn det gjør. Også tilgjengelighet for de pårørende skulle være et argument for flyttingen. Her er det påfallende hvor lite informasjon som gis ved inngangen til minnelunden. Noe så enkelt som en opplysningstavle ved porten om hvor gravene fins på området, hvor mange som er identifisert, tall på gravlagte i massegravene og bakgrunn for flyttingen, kunne ha løst dette. Dette kunne den nye ledelsen i Krigsgravtjenesten med letthet ha fått til i anledning 60-årsdagen for den offisielle åpning av Tjøtta krigskirkegård.

I stedet velger man ikke å foreta seg noe som helst i anledning 60-årsmarkeringen. Dermed viderefører norske myndigheter en historie av fortielse og tristesse når det gjelder å ære de som led aller mest i vårt land under den tyske okkupasjonen. Forstå det, den som kan.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook.

Kommentarer

Vi vil ha din mening.

Send kronikken eller debattinnlegget ditt til debatt@dagbladet.no.

Kronikk:
6000 tegn inkl. mellomrom.

Hovedinnlegg:
3000 tegn inkl. mellomrom.

Replikk:
2000 tegn inkl. mellomrom.

Kortinnlegg:
700 tegn inkl. mellomrom.

Dagbladet forbeholder seg retten til å distribuere innsendte innlegg i papiravisa og i elektroniske formater. Vår debattredaksjon leser alle innlegg, og gir tilbakemelding. Takk for at du vil bidra.

Debattredaksjonen:
×