Alexandra Archetti Stølen (38) er sjef for Oslo World Music Festival, kanskje takket være et avrevet korsbånd da fotballen var i ferd med å ta henne.

Tips oss 2400
AKTIV: Alexandra Archetti Stølen lever et aktivt liv med krevende jobb og tvillinger, og tar ofte sykkelen fatt. Til info: Mangelen på sykkelhjelm er situasjonsforårsaket og ikke representativ. FOTO: TERJE MOSNES

AKTIV: Alexandra Archetti Stølen lever et aktivt liv med krevende jobb og tvillinger, og tar ofte sykkelen fatt. Til info: Mangelen på sykkelhjelm er situasjonsforårsaket og ikke representativ. FOTO: TERJE MOSNES

Jeg skulle leve av å danse tango og skrive artikler.
Alexandra Archetti Stølen

Oslo World Music Festival

Startet i Oslo som det nordiske festivalsamarbeidet Verden i Norden i 1994, seinere overtatt av Rikskonsertene som Oslo World Music Festival i 2002. Egen stiftelse fra 2012.

Arrangeres i år for 20. gang med 330 artister og konserter på 18 scener i perioden 29. oktober — 3. november. Også daglige seminarer.

Drives gjennom året av en kjerne på fire ansatte, utvides til 25-30 i stab og 220 frivillige under festivalperioden.

Blant årets artister: Rokia Traoré, Taraf De Haidouks, Dino Saluzzi Trio, Javid Afsari Rad/Rumi Ensemble & Mohammad Motamedi, Baloji, Antonio Zambujo, Mari Boine & KORK, Owiny Sigoma Band, Bugge Wesseltoft/OK World.

Se våre siste filmtrailere

—Ferien? Den har vært lang og bra. To uker i Spania og to uker på Vestlandet med alle årstider. Og noen dager på Helgøya i Mjøsa, sier Alexandra Archetti Stølen og tjorer sykkelen til trygt feste midt i Grünerløkkas sommerbankende hjerte.

Det er fersk august, dag 1 post ferium og mer enn som så: Sammen med musikerektemann Steinar Raknes har hun akkurat fulgt tvillingene Martin og Christian (6) til første dag på aktivitetsskolen. Om to uker er de skolebarn på ordentlig, og mens podene nennsomt sluses inn i systemet, kaller arbeidslivet på mor i form av langspurten fram mot Oslo World Music Festival i månedsskiftet oktober/november.

Der har Archetti Stølen vært festivalsjef siden 2006. Siden hun de siste tre åra også har ledet The European Forum for Worldwide Music Festivals, faller et spørsmål naturlig: Klarte hun å komme seg ut av festivalbobla i ferien?

Beirut-satellitt


—Joda, i år gikk det bra, forsikrer hun uten å flakke med blikket. —Det var litt uvant å ikke besøke andre festivaler på sommeren, men jeg hadde reist veldig mye siden jul og følte at jeg nådde et metningspunkt i juni. Da hadde jeg fått med meg mye musikk og vært på mange festivaler, og samtidig var såpass mye av høstens festival på plass at jeg kunne ta fri.

—Festivalen feirer 20-årsjubileum i år?

—Ja, og etter et blodslit før fjorårets festival, som heldigvis gikk bra og ga et lite overskudd, satser vi friskt med blant annet en satellittfestival i Beirut i september.

—Oslo World Music Festival skal arrangere festival i Beirut???

—Ja, som co-produsent. Vi hadde lenge hatt lyst til å gjøre noe på et sted der vi kunne spille en rolle i å styrke et musikkmiljø, og nå skjer det i form av «Beirut and Beyond» fra 19. til 22. september. 25 band fra hele regionen skal spille på seks ulike steder i byen, og siden de ønsket seg Trygve Seim, blir det et norsk innslag også.

—Hvordan kom dette i gang?

—Det startet da jeg var i Beirut sammen med Bugge Wesseltoft i fjor for å treffe musikere som er med i «OK World», bestillingsverket som åpner Oslo World Music Festival i Konserthuset 29. oktober før det drar på turné i Norge og Europa. Da meldte spørsmålet seg: Hvordan kan vi gjøre dette prosjektet mer varig enn én konsert i Oslo?

Drømmen var å lage en festival i Beirut som kunne presentere undergrunnsmusikken med nye, unge artister fra ikke bare byen, men fra Egypt, Syria, Jordan, Libanon, Palestina, hele området, og deretter sende en miniversjon av festivalen på turné i Skandinavia under OWMF. Nå gjør vi akkurat det, så fremt det ikke går av for mange bomber i Beirut i de neste ukene.

Fotball


Alexandra Archetti Stølen er datter av en sosialantropologmor fra Oterøya, Kristi Anne Stølen, og en sosialantropologfar fra Argentina, Eduardo Archetti (1943-2005). Sånn sett kan det synes helt naturlig med yrkestittel «verdensmusikkfestivalsjef», men det var likevel ikke dét 23-åringen hadde tenkt seg i 1998 da hun for alvor tok spranget ut i yrkeslivet.

—Nei, jeg hadde lyst til å bli journalist, og gikk på sportsjournalistikkskole i Buenos Aires da jeg var 19, sier hun.

—Fotballjournalist?

—Kanskje. Jeg vokste opp med en fotballgal pappa og spilte spiss på Frigg i sju år da jeg var liten. Hadde drakt nummer 9 og var toppscorer. Pappa var trener, en nokså unorsk trener som skrek og kjeftet, toppet laget og sørget for at vi varmet opp på samme måte som Maradona.

Jeg husker godt første gang broren min og jeg var med ham på kamp i Argentina og fikk oppleve pappa i sitt rette element. Det var i 1988, vi så River Plate med Caniggia på laget og pappa, som var så akademisk og ordentlig og slett ingen hooligantype, ble helt gæærn da laget hans skårte. Kristoffer og jeg så på hverandre: «Dette er faren vår!» og syntes det var SÅ flaut.

Men pappa var virkelig fotballgal, vi kjørte gjennom hele Europa for å se VM-kamper i Barcelona i 1982 og du kan trygt si at fotball har vært en stor del av barndommen og for den saks skyld livet mitt.

—Hvorfor sluttet du å spille selv?

—Kneskade. Jeg hadde begynt å se for meg kretslag og kanskje noe mer, men så røyk korsbåndet da jeg var 15. På grunn av feildiagnose ble jeg ikke operert før jeg var 21 og sleit lenge med skaden. Da jeg var 16 begynte jeg å danse tango, det var mindre belastende for kneet, og etter hvert begynte jeg å se for meg et liv der jeg skulle leve av å danse tango og skrive artikler.

Men i 1998 begynte jeg å jobbe på Kulturslottet Soria Moria, deretter i Rikskonsertenes utenlandsavdeling i 2003 og så ble jeg leder for Verdensmusikkfestivalen i 2006. Jeg danset Regine i «TanGhost» i 2004/6 og fortsatte med dans helt til jeg fikk barn. Nå danser jeg bare en gang i blant og på et helt annet nivå.

—Det heter seg at musikere ikke danser, får du med deg mannen din ut på parketten?

—Nei. Men Steinar og jeg danset tango i bryllupet vårt, til Julio Iglesias. Det gikk bra fordi det var helt improvisert, i stedet for brudevals. Et uforglemmelig øyeblikk.

Samfunnsengasjert



Når Alexandra Archetti Stølen åpner Oslo World Music Festival i slutten av oktober, kan det være i et Norge med et annet politisk regime ved makten. Har hun politiske synspunkter til lufting?

—Jeg er ikke politisk aktiv, men jeg bryr meg om den verdenen vi lever i, og om noen saker spesielt. Hvis det blir slik Siv Jensen sier, at kulturmidlene skal gå til sånt som folk flest vil ha, henger festivalen vår i en tynn tråd, sier hun med et skjevt smil.

—Har OWMF som sådan noe politisk budskap?

—I så fall er det ved valget av de temaene som vi ønsker å belyse gjennom musikk og seminarer. Men da prøver vi å la folk med kunnskaper og erfaring innen disse temaene få komme til ordet framfor å la festivalen stå for spesielle synspunkter.

I år er situasjonen i Mali og musikk som våpen seminareksempler på en slik temabelysning, Oslo World Music Festival skal være mer samfunnsengasjert enn politisk engasjert. Å ta politisk stilling til kompliserte situasjoner, som i for eksempel Mali eller Midtøsten, krever langt mer kunnskap og informasjon enn det vi rår over.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør