I ekkoet av forrige ukes Oslo Jazzfestival kommer to album fra hver sin ytterkant av jazzen, Carstens Dahl/Arild Andersen/Jon Christensens «Under The Rainbow» og Kristoffer Kompens «A Tribute to Jack Teagarden».

Tips oss 2400
DAHL/ANDERSEN/CHRISTENSEN: Stadig godt, om enn ikke like magisk som sist.

DAHL/ANDERSEN/CHRISTENSEN: Stadig godt, om enn ikke like magisk som sist.

4

«Under The Rainbow»

  • Artist: Carsten Dahl, Arild Andersen, Jon Christensen
  • Plateselskap: Storyville/Musikklosen
 
KRISTOFFER KOMPEN: Helstøpt og helhjertet tradisjonsforvaltning.

KRISTOFFER KOMPEN: Helstøpt og helhjertet tradisjonsforvaltning.

5

«A Tribute to Jack Teagarden»

  • Artist: Kristoffer Kompen
  • Plateselskap: Herman/Musikkoperatørene
 
DAVID BINNEY: Altsaksofonist i ungt, knallsterkt selskap.

DAVID BINNEY: Altsaksofonist i ungt, knallsterkt selskap.

5

«Lifted Land»

  • Artist: David Binney
  • Plateselskap: Criss Cross/Musikklosen
 
ALBUM: Å måtte følge opp suksesser er skumle greier. Pianist Carsten Dahl, bassist Arild Andersen og trommeslager Jon Christensen har akkurat den utfordringen i år.

«Under The Rainbow», den dansk-norske trioens impro-funderte oppfølger til fjorårets strålende «Space Is The Place», kommer med åtte spor kreditert kollektivet («Under The Rainbow 1 — 8») og to komposisjoner av Dahl. Takler de utfordringen?

I mine ører er Dahls melodivakre «Koloni på yderkanten» albumets høydepunkt i både form og innhold, med spesielt Andersens melodisk vandrende spill som ei perle. De rene trioimprovisasjonene treffer meg som mer ujevne, litt for ofte blir den felles øyeblikksmusiseringa stående på et slags Dahl-ledet stedet hvil med Andersen og Christensen i mer kommenterende enn drivende roller.

Det kan være innbilning hos meg, men jeg mener å huske trioen som et enda sterkere gi-og-ta-fellesskap under selve utøvelsen i fjor.

Det er for øvrig noe av det samme inntrykket som festet seg under trioens festivalkonsert på Nasjonal jazzscene. I likhet med albumet hadde også konserten sine øyeblikk der tida sto nervedirrende stille, men bare noen, og sånn som denne trioen skjemte oss bort med «Space Is The Place» og den like briljante Vossa Jazz-konserten i fjor, har den på sett og vis gjort oss publikummere kravstore, og det beste til det godes fiende.

SAMME kveld som Dahl/Andersen/Christensen var i festivalaksjon, presenterte trombonisten Kristoffer Kompen (29) sitt nye album, «A Tribute to Jack Teagarden», på sin festivalkonsert.

Kompen har valgt å hylle sin store inspirasjonskilde gjennom å tolke et dusin melodier fra Teagardens repertoar, og det er å legge lista høyt: Jack Teagarden (1905-64) var den toneangivende jazztrombonisten fra 1920-tallet og helt fram til bebop-revolusjonen på 1940-tallet.

Han var den som sterkest utviklet instrumentet som en solistisk stemme, var en mer enn habil sanger og økte stjernestatusen enda noen hakk som duettpartner med Louis Armstrong da han var medlem av Armstrongs All Stars i perioden 1947-51.

Men med «A Tribute ...» passerer Kompen lista med samme gode klaring som da han for bare en drøy måned siden spilte Monk-musikk i Jason Morans «In My Mind»-band under Moldejazz. Sammen med gitarist/sanger Børre Frydenlund, pianist David Skinner, bassist Svein Aarbostad og trommeslager Tore Sandbakken tar han tak i melodiene, inkludert Teagardens egen «Swingin' On The Teagarden gate», og han gjør det med imponerende tonedannelse og smidighet i fraseringen.

Selv om Kompen de siste åra har framstått som like komfortabel i moderne jazzuttrykk som i tradjazzen, virker det som om det musikalske hjertet hans banker med ekstra glød i det eviggrønne melodilandskapet.

Kanskje er det nettopp derfor dette stykket tradisjonsforvaltning klinger så støvfritt og relevant som det gjør.

MED pianist Craig Taborn, bassist Eivind Opsvik og trommeslager Tyshawn Sorey i bandet leder David Binney (52) en usedvanlig spennende og vitalt samspillende kvartett på «Lifted Land».

Den amerikanske altsaksofonisten har tilhørt toppsjiktet av New Yorks jazzmusikere i årevis, og sammen med de tre medspillerne beveger han seg elegant mellom moderne melodibasert og fritt spill i sine egne komposisjoner.

Albumets tyngdepunkt, «As Snow Before a Summer Sun», er en 18 minutters kortversjon av Binneys lange «Bury My Heart at Wounded Knee»-inspirerte verk med det samme navnet, og den poetiske, nesten meditative vekslingen mellom soloforløp og kvartettspill gjør, sammen med resten av albumet, «Lifted Land» til en så «nær-ECM-opplevelse» som det går an å komme.