HOS KONGEN: Kong Harald hilser på ministere i den påtroppende regjeringen til Erna Solberg i ekstraordinært statsråd onsdag. Foto: Jon Eeg / NTB scanpix

En regjering for markedsstaten

Erna Solbergs regjering er traust, dominert av Vestlandet og tydelig markedsorientert i bakgrunn og meninger.


 VÅR NYE STATSMINISTER ville aldri finne på å sette seg i trollmannens verksted. Det nye eller helt ukjente er henne fremmed. Hun er ingen drømmer. Erna Solberg vil ha mennesker rundt seg som er kompetente, effektive og som hun er trygg på. Mannskapet skal reflektere hennes syn på politiske håndverk og verdier. Dette preger også sammensetningen av den nye regjeringen. Solberg har valgt — eller akseptert — statsråder som til sammen har bred politisk og administrativ erfaring. Et par overraskelser finnes (landbruksministeren og miljøstatsråden), men som hovedretning er dette en arbeidsregjering. Spørsmålet er om den kombinerer slike egenskaper med behovet for å utvikle ny politikk og ideer under trykket fra alle typer særinteresser.

BARE DE MEST troende — pluss Vestlandet — vil slå stiften for sammensetningen av den blåblå regjeringen. Skjønt grå er den ikke, bare nokså forutsigbar. Her er noen karakteristiske sider ved Ernas mannskap:

• Regjeringen har en tydelig Vestlandsdominans. Sju statsråder hører hjemme på den såkalte gullkysten, dvs. strekningen fra Bergen til Egersund. Bare en statsråd (Siv Jensen) har bakgrunn fra Oslo. Dette betyr at regjeringen vil ha nære forbindelser til det dynamiske næringslivet langs kysten. Begeistringen i Oslo, og særlig i Oslo Høyre, er neppe særlig stor.

• Regjeringen har en perfekt likestillingsprofil (50/50). Gjennomsnittsalderen er på 43 år, som gjenspeiler det aldersmessige tyngdepunktet blant dagens politikere.

• Statsrådenes utdanningsbakgrunn er interessant. Seks av de atten statsrådene har en eller annen form for økonomiutdannelse. Fire er jurister. Fire har akademisk bakgrunn fra samfunnsfag eller humanistiske fag. Tre har erfaring fra læreryrket. Bare en kan sies å være typisk intellektuell, og det er Torbjørn Røe Isaksen, den nye kunnskapsministeren. Blant høyrefolkene er det nokså tynt når det gjelder vanlig yrkeserfaring. Statsministeren selv kan bare skilte med jobb som lønnet sekretær i Operasjon Dagsverk i 1983—1985. Det er noe bedre blant Frp's statsråder. Her er det et vidt yrkesspenn fra samferdselsminister Ketil Solvik Olsen (finansanalytiker) til likestillingsminister Solveig Horne (fagbrev som butikkslakter og ferskvareleder i dagligvarebransjen).

• Tyngden av statsrådene fra FrP kommer fra det som kan kalles partiets moderate fløy. Et mulig unntak er den nye landbruksministeren Sylvi Listhaug. Hun er kjent som ei kruttkjerring, en politiker som det gjerne smeller og gnistrer rundt. Tidligere har hun karakterisert landbruket som et kommunistisk system. Nå må Listhaug trekke inn klørne og bli en del av Ernas pragmatiske hovedlinje i politikken.

DEN NYE REGJERINGEN er den blåeste i norsk historie. Det er historisk at FrP er ved makta etter 40 år i kraftig opposisjon. Dette er ikke et resultat av noen politisk sammensvergelse på høyresiden, men en følge av en langvarig (riktignok ujevn) høyrebølge blant velgerne. Høyre fikk et historisk gjennombrudd ved valgene i 1981 og 1985 med godt over 30 prosent av stemmene. Sammen med FrP var tallet den gang 35 prosent. I 2009 kom det en ny høyrebølgetopp: Høyre og FrP stabiliserte seg på 40-tallet. Ved høstens valg kapret de to partiene 43.1 prosent. En blå regjering avspeiler altså en lang politisk trend blant velgerne.

SPØRSMÅLET SOM alle stiller, men som ingen kan gi et holdbart svar på, er om Erna Solberg og Siv Jensen kan holde den blå posisjonen på et slikt nivå. Når innsatsen skal flyttes fra agitasjon til konkret politisk produksjon, er det mange farer. To av dem ligger i dagen. Den ene er samholdet i FrP. Klarer Siv Jensen å holde partiet samlet når den mest aggressive fløyen befinner seg utenfor regjeringen? Utnevnelsen av Per-Willy Amundsen og Bård Hoksrud til statssekretærer er nok et forsøk på å løse det problemet. Det andre er samholdet med Erna-dikterne Venstre og KrF. Her finnes en slags forlovelsespakt, men ikke noe evig troskapsløfte. Erna må hele tida balansere mellom regjeringspartner FrP og et sentrum som er en sentral del av hennes styringsgrunnlag. Det er krevende, men ikke umulig. Men både sentrum og FrP vil selge seg så dyrt som mulig. Da hjelper det at vår nye statsminister er rikelig utstyrt med flegma og evne til langsiktighet.

DET STØRSTE OG MEST uklare spørsmålet er likevel om velgerne er like glade i høyrepolitikk som de er i høyrepartiene. Regjeringen kan ikke la være å markedsorientere større deler av norsk samfunnsliv, ikke minst i offentlig sektor. Ja, det er vel dens hovedoppgave. Samtidig er det ikke et gitt resultat at dette vil gi lysende seire når det gjelder enkeltmenneskets frihet og effektiv og økonomisk drift av offentlige tjenester. Det har bl.a. sammenheng med at markedsideologien like mye handler om å flytte makt fra offentlig sektor til private aktører.

REGJERINGEN SOLBERG er nå sjøsatt. Begivenheten vil bli feiret noen dager, heftigst på Vestlandet. Men så kommer hverdagen fort og med en jevn strøm av uforutsigbare saker og problemer. Det er når det blir kuling eller storm i kastene, at vi vil få se hvor sjøsterke Erna og mannskapet hennes er.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook.

Kommentarer

Vi vil ha din mening.

Send kronikken eller debattinnlegget ditt til debatt@dagbladet.no.

Kronikk:
6000 tegn inkl. mellomrom.

Hovedinnlegg:
3000 tegn inkl. mellomrom.

Replikk:
2000 tegn inkl. mellomrom.

Kortinnlegg:
700 tegn inkl. mellomrom.

Dagbladet forbeholder seg retten til å distribuere innsendte innlegg i papiravisa og i elektroniske formater. Vår debattredaksjon leser alle innlegg, og gir tilbakemelding. Takk for at du vil bidra.

Debattredaksjonen:
×