FOR STRENGT: «Vi får som fortjent på grunn av den innvandringspolitikken Norge og Europa fører. Fordi den er for streng», skriver kronikkforfatterne, som nylig var på «Skavlan». Foto: Bjørn Langsem

Ransbølge som fortjent

Vi ble ranet av asylsøkere i vårt hjem. Vi fikk som fortjent, sa en av dem.

Oslo rammes av en ransbølge. Er dette bare forsmaken på en ny hverdag? Ran midt på gata. Ran i parker. Ran en søndags formiddag. Ran av barn. Voldelige ran. Hjemmeran. Hva om dette ikke er en bølge, men noe vi må venne oss til? Med finanskrise ellers i verden, er det vel innlysende at flere kriminelle trekker til verdens rikeste land? Det var slike tanker vi gjorde oss etter å ha våknet til vårt livs mareritt. To utenlandske menn brøt seg inn kjøkkenvinduet midt på natta og holdt oss fanget i to timer, nakne og bakbundne i senga, mens de tvang til seg bankkort og koder og truet med å drepe oss. Den ene raneren ble pågrepet samme morgen, og vi fikk tilbake tjuvegodset. Trygghetsfølelsen de hadde frarøvet oss, var det verre med. Redselen for en utrygg hverdag blir igjen aktualisert med alle ranene som skjer i Oslo denne høsten. Blir dette normalen?

Utrygge dager der frykt stjeler en langt større del av bevisstheten vår? Med granskende blikk på menneskene rundt oss: Hvem er potensielt farlige? Med alarmer og låser og konstante risikovurderinger. Vi fikk som fortjent. Det sa i hvert fall en av dem, mens vi lå der kneblet med hodet i puta og ranerne over oss. Han hadde tydeligvis et behov for å forklare hvorfor de ranet oss. De var ikke onde mennesker, sa han. Bare i en fortvilet situasjon. De skulle ønske de kunne få bo og jobbe og leve et normalt liv i Norge. Men asylsøknaden hadde blitt avslått. Nå hadde de ikke annet valg enn å rane oss for å skaffe penger til å komme seg hjem. Jo, da. Det høres ut som rettferdiggjøring av egne feilvalg. Uansett hvor fortvilet situasjonen er, kan det ikke unnskylde å rane andre. Men vi vart nysgjerrige nok til å prøve å finne ut av ranernes historie. Til å dra til den ene ranerens hjemsted og møte lærerinna hans. Og til å møte raneren selv i fengsel.

Den lange versjonen av den prosessen har vi skrevet i boka Ubudne gjester. Men for å hoppe til konklusjonen. Ja, vi får som fortjent. Etter nær 200 ran på to måneder i hovedstaden, stort sett begått av utlendinger eller nordmenn med minoritetsbakgrunn, er det noen som prøver å gjøre det hele til en debatt om innvandring. Med twittermeldinger som: «Nuvel, skulle gjerne ha hatt noen kommentarer fra dem som vil ha mer liberal innvandring. #Utopia som brast #ransbølge» Vi kan gjerne gjøre ransbølgen til en innvandringsdebatt. Greit nok det. Her skal du få en kommentar: Vi får som fortjent på grunn av den innvandringspolitikken Norge og Europa fører. Fordi den er for streng. For å begynne med det grunnleggende: Hvorfor flytter folk på seg? Hvorfor oppstår utvandring og innvandring? Det handler om drømmer. De har en drøm om at livet kan bli bedre på et eller annet vis om de flytter på seg — enten det er fra et nabolag til et annet eller en verdensdel til en annen.

Om man flytter fra Norge til Spania fordi man er lei kulda eller om man kommer fra Nord-Afrika til Europa i håp om å jobbe noen år og spare penger til hus i hjemlandet, går for det samme. Det er drømmene som driver oss. Det er helt normalt. Vi har alle drømmer om et annet og bedre liv. Kan det være noe kriminelt ved det? Altfor mange opplever at drømmene blir deres bane. Som for alle dem som drukner i Middelhavet i forsøk på å nå Europa. To kantringer på kort tid ved den italienske øya Lampedusa skapte litt oppmerksomhet om alle båtflyktningene som mister livet i havet som skiller Afrika fra vårt forjettede kontinent. I 2011 druknet 1500 drømmere der, ifølge FN. Katastrofen ved Lampedusa, som krevde minst 300 liv, er delvis et resultat av at Europa utelukkende møter ulovlige innvandrere med undertrykkende tiltak, sa FNs spesialrapportør for migranters menneskerettigheter.

For dem som overlever ferden over havet — nærmere 60000 årlig — viser virkeligheten seg som noe ganske annet enn drømmen. Vansker med å få papirer, med å skaffe jobb, med å bygge seg et nettverk. I vårt arbeid med boka møtte vi unge, ulovlige innvandrere som nærmest lever på gata sør i Europa. Egentlig lengter de hjem. Men derfra får de beskjed om å holde ut, så vil de nok få jobb og et bedre liv til slutt. De kommer hit med en drøm om et bedre liv, for en periode eller permanent. Vi stuer dem inn på asylmottak. Som Frp-politikere nå vil låse, som fengsler. Vi tar imot drømmerne som kjeltringer. Og kanskje gjør det veien til å faktisk bli det kortere for dem? Når vi knuser drømmene deres om opphold og jobb, for så å overlate dem til et ulovlig liv på gata, så får vi kanskje som fortjent når de tyr til kriminalitet for å overleve. Det var det de som ranet oss sa. Vi har etter hvert skjønt hva de mente. Så kan man mene at Europa har nok med å fø sine egne om dagen.

Arbeidsledigheten er høy nok. Da stenger vi grensene. Innvandringspolitikken i Europa har blitt stadig strengere det siste tiåret, men det har ikke ført til at færre mennesker har prøvd å komme seg hit. Tvert imot. De må bare være mer oppfinnsomme, mer vågale. Og betale enda litt mer til hjelperne som kan få dem over grensene. Ved å gjøre det vanskeligere å komme til oss, gir vi makt til menneskesmuglerne. De som tar fra 500 til 1000 euro for en plass i en liten, åpen båt fra Algerie. Eller 1600 dollar for hele reisa fra Sudan til Hellas. De som er helt avhengige av at «drømmen om Europa» er levende på den andre siden av vår mur av grensevakter. Jo mer av familiens verdier som blir investert i reisa for den de tror kan lykkes, jo større nederlag blir det når drømmen blir et mareritt. Jo mer umulig er det å komme tilbake og si at dessverre har det blitt vanskeligere å lykkes i Europa enn ryktet tilsier. Om vi absolutt ikke vil bli kjent med mennesker fra andre deler av verden, er det mekanismene som skaper de store drømmene vi må til livs. Hva med å åpne grensene og la det regulere seg selv?

Grensene på kartet er tross alt tilfeldige streker stadig flyttet på gjennom hele historia. Så hvilken rett har vi til å nekte folk å krysse strekene vi har tegnet rundt oss? Uansett. Det er ransbølga, og frykten for at det ikke bare er en bølge, som opptar folk nå. Vi vil være trygge i vårt eget land, vår egen by. Da må kriminaliteten bekjempes. Og den mest effektive metoden er å bekjempe behovet for å begå kriminalitet. Ved å hjelpe drømmerne — ulovlige innvandrere — som står hjelpeløse på gata i Europa. Og ved å ikke gi menneskesmuglerne business gjennom en restriktiv innvandringspolitikk. Ellers vil vi bare fortsette å få som fortjent.

Kommentarfeltet ble stengt lørdag ettermiddag, som følge av flere hatske og sjikanerende innlegg.

Vi vil ha din mening.

Send kronikken eller debattinnlegget ditt til debatt@dagbladet.no.

Kronikk:
6000 tegn inkl. mellomrom.

Hovedinnlegg:
3000 tegn inkl. mellomrom.

Replikk:
2000 tegn inkl. mellomrom.

Kortinnlegg:
700 tegn inkl. mellomrom.

Dagbladet forbeholder seg retten til å distribuere innsendte innlegg i papiravisa og i elektroniske formater. Vår debattredaksjon leser alle innlegg, og gir tilbakemelding. Takk for at du vil bidra.

Debattredaksjonen:
×