Oslohipsterne King Midas er tilbake etter seks år i dvale.

Tips oss 2400

Se våre siste filmtrailere

ALBUM: Tiden er nok moden for å kalle Oslo-bandet King Midas for et kultfenomen. Gjengen har alltid hatt en høy stjerne blant hovedstadhipsterne, men i resten av landet har deres smått dekadente storby-pop hatt hakket vanskeligere vekstkår. Grunnen til det er nok sammensatt.

Kanskje folk har hatt problemer med å føle seg hjemme i den referansetunge og av og til litt ugjennomtrengelige, glossy overflaten? På tross av at bandet har hatt flere låter som har markert seg og bandet har blitt viet tildels mye oppmerksomhet i mediene.

Mot strømmen

Seks år har gått siden «Sorry» og «Rosso» som kan etter enkelte kryptiske meldinger å dømme være deres siste. Og det kan påpekes først som sist at om dette skal vise seg å være bandets svanesang, så viser de ingen anger på dødsleiet. «Rosso» er et aldri så lite ballespark i det gemene pop-hegemomiets generelle retning.

Det står i alle fall ikke på side en i Hakkespettboka for pop-aspiranter at du gjør lurt i å starte den 43 minutter lange plata med en instrumental som strekker seg opp mot syv minutter. Det er nesten noe lett nihilistisk over bandets, la oss kalle det seint ervervede dødsforakt.  

Storbysus

«Colorsound»
er døsig elektropop som sender deg sporenstreks i et fremmedgjort bymiljø med halvtomme gater og blafrende neonlys. Og når de først frir til publikum i hektende «Snow», så parafraserer de like skamløst gullstrupeballaden «Walking in the Air» fra filmatiseringen av Raymond Briggs-boken «The Snowman». Og jada, det funker. Perlende orgeltriller aksentuerer den stramme og funky beaten og får deg virkelig til å sveve. «King» følger opp med mer instrumentalmusikk. En repeterende basslinje, dunkle synth-tepper og saksofonen i front gir deg en følelse av å være midt i handlingen til en spion-thriller.

Stemningsbilder

Det faller litt i sammen etter at høydepunktet, Bowie-glamorøse «Cy» har sagt sitt. Men det gjør egentlig ikke all verdens. Platen fremstår mest av alt som en serie postkort som hver representerer ulike stemninger og steder.

Men hovedgrunnen til at det virkelig fungerer så godt som det gjør, er at det virker som om bandet selv gir fullstendig F i hva folk måtte mene og forvente og har gjort det som har føltes naturlig akkurat der og da.

Fyll glasset med noe rødt og la deg flyte med.

John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør