«Boktyven» er en selvforelsket film som nesten reddes av sine heroiske skuespillere.

Tips oss 2400
3

«Boktyven»

  • Orginaltittel: «The Book Thief»
  • Regi: Brian Percival

Se våre siste filmtrailere

FILM: Ofre for bombeangrep som bæres ut av husene sine som intakte voksdukker, uten en dråpe blod. Nyfriserte fattigunger med store øyne, som snakker gebrokkent engelsk med når de ikke sier «nein» for «nei» og «und» for «og», fordi vi tross alt er i Tyskland under 2. verdenskrig.

En kunstferdig shabby arbeidergate under et dekorativt slør av kunstsnø og en selvtilfreds voiceover som messer om litteraturens makt. «Boktyven», filmatiseringen av Markus Zusaks suksessroman, jobber jevnt og trutt for at du ikke skal tro på en ting du ser.

Dramatisk og blodig


Liesel (Sophie Nélisse) har en mor som er anholdt og en far som har forsvunnet ut av historien for lenge siden. Hun blir tatt inn av ekteparet Rosa (Emily Watson) og Hans (Geoffrey Rush), sistnevnte varm og myk, førstnevnte hundsende.

Det blir begynnelsen på en historie som også skal føre henne sammen med den løpeglade nabogutten, den dragende jødiske flyktningen som skjuler seg i kjelleren, og den mystiske overklassekvinnen med det lokkende biblioteket. Liesel begynner filmen som analfabet og avslutter den som en leser, og som hovedpersonen i en historie som er vel så dramatisk og blodig som bøkenes.

Selvforelsket film


Men det er også en historie som er glansvasket hardere enn den tåler, der den romantiske forestillingen om personene virker viktigere enn noe som kunne gjort dem til virkelige mennesker.

Den jødiske Max (Ben Schnetzer) hoster nå og da for å signalisere at han er dødssyk, og tilbringer resten av tiden med å lire av seg forsøksvis poesi og etablere akkurat null kjemi med den engleskjønne heltinnen. Watson og Rush, begge utmerkede skuespillere, skaper det som er av skuespillermessig gnist som ekteparet som skjuler mye kjærlighet blant de innøvde, kjeklende rollene sine, og Barbara Auer gir dempet karakter til damen med boksamlingen, hun som øyner noe i Liesel og gir henne nye muligheter.

De berger såvidt treeren for en selvforelsket film som kanskje ikke er direkte dårlig, bare oppsiktsvekkende likegyldig.
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør