HISTORIESKRIVING: I tirsdagens høring om Mongstad-prosjektet forsvarte Jens Stoltenberg månelanding i mindre skala . Foto Nina Hansen

Måneformørkelse

Ambisjonen var riktig. Norge bør satse mer på Mongstad og

teknologiutvikling, skriver Marie Simonsen.

Jens Stoltenberg hadde ikke lest manualen for politisk krisehåndtering da han stilte til høring om «statens arbeid med CO{-2}-håndtering», også kjent som Mongstad. Han var fortsatt høy og mørk, tross Riksrevisjonens slakt. Du legger deg ikke flat for Abid Raja når du er blitt FNs utsendte på klima.

Ikke bare mente Stoltenberg at prosjektet med noen unntak var en suksess. Han mente til og med at det fortsatt forsvarer den stratosfærisk ambisiøse tittelen månelanding. Selv om man ikke kom helt i mål, er det utviklet teknologi som gjør Norge ledende på karbonfangst, hevdet han.

Det er en historieomskrivning. Det er ingen tvil om at månelandingen betydde fullskalaanlegg, ikke et teknologisenter, og at løftet han ga var å oppskalere eksisterende teknologi til et gigantanlegg som Mongstad. Samtidig har han rett i at store deler av «milliardsluket» på Mongstad langt ifra er bortkastet og har gått til viktig teknologiutvikling i det han kaller verdens største laboratorium.

Månelanding er det han blir husket for i nyttårstalen i 2007 da han lanserte planene om fullskala CO{-2}-fangst ved gasskraftverket på Mongstad. Vår månelanding. Da prosjektet ble avlyst to uker etter valget i fjor høst, ble det månelyst og skadefryd.

De fleste mente likevel det var riktig å gjøre kort prosess og stoppe milliardsluket. Høringa handler om hvorfor det ikke lot seg gjennomføre, hvorfor det ikke ble stanset før, og ikke minst, om alt har gått riktig for seg. Har Stortinget vært tilstrekkelig informert? Ble beslutningen i realiteten tatt før valget? Har regjeringen latt Statoil styre?

Høringen handler ikke om at det er dumt å satse på teknologiutvikling.

Det er rikelig med stoff for konspirasjonsteorier og mistanker om politisk spill i denne saken. Stoltenberg viste til at Stortinget har vært grundig informert gjennom både stortingsmelding, tre proposisjoner og statsbudsjett. Men som alltid er høringer et snev av detektivarbeid; hvem visste hva når? Og til sjuende og sist spørsmålet ingen får svar på før memoarene, i beste fall, hva tenkte aktørene egentlig? Var hele månelandinga politisk avbikt til SV, et forfengelighetsprosjekt, mens målet egentlig bare var å få bygget gasskraftverk?

Slike teorier ble lansert under høringa i både spørsmål og svar. Bellonas Frederic Hauge var som vanlig mest triggerhappy - «det er interessant å se den mørke sida av månen» - og kom med påstander om både lovbrudd og feilinformasjon til Stortinget uten at komiteen lot seg rive med.

I stedet for å ta Stoltenberg direkte, ble Helge Lund og Statoil skyteskive. Riksrevisjonen hevdet at avtalen mellom Statoil og staten inneholdt for få incentiver til at oljeselskapet ville realisere prosjektet. Eller sagt på norsk, det var ingen pisk i avtalen. Staten skulle ta brorparten av regningen og regjeringen ansvaret. Dermed ble det stilt spørsmål ved Statoils uforpliktende kostnadsoverslag på 25 milliarder kroner som Stoltenberg nå bruker som forklaring på at prosjektet ikke lønner seg.

Lund hadde med seg hele fem sekundanter i tillegg til å være utstyrt med teflonbelegg, men om han er aldri så mektig, er han ikke ansvarlig overfor Stortinget. Ei heller er Stoltenberg statsminister lenger, selv om Frp's komitémedlem Helge Thorheim glemte det et øyeblikk og refererte til hva statsministeren hadde sagt. Det tar tid å omstille seg fra opposisjon til posisjon. Mindretallet brukte kontrollkomiteen i forrige periode til å plage flertallsregjeringen, og den vanen synes vond å vende, selv om rollene er skiftet.

Derfor ble grillingen av Stoltenberg litt lunken, selv om saksordfører Abid Raja (V) hadde tatt på seg grønn sløyfe og var tilsvarende tøff mot Stoltenberg: Du er vel litt skuffet? Bare litt? Det luktet ikke akkurat svidd.

Historien om Mongstad er neppe ferdigskrevet, selv om den stadig blir omskrevet. Frederic Hauge spådde at teknologisentret vil være en spøkelsesby om et par år. La oss ikke håpe det. Petroleumsrike Norge er forpliktet til å lede an i teknologiutviklingen og dele av våre ressurser og kunnskap. De få milliardene som er sprøytet inn, er en dråpe i havet i forhold til det vi tar ut.

Snarere har miljøstiftelsen Zero rett. Månelandinga var en sånn passe ambisjon. Den nye regjeringen bør ikke la seg skremme av en måneformørkelse, men strekke seg enda lengre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook.

Kommentarer

Vi vil ha din mening.

Send kronikken eller debattinnlegget ditt til debatt@dagbladet.no.

Kronikk:
6000 tegn inkl. mellomrom.

Hovedinnlegg:
3000 tegn inkl. mellomrom.

Replikk:
2000 tegn inkl. mellomrom.

Kortinnlegg:
700 tegn inkl. mellomrom.

Dagbladet forbeholder seg retten til å distribuere innsendte innlegg i papiravisa og i elektroniske formater. Vår debattredaksjon leser alle innlegg, og gir tilbakemelding. Takk for at du vil bidra.

Debattredaksjonen:
×