UTOPIA: Sekstimersdagen er en utopi, slik framstår det i alle fall i dagens politiske klima. Ingen av de store partiene har det lenger på dagsorden. LO-ledelsen er på «arbeidslinja». Vi må jobbe mer. Illustrasjon: Flu Hartberg

Et spørsmål om tid

Vi må redde kloden og klimaet. Det er kanskje også på tide å redde debatten om sekstimersdagen, skriver Geir Ramnefjell.

Det var et magisk tv-øyeblikk. Av typen: «Hvor var du da lederen i arbeidsgiverforeningen Spekter, Anne Kari Bratten, sto fram som virkelighetsfjern forkjemper for mindre forbruk og kortere arbeidstid?».

I en Brennpunkt-dokumentar om sekstimersdagen for en måned siden, spant hun av gårde med tankene mens hun kjørte bil - og kameraet filmet:

«Det er en interessant diskusjon det med forbruk og sånn (...) Vi sliter på kloden med det forbruket vi har (...) Hvis vi hadde hatt mindre inntekter, mindre formue og jobbet mindre, så hadde vi ikke forbrukt så mye heller. Det hadde antakelig vært et bedre samfunn å leve i, og det hadde uten tvil vært mer bærekraftig for miljøet».

Bam! Der satt den. I neste sekvens sitter hun på kontoret og forteller intervjueren at dette bare er tanker hun har som privatperson. «Det er ikke tema i arbeidslivspolitikken».

Nei vel, da så.

Sekstimersdagen er en utopi, slik framstår det i alle fall i dagens politiske klima. Ingen av de store partiene har det lenger på dagsorden. LO-ledelsen er på «arbeidslinja». Vi må jobbe mer.

Argumentene er gode, for eldrebølgen er over oss. Inntektene synker. Den berømmelige perspektivmeldingen til den avgåtte regjeringen forteller at vi må jobbe mer. Ellers går ikke regnestykket opp.

Eller forresten, det kan det. Men da må vi skatte mer. En beregning fra SSB viser at vi kan ha sekstimersdag, og bevare velferdsstaten på dagens nivå - hvis vi øker skatten til 50 prosent. Civita har selvsagt banket både Brennpunkt og SSB i hodet med rapporter som viser at dette er usannsynlig. Forventningene til velferdsstaten vil stige, den vil bli dyrere (mot Civitas vilje, formodentlig). Osv., osv.

Regnestykkene, framskrivningene og framtidsscenarioene konkurrerer om å være det mest sannsynlige. Sannheten er jo at vi ikke kan vite. Det finnes x-faktorer, og den aller største av dem er klimaproblemene.

FNs klimarapporter forsøker å formidle at det haster, alvorlig. Likevel ser det ikke ut til å være politisk vilje til å gjøre nok for å dempe utslippsveksten. Jordkloden vil bli varmere, matressurser knappere, det er i det hele tatt vanskelig å forutse hvordan dette vil påvirke økonomien, politikken, opinionen.

Du kan ikke plotte virkningene av klimaendringene inn i en SSB-framskrivning.

Men la oss se det fra en annen vinkel: For å hindre høyere temperaturstigning på kloden enn 2 grader, mener klimapanelet at vi må gjøre store institusjonelle og teknologiske endringer. Det vil koste, men vi kan fortsatt ha økonomisk vekst. Den vil bare ikke bli så bratt. Forbruksveksten vil også måtte avta.

I perspektivmeldingen beregnes det at det private forbruket vil bli 2,7 ganger så stort i 2060. For å si det med Gerd-Liv Valla, som fortsatt er svoren tilhenger av sekstimersdagen: «Hva e det vil ska kjøp?» Og for å legge til: er det egentlig realistisk, er det bærekraftig at veksten skal være så høy? Stor forbruksvekst frontkolliderer med politikken som er nødvendig for å begrense klimaendringene.

Forresten: selv med sekstimersdag og 50 prosent skatt beregner SSB at forbruksveksten til doble seg fram mot 2060.

Men hva tenker egentlig opinionen om dette i dag? Miljøpartiet de grønne (MDG) bruker klima som begrunnelse for sekstimersdag, uten lønnsvekst - og blir rituelt slaktet av Trygve Hegnar i Finansavisen. «Løpene husholdningsutgifter blir neppe lavere», «ikke rart at partiet har 2,3 prosent oppslutning».

Hegnar så kanskje ikke Brennpunkt, der det refereres til en undersøkelse som viser at nær fire av ti heller vil ha fri på fredag enn 20 prosent lønnsøkning. Eller en annen, nesten likelydende, som forteller at fire at ti nordmenn, for å opprettholde dagens velferdsstat, heller vil øke skattetrykket enn å jobbe mer.

Nordmenn er altså villige til å veksle penger inn i tid.

Det sies at vi jobber stadig mindre, men totalt bidrar husholdningene med 70 timers arbeid per uke, mot 45 timer i etterkrigstida. Det er over EU-snittet. Og når familiene skal få alt til å henge i hop - enten det er husarbeid, syke foreldre, vanskelige tenåringer, sykdom i familien eller småbarn i barnehage, er det totalantallet timer som gjelder.

Reallønnsveksten har vært på over 30 prosent de siste 15 åra - kanskje det er derfor mange skjønner at de har råd til mer fritid, og vil prioritere det? Hvis det samtidig kan være med og bidra til å redde kloden, bør det i alle fall være en systemkritisk debatt som vi er villige til å ta.

Nå ligger den og modner - men klimaendringene er dømt til å gjøre problemstillingen høyaktuell. Og hvem vet? Om noen år kan kanskje Anne Kari Bratten plukke fram sitt private synspunkt fra Brennpunkt-dokumentaren, og bli arbeidsminister fra MDG.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook.

Kommentarer

Vi vil ha din mening.

Send kronikken eller debattinnlegget ditt til debatt@dagbladet.no.

Kronikk:
6000 tegn inkl. mellomrom.

Hovedinnlegg:
3000 tegn inkl. mellomrom.

Replikk:
2000 tegn inkl. mellomrom.

Kortinnlegg:
700 tegn inkl. mellomrom.

Dagbladet forbeholder seg retten til å distribuere innsendte innlegg i papiravisa og i elektroniske formater. Vår debattredaksjon leser alle innlegg, og gir tilbakemelding. Takk for at du vil bidra.

Debattredaksjonen:
×