HYLLET:  Josefine Klougart har sagt at hun forsøker å finne et nytt språk for hver ny roman. Hun er den yngste forfatteren som to ganger er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Hennes første og tredje roman er utgitt på norsk. Foto: Sofie Amalie Klougart
HYLLET: Josefine Klougart har sagt at hun forsøker å finne et nytt språk for hver ny roman. Hun er den yngste forfatteren som to ganger er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Hennes første og tredje roman er utgitt på norsk. Foto: Sofie Amalie KlougartVis mer

Dansk, litterær stjerne til Lillehammer

Noen mener Josefine Klougart (28) skriver som en 50 år gammel mann.

(Dagbladet): En anmelder kaller henne Hanne Ørstavik uten skam. Forfatter Tomas Espedal sier at debutromanen «Stigninger og fall» var «ei bok som nesten reddet livet mitt på et tidspunkt».

Josefine Klougart fra Mols er 28 år, men har rukket å gi ut fire kritikerroste, eksperimentelle romaner og prosadikt. «En av oss sover» handler om hjemløshet og kjærlighetssorg.  

- Jeg er veldig opptatt av tapet — altså av både døden og hjemløsheten som eksistensielle grunnvilkår. Kjærligheten er det som gjør at vi fortsetter å leve. At vi ikke bukker under og stempler ut i en verden hvor vi hele tiden er konfrontert med det faktum at vi skal miste alt, skriver hun i e-post-intervju.  

- Nå er jeg hjemme Hennes første roman «Stigninger og fall» var et portrett av et hjemsted og en familie.  

- Den handlet om hvordan vi blir til som mennesker i kraft av det landskap vi vokser opp i. Det geografiske landskap og det mentale. Den handler om det å høre til i verden, det å føle seg som en del av et landskap, det at ens kropp på en måte er en forlengelse av stedets og familiens kropp. Etter barndommen kastes vi ut i ei tid preget av følelsen av nettopp ikke å høre til. Det at vi umulig kan bli et sted, i barndomshjemmet, familien, barndommens landskaper. Vi blir kastet av, og står så med et selv og et jeg, som vi ikke riktig vet hva vi skal gjøre med. Det er en forferdelig tid. Men så skjer det fantastiske: Vi forelsker oss og tenker: Slik. Nå er jeg hjemme. Kjærligheten blir et hjem for oss, den elskedes blikk framkaller oss som et jeg i verden, vi finner hjem i den andres blikk.  

- Men så går det ikke så bra?  

- «En av oss sover» handler om den tid, hvor denne kjærligheten, dette hjemmet, har vist seg å være midlertidig. En overgang. Den unge kvinnen reiser hjem til sitt barndomshjem for at heles etter desillusjonert kjærlighet. Dessverre må hun reise til gjenoppdagelsen av at heller ikke barndomshjemmet var et permanent hjem. Det som kommer til syne er først og fremst det eksistensielle vilkår om alltings midlertidighet. Det at alt skal mistes.  

Det koster å skrive - Du debuterte som 24-åring og ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Hva gjorde en slik «flying start» med deg?  

- Ikke så mye som man kanskje skulle tro. Jeg er selvfølgelig svært takknemlig for mottakelsen og for at jeg fra og med den første boka, kunne leve av å skrive og undervise i litteratur. Men debuten var ikke uten omkostninger — i kjølvannet fulgte ganske store omveltninger i mitt private liv. Jeg ble tvunget til at treffe noen avgjørende valg i forhold til, hva jeg ville med mitt liv. Dypest sett handlet det om det valg en forfatter må treffe: Vil du skrive med de omkostninger det har for ditt private liv?  

- Hvem er din norske favorittforfatter?  

- Jeg er glad i Tomas Espedal, som jeg har lest nesten alt av. Men også Kjell Askildsen, Tor Ulven, Dag Solstad, Jon Fosse, Hanne Ørstavik leser jeg med stor glede.  

- Du er blitt sammenliknet med en middelaldrende mann. Hvorfor?  

- Det er visst noe med mitt språk som man har funnet litt gammeldags, eller i hvert fall «stort». Og så er det kanskje dessverre også noe som ligger i vår kultur, tanken om at eksistensielle romaner med en viss filosofisk dybde og mange hundre sider, skulle være en slags maskulin skrift. Det har jo tradisjonelt sett vært et mannsyrke, dette å arbeide med skjønnlitteratur. Det er tross alt ikke så mye mer enn 100 år siden at kvinnene fikk stemmerett, det skal man minne seg selv om, at det fortsatt er kamp. 

Svømmer hver dag Hun kommer altså fra Mols, fra landet, men bor på Islands Brygge i København, like ved Københavns Havn.

- Jeg kan se skipene fra mitt arbeidsbord og hver morgen året rundt går jeg over gressplenen ned til vannet og svømmer en kort tur. Og så har jeg et lite kontor i en nedlagt konvoluttfabrikk, også på Islands Brygge, i kvartalet omkring Kikuren, som er det siste gamle produksjons- og arbeiderkvartalet i København. Her sitter jeg sammen med Forlaget Gladiator, musikeren Kristian Leth og en rekke andre søte folk.  

Du får mye ros for et stemningsmettet og rikt språk. Hvordan har du funnet og utviklet språket ditt?

- For hver bok tenker jeg at jeg skal finne et nytt språk å skrive i. Jeg har en litterær stemme, som alltid er den samme, grunnleggende sett. Det er en stemme, som jeg alltid prøver at få til å snakke nye språk, for hele tiden å skrive nye bøker og se noe nytt i verden. En stemme som inngangen til en verden. Min interesse ligger i det formelle, mer enn i en interesse for å fortelle en bestemt historie eller noe i den stil. Jeg ønsker at finne nye former som kan avsløre noe nytt om mennesket og verden. Litteraturen er en slags grunnforskning i hva det vil si å være menneske, forskning i hva verden er - et forsøk på at se mer av livet hele tiden, se noe nytt og være i bevegelse som menneske. At skape et rom, hvor ens bevissthet kan få lov til at være. I det hele tatt: Å skape et rom i verden, hvor mennesket kan finnes.

Nytt språk for hver bok Hun sier at det kan jo virke litt tørt med en interesse for det formelle, men det er det egentlig slett ikke.

- Vi får kun adgang til verden gjennom form. Det formløse er mørket og døden og det aller hviteste lys - det vi ikke kan se. Det å skrive litteratur handler om å skape en form som kan trekke en masse stoff til seg. Og for all del ikke omvendt: Å ha et stoff og så presse det ned i en form. Det er formidling og kommunikasjon, og altså ikke kunst. Hvis man klarer å skape en form og hvis denne formen trekker stoff til seg - detaljer, bilder, fortellinger - ja, så skjer det, at man som forfatter lykkes med at skape noe som er større enn en selv. Det er den eneste form for litteratur der er egentlig verdt å beskjeftige sig med - den som er større enn et enkelt menneske.

Tingene hun skriver om, får lov at stå fram i all deres styrke og kompleksitet - fordi de ikke er der som en simpel funksjon.

- Det er ikke resultatet av et valg fra forfatterens side, de er der ikke bare som eksempler, tingene som statister - nei, det konkrete står og lyser i teksten, fordi de er synliggjort av formen og ikke valgt av forfatteren. Litt som naturen, hvor der også er en form, et DNA som trekker stoffet med seg. For at vende tilbake til spørsmålet: Hvordan jeg har funnet mitt språk, så vil jeg si, at jeg for hver ny bok jeg har skrevet har lett efter en ny form, et nytt organiserende og skapende prinsipp. Gjennom dette prinsippet eller denne formen, trekkes stoffet inn via min stemme. Språket oppstår altså i møtet mellom stemmen og formen - og er et nytt for hver bok jeg skriver.

Dårlig samvittighet Flere har nevnt Virginia Woolf. Hvem er dine litterære heltinner og helter?

- Virginia Woolf, Marguerite Duras, Tove Ditlevsen, J. P. Jacobsen, William Faulkner, Tomas Espedal, Rainer Maria Rielke, bare for å nevne noen.

Er det sant at du kunne tenke deg å arbeide som jordmor?

- Det er nok sant at jeg har sagt det, og ja, det kunne være fantastisk. I det hele tatt har jeg en forkjærlighet for fysisk, konkret arbeid. Jeg har alltid hatt en slags dårlig samvittighet over å skrive, den kommer nok av min oppvekst på landet. Jeg ser fortsatt arbeid som noe med å flytte tunge ting og passe dyr og kjøre med trailer. Den tankegangen jobber jeg med å få endret, for det setter seg som en rastløshet i meg, en uro, som jeg drømmer om å kunne skrive uten. Men så tenker jeg også at det alltid skal være motstand, at det er godt med den dårlige samvittighet, der gjør at skriften bliver «på tross» og «allikevel» og «fanden ta meg - nå skriver jeg en halv side til».

Det er nordisk forfattermøte mellom Josefine Klougart og Hanne Ørstavik på Lillehammer kunstmuseum torsdag klokka 15:00.