HANDLING:  I opposisjon foreslo Erna Solberg en rekke tiltak mot hatefulle ytringer. Det er på tide å ta fram planen igjen. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
HANDLING: I opposisjon foreslo Erna Solberg en rekke tiltak mot hatefulle ytringer. Det er på tide å ta fram planen igjen. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Kan Erna temme hatet?

Alle snakker om hatefulle ytringer og netthets, men hva kan vi gjøre med det, spør Marie Simonsen.

Meninger

Sist uke var jeg på enda en debatt om hatefulle ytringer, i regi av Likestillingsombudet denne gangen. Seinere i måneden er det et hovedtema på den store konferansen Nordisk Forum i Malmø, hvor fagfolk, forskere og feminister fra hele verden skal delta.

Det er ikke lenger et problem å snakke om problemet. Selv om enkeltpersoner stadig blir truet til taushet, er det ingen mangel på debatt og bekymring i mediene og andre fora.

Debattene følger et etter hvert velkjent mønster. Vitner forteller sine historier, gjerne en minoritetskvinne som er blitt truet på det groveste med drap og voldtekt. Alle er enige om at slik kan vi ikke ha det, noe må gjøres, og så blir det stille til debatten uvegerlig blusser opp igjen, trigget av enda en ekstrem hendelse.

Selv om det forskes på både hatefulle ytringer og netthets, er debatten overraskende fragmentert og anekdotisk. Tross at hatet i sin ytterste konsekvens ender i fatale konflikter, snakker vi om det på individnivå. Noen truer og sjikanerer, noen blir truet og sjikanert.

Det er spørsmål jeg fortsatt ikke har klare svar på, tross at jeg har fulgt debatten både her hjemme og internasjonalt i mange år. Hvor omfattende er det? Hva er skadeomfanget? I hvilken grad legger det en demper på den frie debatten, og i så fall, hvilke grupper stenges ute? Hvem er haterne? Er det ekstremister eller bare mennesker uten alminnelig folkeskikk?

Det siste er det ulike formeninger om, men en pekepinn er selvfølgelig hvem som utsettes for sjikane og trusler. En rød tråd er antifeminisme, rasisme og sosial kontroll, men også et hat til eliten, til de etablerte partiene og myndighetene.

Hvis vi skal ha noen forhåpning om å takle problemet, må vi likevel ha mer konkrete svar. Det kan ikke bare overlates til sivilsamfunnet og den enkelte, men er i likhet med all kriminalitet og vold, en oppgave for myndighetene.

Likestillingsombudet har foreslått en rekke tiltak og en handlingsplan. Før regjeringen avviser dem, er det grunn til å minne Erna Solberg om at hun selv la fram et liknende forslag med hele ti punkter i en kronikk i Dagbladet høsten 2011. Det handlet om kartlegging, forskning, forebyggende arbeid i skolen og støtte til frivillige organisasjoner. Det er heller ingen tvil om at førstelinjens kunnskap om netthets kan styrkes.

Nettet har gitt et lavterskeltilbud til alle hatere, men hatet er ikke nytt. Det handler om både makt og avmakt, om majoritet mot minoritet, om fordommer og diskriminering, om religion og kontroll. Den enkelte kan ikke alene stå opp mot så sterke krefter og strukturer, heller ikke minoritetsgrupper. Det er en oppgave for storsamfunnet.

Men hvordan? Mens folk kunne snu ryggen til innvandrermotstanderen Arne Myrdal i Brumunddal i 1991, er det umulig å organisere en avgrenset motdemonstrasjon på nettet. Målet er bevegelig og uhåndgripelig, ofte anonymt eller gjemt bak et psevdonym. Avisene bruker betydelige summer på å moderere sjikane og luke bort ekstremisme, men er samtidig opptatt av åpenhet og ytringsfrihet. Det er en vanskelig balansegang, hvor viktige prinsipper om en fri debatt møter hensynet til personvern og menneskers integritet.

Hva tilfører disse kommentarene samfunnsdebatten? Hører jeg ofte. Det er jo likevel bare søppel. Men hvem er dette ”vi” som skal avgjøre hva som har verdi? Skal den krenkete få stoppe debatten? På den annen side, skal bølla få ødelegge den?

Det er i møte med kvinner som studenten Florence Aryanik (20) min robusthet settes på prøve. Med en avis i ryggen og en plattform til å ta til motmæle, skal jeg og mine kolleger tåle en del, og det er lenge siden jeg mistet nattesøvnen over å bli kalt drittkjerring og verre ting. Men Aryanik har måttet tåle flere drapstrusler for å snakke offentlig; den siste før hun skulle delta i paneldebatten om hatefulle ytringer sist uke.

Det er da honnørordene får en litt besk smak i munnen. Hvor mye skal hun måtte tåle for at vi andre skal kunne heve ytringsfanen?

Noen vil innvende at drapstrusler selvsagt er uakseptabelt og dessuten forbudt, men de er en del av et hatefullt klima hvor grensen stadig flyttes.

Som filosofen Lene Auestad sa i innledning til samme debatt: Alle som bjeffer biter ikke, men før det bites har alltid noen bjeffet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook