RADIKALISERING PÅ GANG?:   PST la nylig fram etatens åpne vurdering av mulige trusler i 2014 sammen med justisminister Anders Anundsen. PST-sjef Benedicte Bjørnland opplyste at terrortrusselbildet i forhold til Norge beskrives som skjerpet.

Foto: Nina Hansen / DAGBLADET
RADIKALISERING PÅ GANG?: PST la nylig fram etatens åpne vurdering av mulige trusler i 2014 sammen med justisminister Anders Anundsen. PST-sjef Benedicte Bjørnland opplyste at terrortrusselbildet i forhold til Norge beskrives som skjerpet. Foto: Nina Hansen / DAGBLADETVis mer

Veien til politistaten

Kjennetegnet på et demokrati er at borgerne har kontroll med myndighetene. Norge beveger seg i motsatt retning.

Meninger

Det er gått to uker siden regjeringen la fram sin handlingsplan mot «radikalisering og voldelig ekstremisme». Mottakelsen var god og den var tverrpolitisk. Noen kritiske røster blandet seg i applausen, men de ble raskt overdøvet av en bred og selvgod taushet. I kampen mot terror og religiøs ekstremisme er det ikke lenger plass til motforestillinger og bekymring for rettsstaten. Det føyer seg inn i et mønster som ble etablert over hele den vestlige verden etter terroraksjonen 11. September 2001. Vi er vitne til et permanent skifte i maktbalansen mellom staten og borgerne. Behovet for trygghet - samfunnsvernet - settes foran enkeltmenneskets sivile og politiske friheter. I Norge har dette gitt seg uttrykk i stadig flere lover som gir politiet adgang til å kontrollere og overvåke borgerne, også når det ikke foreligger noen konkret mistanke.

Handlingsplanen mot radikalisering er en ny omdreining på denne spiralen. Planen tar sikte på å oppdage radikalisering tidlig slik at man kan sette inn tiltak for å stanse eller snu uakseptable politiske holdninger. Den skal iverksettes omtrent overalt hvor mennesker ferdes: I skolen, arbeidslivet, barnevernet, politiet, NAV, helsetjenesten, på religiøse møteplasser og i hjemmet. Det viktigste arbeidsredskapet er en storstilt mobilisering av fagfolk og folk flest som skal kartlegge tegn til «bekymring». Slik bekymring skal håndteres på ulike plan, med Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som øverste instans.

Folket skal altså være «den store detektiven» i jakten på mennesker som kan tenkes å ha meninger som kan føre til terrorhandlinger. I tillegg får politiet en utøvende politisk rolle. Et av tiltakene i planen er at det skal etableres en gruppe som skal styrke politiets forebyggende arbeid mot radikalisering på internett. Gruppa skal åpent være til stede på «radikale» nettsteder og aktivt delta i diskusjoner. Det skal også opprettes en tipstjeneste. Det legges altså opp til storstilt angiveri på vage kriterier og uten at det foreligger mistanke om lovbrudd. Samtidig gis politiet en politisk oppdragerrolle.

Det er ingen uenighet om at ekstremisme og terror er et samfunnsproblem av betydelige dimensjoner. Det er heller ingen uenighet om at staten må ha rett til å beskytte borgerne mot slike trusler. Men det er et alvorlig feilspor å tro at terrorfaren bare kan bekjempes ved å innskrenke liberale rettsstatsverdier som rettssikkerhet, personvern og kommunikasjonsfrihet. Det er likevel det som har skjedd de ti siste åra. Trinnvis er nye områder blitt kriminalisert (bl.a. forberedelseshandlinger), slik at fokus nå ligger på holdninger og ikke på handlinger. Regjeringens plan mot radikalisering utvider dette rommet betydelig. Myndighetene har fjernet eller svekket kravet om mistanke som grunnlag for tvangsinngrep som ransaking, romavlytting, kommunikasjonskontroll osv. Det betyr at politiets fullmakter er kraftig utvidet på bekostning av borgernes rettigheter.

Tiltakspakken mot radikalisering er et klassisk politisk grep: Det er viktigere at man gjør noe synlig og håndgripelig, enn at man gjør noe som virker. Faren for at tiltakene vil slå motsatt vei er betydelig. En folkelig angivervirksomhet på grunnlag av «bekymring» er en oppskrift på å undergrave den tilliten mellom mennesker og grupper som et åpent samfunn er helt avhengig av. Med stor sannsynlighet vil en av virkningene være en nedkjøling av frie ytringer. Det vil bli tyngre å ha politiske meninger eller religiøs praksis som ikke deles av flertallet.

I dag er ikke Norge en politistat. Det er langt fram dit. Men vi tar stadig nye skritt som øker avstanden mellom offentlig myndighet og enkeltmennesket. Statens kontrollspenn øker, og den er blitt mer mistenksom mot sine egne borgere. Samtidig svekkes rettsstaten. Det peker mot en tilstand hvor staten har glemt hvem den er til for.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook