Les psykolog Ane Bjøru Fjeldsæters gripende møte med Patrick (5) i ebolarammede Liberia på jobb for Leger uten grenser.

Tips oss 2400
FRISK: Patrick (5) var lenge syk, men fikk eboladiplom som viser at han likevell ikke var smittet. Foto: Morgana Wingard/MSF.

FRISK: Patrick (5) var lenge syk, men fikk eboladiplom som viser at han likevell ikke var smittet. Foto: Morgana Wingard/MSF.

I en måned har psykolog Ane Bjøru Fjeldsæter (31) fra Trondheim jobbet for Leger uten grenser i ebola-rammede Liberia.
Her er hennes sterke rapport fra sitt feltoppdrag i Monrovia hvor hun jobbet med mennesker preget av redsel, død og bunnløs sorg:

Det er en grense i Liberia som skiller de friske og privilegerte fra de som er syk å trenger hjelp. Den grensen måtte jeg krysse.

Liberia er delt av et oransje dobbeltgjerde. Vi satte det opp for å holde sykdommen på avstand. Vi satte det opp for å skille oss fra de syke. Vi satte det opp for å føle oss mindre dødelige. Vi satte opp med det edle formål å gi pleie over sperringene.

Patrick er på innsiden, jeg er på utsiden.

Jeg ser ham hver dag, og vi smiler og vinker til hverandre. Patrick er bare et barn, men han henger sammen med menn som er fem ganger så gamle, som om han prøver å veie opp for det faktum at han er altfor ung til å dø. De spiller dam og poker når de har krefter til det, og de hører BBC Africa på radioen jeg en dag tok med inn, iført romdrakten min.

Patrick har et sjenert, skjevt smil og et blåmerke nær høyre øye. Han har nettopp mistet moren sin, men faren er sammen med ham på dette grusomme stedet.

Hver dag sier jeg til meg selv: Ane, ikke mist hjertet ditt til dette barnet som ikke lenger hører hjemme blant de levende. Han er her en uke, så er han borte for alltid. Hvordan skal du gjøre jobben din når han er borte? Vet du ikke hva du står overfor her?

«Denne ebola-businessen», som de sier på radio. 90 prosents dødelighet. Folk på den siden av gjerdet kommer ikke tilbake til denne siden. Du vet at det er farlig å komme nær.

Hver dag forteller jeg meg selv dette, og jeg lytter aldri. Det er umulig å ikke se etter det skjeve smilet hans når jeg kommer på jobb om morgenen. Det er umulig å ikke legge merke til de små forskjellene i kreftene hans fra dag til dag. Jeg klarer ikke å stå imot å vinke til ham, eller å undersøke ansiktet eller journalen hans på jakt etter et tegn, noe som kan la meg håpe at han begynner å bli bedre. Noe som kan la meg håpe at vi en dag vil spille poker sammen, uten å måtte styre med masker, vernebriller og doble hansker.

Så kommer den forferdelige morgenen. Den jeg har prøvd å forberede meg på. Morgenen når Patrick ikke vinker lenger. Jeg ser over gjerdet at han ligger på en madrass i skyggen. Kammeratene hans går på tå hev rundt ham og ser bekymret ut. Jeg kommer meg i drakten. Jeg frykter det verste.

Jeg tar meg frem gjennom avdelingen. Faren hans forteller meg at Patrick har klagd over magesmerter hele natten. Patrick har tørre lepper, febrile og blanke øyne, og ingenting av sin vanlige energi. Han prøver å smile når han ser meg.

- Patrick, min venn, du ser ikke så bra ut. Det bekymrer meg å se deg slik. Er det noe jeg kan gjøre for deg?

Han ser opp, hvisker noe, og jeg lener meg nærmere i den klumpete romdrakten min. Hva var det han sa?

- Jeg sa: Kan du skaffe meg en sykkel?

Å Patrick, hvor skulle du ha syklet hen? Du elsket moren din og var nær henne da hun var syk. Nå er du omgitt av oransje gjerder, og du kommer aldri til å lære å sykle. Tror du at du bare er dårlig i magen? Fortalte ikke de eldre vennene dine deg om ebola? Eller skrudde de ned lyden da BBC Africa fortalte deg at du snart kommer til å drite ditt eget blod?

Jeg kommer meg ut. Jeg vil ikke begynne å gråte i vernebrillene. Jeg hater meg selv for å ha møtt denne ungen. Hvorfor holder jeg meg aldri hjemme?

Jeg tar fri resten av dagen. Jeg lover meg selv at jeg skal få meg en normal jobb.

Neste morgen er det noe som driver meg tilbake. Jeg vil være der for faren til Patrick, uansett hva han går gjennom. Han ser trøtt ut, men han smiler med det samme han ser meg over gjerdet. Og sammensunket i stolen ved siden av ham sender noen meg et skjevt, sjenert smil. Vi vinker.

Jeg kan se at Patrick ikke har krefter til å  komme seg opp fra stolen, så jeg tar på meg drakten og går inn. Selv om han bare ser en liten del av ansiktet mitt, kjenner han meg igjen:

- Jeg ser vennen min. Jeg ser ikke sykkelen min!

Jeg kan ikke si til ham at jeg ikke trodde han ville overleve natten. Jeg prøver å finne de rette ordene. Kan jeg si at jeg glemte det? Patrick ser strengt på meg.

- Damen glemmer, men det gjør ikke mannen!

Å Patrick, hvor plukker du opp disse greiene? Er det slikt snakk du hører fra kompisene dine? Lov meg at du en dag begynner å henge med unger på din egen alder.

Sist søndag ble Patrick skrevet ut sammen med faren sin. Begge så utslitte ut. Jeg kunne nesten ikke tro at Patrick var blitt frisk fra ebolaen før blåmerket ved øyet hans var borte. Han var blitt så mager at vi må binde opp buksene hans med hyssing.

Det er en forvirrende øvelse å bli skrevet ut fra senteret. I flere uker har folk vært redde for å komme nær deg, og plutselig vil de klemme deg og kysse deg. Det kan forfjamse enhver, selv en beleven ung mann som Patrick.

Når noen en sjelden gang blir friske, gir vi dem et diplom som bekrefter at de er negative. Patrick Poopel, stående her på min side av gjerdet, sjenert smil om munnen, eboladiplom i hånden, klar til å lære å sykle.

Du tror det kanskje ikke, Patrick, men dette er noe damen aldri vil glemme.

Kan artikkelen bli bedre? Har du funnet feil vi burde vite om?

RAPPORTER INN HER
Lik Dagbladet på Facebook.