FØLGES: 1947 krysset Thor Heyerdahl og hans mannskap rundt 8000 kilometer av Stillehavet med balsaflåten Kon-Tiki. Bildet er fra 1947. Foto: AFP / NTB Scanpix
FØLGES: 1947 krysset Thor Heyerdahl og hans mannskap rundt 8000 kilometer av Stillehavet med balsaflåten Kon-Tiki. Bildet er fra 1947. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Kon-Tiki motsatt vei

I dag, hundre år etter at Thor Heyerdahl ble født, lanseres ekspedisjonen Rahiti. Jeg vil gjøre det ingen har greid i moderne tid. Jeg vil seile tilbake, andre veien. Jeg vil seile fra Påskeøya til Sør-Amerika.

Meninger

THOR HEYERDAHLS berømte farkost, «Kon-Tiki», kunne ikke manøvreres - han hadde ikke styring på flåten sin. Likevel kom han fram ved hjelp av havstrømmer og vind, og ekspedisjonen har blitt stående som en bauta.

For åtte år siden gjorde vi det Kon-Tiki-mannskapet ikke klarte, med flåten vår, «Tangaroa». Vi viste ikke bare at søramerikanerne med oldtidsteknologi kunne manøvrere flåtene sine og seile rett på målene sine, vi slo også Kon-Tiki med en måneds raskere seilas.

Siden den gang har slett ikke debatten om førhistoriske oppdagelsesferder over Stillehavet stilnet. Selv er jeg ikke bare opptatt av hvordan sør-amerikanerne kom seg til Polynesia, men hvordan kom de seg tilbake? Og kunne polynesierne seilt til Sør-Amerika, og tatt med seg søtpoteten om andre kulturplanter tilbake til øyene sine? I så fall, hvordan gjorde de det?

Med Rahiti-ekspedisjonen vil vi vise begge deler. Vi vil seile to balsaflåter tur-retur Sør-Amerika - Polynesia. Vi vil vise hvordan den tiende inka med kontroll over kystens balsaflåter, flere hundre i tallet om vi skal tro historiske kilder, på 1400-tallet seilte til øyene i vest for så å returnere hjem til sitt imperium.

Denne seilasen var blitt gjort kjent for Heyerdahl av det rike kystfolket i Peru som på den tiden utviklet og dyrket en flere tusen år gammel maritim tradisjon. Thor Heyerdahl var alene på 40- og 50-tallet om å fronte de gamle peruanerne som et maritimt folk. I dag må historiebøkene skrives om, ettersom Ruth Shady med sine utgravninger de siste femten årene har lært oss at Peru hadde en av de tre eldste sivilisasjonene i verden. En sivilisasjon hvor innbyggerne bygde byer, spiste fisk og vevde fiskegarn av bomull.

MED RAHITI VIL vi ikke bare seile i Heyerdahls kjølvann, vi vil også forsøke oss på en seilerute mot førti grader sydlig bredde, hvor vind og strøm går motsatt vei av Kon-Tiki - mot øst.

Eric de Bisschop var som Heyerdahl en av pionerene i å teste ut førhistoriske farkoster og seilruter. Han ville på 1950-tallet seile fra Polynesia til Sør-Amerika og tilbake igjen for å vise at polynesierne var oppdagerne som spredte kulturplanter fra kontinenter til øyene.

Som Heyerdahl var han opptatt av at spørsmål om migrasjon ikke kunne besvares fra et skrivebord. Men hans farkost, som pussig nok var av bambus, brøt sammen og sank før han nådde målet i øst. Bisschop selv døde på den krevende ekspedisjonen hjem igjen.

Alt strevet hans var ikke forgjeves. Hans ekspedisjon Tahiti Nui viste verden at det var mulig å ta seg østover med en farkost som selv mindre bemidlede polynesiere kunne satt sammen i gammel tid. Jeg tror feilen hans lå i forberedelsene.

POLYNESIERNES dobbelkanoer er heller ikke testet utenfor det polynesiske triangelet, til tross for at det hersker liten tvil om deres eminente sjøegenskaper og polynesiernes enestående kunnskaper om stjernenavigasjon.

Men kunne de lastes for seilaser på 4000 km? Og hvordan fungerer seilene deres når det blåser opp til storm i høy sjø, på førti grader sydlig bredde?

For det er ikke til å stikke under en stol at seilas fra Polynesia til Sør-Amerika, selv om den foretas fra Påskeøya to tusen km øst for naboøya Pitcairn, vil fortone seg som noe ganske annet enn øyhopping i tropene.

Jeg er blant dem som er overbevist om at de foretok en slik seilas, men jeg er ikke sikker på om de valgte farkosten bestående av to uthulte tømmerstokker til oppgaven.

De hadde som sør-amerikanerne flåter, og brukte disse til folkevandringer sammen med kanoene. Det var ikke for ingenting at vi oppkalte flåten vår etter polynesiernes havgud, «Tangaroa». Det kan ha vært asiatiske eller polynesiske sjømenn som først introduserte flåtene og seilene til de tidligere søramerikanske sivilisasjonene.

Heltene i deres myter kom fra havet i vest og dro samme vei etter å ha opptrådt en stund som visjonære lærere for bønder og fiskere i dagens Ecuador og Peru. Hvilken farkost egner seg best i rom og kald sjø? Bare ved å seile dem sammen, på samme årstid, kan vi få dokumentasjon som bringer oss et steg nærmere forståelsen av Stillehavets oppdagere.

HEYERDAHL GJENSKAPTE fortida. En mann fra Larvik som ikke kunne svømme viste verden at søramerikanerne hadde en maritim kultur som var minst tusen år gammel.

Hvor viktig er den kunnskapen? Det blir som om en peruaner kom til Norge etter krigen for å vise en tvilende forskerskare at vikingskipene kunne styres, at de ikke bare drev hjelpeløst omkring med vind og strøm.

Jeg vil feire hans jubileum med å fortsette der han slapp. Han viste hvordan de seilte vestover på Stillehavet, men hevdet forbløffende hardnakket at de ikke kunne seilt andre veien, polynesierne altså. Dette begrunnet han med strømretning og vindretning. Likevel refererer han flere steder til den tiende inkas sine oppdagelsesreiser på flåter, en historie som jo må innebære seilas den andre veien, en historie som senere har blitt gitt betydelig troverdighet av historikeren María Rostworowski.

Heyerdahl ble hånet av seriøse forskere for å blande fjellfolket inkaene inn i den maritime historien, men Rostworowski har funnet kildene som dokumenterer at inkaene dro til havs på flåter, og hvorfor de gjorde det. Hun slår som Heyerdahl fast at inkaene koloniserte et kystfolk med en flere tusen år gammel maritim bakgrunn.

I motsetning til Heyerdahl kan vi i dag fortelle mye om hvem flåteseilerne var, hva flåtene ble brukt til, og trolig kan vi tidfeste de eldste flåteferdene i Peru mer nøyaktig ved å aldersbestemme gjenstandene som ble brukt til å styre dem. Mannskapet på balsaflåtene navigerte ut til øyene langs kysten av Ecuador og Peru ved å heve og senke noen bord, stukket ned mellom de store balsastokkene. Bordene ble av de spanske krønikerne kalt guaras, og flåtene kunne ikke seiles uten disse. Kon-Tiki var utstyrt med bord som likner guaras, men de var fastmontert, og mannskapet måtte i stedet kjempe med en tung og vilter styreåre akterut.

Å seile til Påskeøya med våre kunnskaper om guaras blir en lystseilas. Men returen mot sydhavet og nord igjen vil sette både farkost og mannskap på ukjente prøvelser.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook