IBSENPRISVINNER HANDKE:  Jeg gjør ikke dette for å klebe ubehagelige etiketter til Karl Ove Knausgård, men for å minne om hvilke idéknipper han kan vikle seg inn i, skriver Hagtvet
IBSENPRISVINNER HANDKE: Jeg gjør ikke dette for å klebe ubehagelige etiketter til Karl Ove Knausgård, men for å minne om hvilke idéknipper han kan vikle seg inn i, skriver HagtvetVis mer

Ekstremistenes nyttige idiot

Handke bruker sitt litterære omdømme til å legitimere folk som sto for de verste massakrer etter andre verdenskrig.

Meninger

Debatten om Ibsen-prisvinner Peter Handke har gått gjennom flere stadier. Vel ikke siden Hamsun har vi sett et så viktig ordskifte om forholdet kunst/ politikk.

Ikke minst dreier debatten seg om intellektuelles ansvar og om forsvaret av menneskerettighetsstandarder i krig. Klarheten i debatten vil gagnes om vi kunne holde følgende spørsmål atskilt:

1. Hva har Handke sagt og gjort under den pågående konflikten på Balkan?

2. Kan hans litterære kvaliteter unnskylde hans støtte til den etnisk rensende storserbiske nasjonalismen?

3. Om nå vi kan enes om at Handke er en ledende dramatiker i dagens Europa - hvorfor var det likevel nødvendig å gi ham Ibsen-prisen?

Gradvis er det blitt klart er at dette ikke primært dreier seg om ytringsfrihet (selv om det også dreier seg om det).

For ingen anfekter Handkes rett til å uttrykke seg foraktfullt om ofrene i Sbrenica. Og ingen vil nekte ham å holde gravtaler over en av de verste krigsforbrytere etter krigen - «nyansering» som Karl Ove Knausgård kaller det.

Ingen vil heller forby Handke i å bruke sitt litterære omdømme til å hvelve en åndelig himmel av romantiserende tvetydigheter over serbisk ekstrem-nasjonalisme. Det var denne radikale form for sjåvinisme som ville skape et «rent» Stor-Serbia gjennom å fordrive og/eller drepe andre folkeslag som tilfeldigvis bodde på «deres» område. At også serberne led, betviler ingen.

Det var kryssende syn på Natos aksjoner i landet og på den tragiske borgerkrigen. Alle har blod på hendene på Balkan, men ekstrem-nasjonalister som Milosevic, Mladic og Karadzic er nok de verste - uten at det frikjenner de andre.

Ingen vil altså hindre Handke i å spille rollen som folkemordernes nyttige idiot og spre sine antihumane holdninger offentlig. Men det bør ikke få oss til å glemme at ytringsfriheten er intimt forbundet med forpliktelse på sannhet og rasjonalitet. Ja, åndsfrihetens primære begrunnelse fra John Stuart Mills tid har ligget her: som det viktigste redskap til å nå sannhet og innsikt. Har Handke brukt friheten slik?

I gravtalen til Milosevic sier han bl.a.: «Jeg kjenner ikke sannheten, Men jeg ser. Jeg hører. Jeg føler. Det er grunnen til at jeg er her, nær Jugoslavia, nær Slobodan Milosevic.»

Massakren i Sbrenica, som Milosevic ville bli dømt for i Haag, er det best dokumenterte massemord på uskyldige etter krigen, anført av Milosevic, Karadzic og Mladic. Å skrive slik romantiserende kling klang er ikke bare relativisering. Det er historiefornektelse av det mest vulgære slag.

Handke-saken saken belyser også et annet sentralt dilemma: Du kan ikke kreve en rettighet på egne vegne uten å la den gjelde andre. Ytringsfriheten er gjensidig understøttende. Derfor er den så krevende.

Milosevic-regimet forfulgte mediene systematisk (f.eks. radiostasjonen B 92). De serbiske mediene var fulle av aggressive, nesten rasistiske utfall mot andre folkeslag. De andre var heller ikke uskyldige, men det unnskylder ikke serberne.

Å kokettere med ulike versjoner av sine taler og si like ut at Milosevic «måtte forsvare sitt lands territorier», hever over tvil at Handke offentlig og utvetydig støttet den mannen som var 13 år ved makten og som de fleste observatører holder for hovedansvarlig for mer enn 200 000 menneskers død.

Peter Handke inngår slik i en rekke av forfattere som forakter demokratiske grunnrettigheter og lefler med autoritære og menneskeforaktende regimer. Vi har hatt mange av dem i Norge også, fra Nordahl Grieg og Knut Hamsun til Dag Solstad og Espen Haavardsholm.

Ekstra underlig er disse holdningene fra folk som har åndsfrihet som yrkesforutsetning og ytringsfrihet som livsbetingelse for sin kunstneriske virksomhet.

Handke-saken viser oss en mann som har gått langt videre enn i ord å støtte et despoti. Handke er en politisk Pilegrim som i ord og gjerning gikk Milosevic-regimet til hånde. Dermed opptrådte han som regimets nyttige idiot.

Det hever denne saken langt over en debatt om bruk av ord. Handke kan sies på denne måten å gjøre seg til en medskyldig i regimets overgrep. At han koketterer med ulike skriftstykker i kjølvannet av forbrytelsene f.eks. i Srebrenica, og at man kan vise til hans mangetydige uttalelser, mildner ikke inntrykket av en moralsk ufølsom person som tydeligvis finner en sardonisk glede i å slynge ut obskøniteter til en verdensopinion som trodde folkemord hørte fortida til.

Om Handke er en stor dramatiker eller ikke, er irrelevant.

Handke sier han ville se. Men hvorfor undersøkte han da bare den ene siden? Om han var opptatt av å finne sannheten, å undersøke den andre sidens lidelser, f.eks. i Visegrad, hvorfor spurte han ikke dem?

Om vi nå kan enes om at Handke tilhører verdenseliten av dramatikere - må man av den grunn tildele nettopp han, av alle, Ibsen-prisen?

Først etter at stormen begynte ble Ibsen-juryen presset til å begrunne sitt valg. Juryen festet sin begrunnelse i et begrep om litterær kvalitet. De skjulte seg ikke bak kunnskapsløshet; lot ikke Handkes rolle i Balkan-tragedien få innvirkning på avgjørelsen. Hvis juryen trodde dette ikke ville bli brukt politisk av Beograd, var de utilgivelig naive. Forsto den ikke at det var naturlig for mange å vise sin avsky for en person med slike holdninger i en så tragisk sak?

Handke-saken viser oss ulike litteratursyn. Det er de som hevder at litteraturen er et eget estetisert felt i samfunnet, styrt av egne kriterier og med en rett til å dyrke det uforutsigbare, uutsigelige og det mangfoldige («l’art pour l’art»). For dem er litteraturen et felt som ikke skal bedømmes etter ikke-litterære kriterier, som effekter på politisk sivilisasjon. Mange har sans for et slikt synspunkt.

Men foreligger det ikke da samtidig en fare for at de som har et slikt litteratursyn havner i sin egen grav? For litteraturen reduseres med en slik begrunnelse til langt på vei å bli en lekegrind for skjønnånder, en osteklokke av innadvendthet på grensen til selvdyrkelse, uansvarlig som barnet.

Nettopp ved å ta litteraturen på alvor som potensiell politisk påvirkningssjanger, et felt med dype effekter på menneskelig handling og identitet, nettopp ved å betrakte litteraturen slik yter man litteraturen den respekt som den kraft den er og bør være.

Ingen vil ha en «politisk litteratur». Vi anser alle litteraturen som et område for fellesmenneskelige opplevelser og refleksjon hinsides all utilitarisme og snusfornuft. Ja, langt på vei med autonomi for bedømmelse av kvalitet. Vi kan alle se at verket kan ha kvaliteter utenom opphavsmannens politiske klovnerier.

Men litterær kvalitet er ingen grunn til skyldfraskrivelse. Da den franske litteraten Robert Brasillach ble dømt til døden i 1945 for sin kollaborasjon med Nazi-Tyskland, ble nettopp hans reiser til Nazi-Tyskland og hans litterære kvaliteter brukt i skjerpende retning.

Handke befinner seg klart i en annen klasse her, selv om nettopp hans konkrete støtte til Beograd-regimet etniske rensings-program gjør hans rolle ekstra alvorstung.

Når hans norske støttespillere tyr til estetisering av litteraturen som en forsvarsskranke for dens autonomi - og dermed Handkes uansvarlige og rett ut sagt infantile spill - så bør de vite hvilke ideologiske familier de knytter seg til. Å si at skjønnhet er sannhet og at estetikken skal fordrive etikken, var nettopp den europeiske fascismens og nasjonalsosialismens innerste kjerne.

Jeg påviser ikke dette for å klebe ubehagelige etiketter til Karl Ove Knausgård, hvis forsvar for Handke er seriøst begrunnet og må møtes med alvor. Jeg nevner denne referansen for å minne ham på hvilke idéknipper han meget lett kan vikle seg inn i. Knausgård kan forsvare Handkes rett til fabulering, mangetydighet og språkspill, men han bør ikke glemme at språket først og fremst er et middel til avklaring, opplysning og sannhetsrefleksjon. Språk er ikke bare en lek. Når det brukes offentlig, følger ansvar.

Knausgård sier i et ordrikt KK-essay om Handke at «det totalitæres motsats er det unike, det enkeltstående, det singulære».

På ett plan har han rett. Men bare på ett. I totalitære regimer vil nettopp konformisme, overvåking av kunstuttrykk og tømming av språkets meningsbærende evne utgjøre kjernen i undertrykkelsen. Å beskytte språket mot politisk manipulasjon blir da et frihetsforsvar. George Orwell har sagt det beste om dette i essayet «Politics and the English Language». Handke bør lese det. Orwell har også i «Benefit of Clergy» drøftet hvordan forfattere som hengir seg til politisk ekstremisme, venter å bli tilgitt på grunn av sitt artistiske virke, naive som de ofte er. Handke faller godt inn her.

Et frontavsnitt i kampen mot disse menneskeforaktende regimene er på det språklige plan. Men kampen kan ikke primært foregå der. Kampen må foregå i et målbevisst politisk-kulturelt arbeid på bred front for å bygge opp en kultur der det menneskerettighetsbundne forfatnings-demokratiet er den felles grunn som debatten må utspille seg innenfor.

Et politisk system der den som taper ikke ydmykes og den andre ikke anses som en hindring på veien til sannheten.

Det vil være en overdrivelse å si at Peter Handke har gått i bresjen for en slik sivilisering av politikken på Balkan.

Derfor fortjener han ikke noen Ibsen-pris, uansett hvor gode hans skjønnlitterære verker er.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook