LIVSFARLIG:  - Det ser ut som om Hagtvet vil bedømme litteraturen ut ifra hvilken effekt den har på det politiske. Dette er et instrumentelt litteratuersyn, og det er livsfarlig, skriver Knausgård, om kritikken av Peter Handke, som han er forlegger for. Hagtvet kalte Handke "nyttig idiot". Foto: AFP / Scanpix
LIVSFARLIG: - Det ser ut som om Hagtvet vil bedømme litteraturen ut ifra hvilken effekt den har på det politiske. Dette er et instrumentelt litteratuersyn, og det er livsfarlig, skriver Knausgård, om kritikken av Peter Handke, som han er forlegger for. Hagtvet kalte Handke "nyttig idiot". Foto: AFP / ScanpixVis mer

Idioten

Peter Handke er så langt unna fascismen som det er mulig å komme.

Meninger

I debatten om Peter Handke og Ibsenprisen har jeg til nå forsvart hans ytringsfrihet, altså ikke det han har sagt eller skrevet, men bare hans rett til å si det.

Da jeg leste Bernt Hagtvets intellektuelt hjelpeløse og uredelige innlegg om Handke i Dagbladet 7. oktober, hvor alle påstandene som har versert om Handke igjen blir sirkulert, og igjen uten det minste snev av dokumentasjon, sitering eller kildehenvisninger, tenkte jeg at det kanskje er på tide å nærme seg saken selv.

Ikke minst fordi Hagtvet foreslår å dele saken opp i tre spørsmål, hvorav det første lyder: «Hva har Handke sagt og gjort under den pågående konflikten på Balkan?»

Det er det nok mange som lurer på.

Peter Handke har skrevet og utgitt bøker i snart femti år. Siden Hagtvet øser fordømmelse og forakt over Handkes virke som forfatter, uten en eneste henvisning, skal jeg nå i all enkelhet gå gjennom dette forfatterskapet.

Jeg skal skrive litt om hva slags type forfatter Peter Handke er, hva slags type litteratur han skriver, hva han er opptatt av, hvilket verdenssyn og menneskesyn han gir uttrykk for i bøkene, og jeg skal gjøre det på en måte som er etterprøvbar og så redelig som mulig.

Tanken er at man etter å ha lest det, kanskje forstår at Handke hadde andre grunner til å tale i Milosevic? begravelse enn å støtte etnisk rensing, som Hagtvet baserer hele sitt forvirrede innlegg på, og at verdien i Handkes handling prinsipielt sett er betydelig større enn den skade serbiske nasjonalisters eventuelle bruk av hans nærvær i propagandaøyemed kan sies å ha.

Peter Handke ble født i Østerrike i 1942, og vokste således opp i årene etter krigen, i et land som hadde stått på nazistenes side. Østerrikes manglende oppgjør med nazismen, fortielsen og fortrengningen, er et velbehandlet tema i litteraturen, og den preger mange av forfatterne i Handkes generasjon, deriblant Thomas Bernhard, Ingeborg Bachmann og Elfriede Jelinek.

Deres litteratur er dypt, og da mener jeg dypt, antiautoritær og grunnleggende tvilende til samfunnsinstitusjonene som for dem, og kanskje med rette, representerte en kontinuitet av nazismens kultur. Nazismen representerte også et estetisk eller litterært problem for den generasjonen.

Adornos konstatering, at det er barbarisk å skrive poesi etter Auschwitz, som nå er en ren teoretisk problemstilling, var for den første etterkrigsgenerasjonens forfattere reell, noe alle måtte forholde seg til, hvis de mente at litteratur var moralsk forpliktende, virkelighetsrelaterende, og ikke bare underholdning.

Det samme gjelder for kunstnerne av den generasjonen, som Handkes jevnaldrende Richter og Kiefer.

Les også: Knausgård får støtte

Handkes første mesterverk, «Kravløs ulykke», en bok om hans mor som begikk selvmord da Handke var i slutten av tyveårene, er et svar på den utfordringen, som kanskje kan reformuleres slik: hvordan skrive sant i et språk og en kultur som nazismen hadde infisert og ødelagt?

Noe av nazismens appell skyldtes dens bruk av myter, dens påkalling av et dyp som kunne forvandle en fabrikk eller en ekserserplass til åsteder for høytid, til noe nesten religiøst og ekstatisk.

Denne forvandlingen, denne estetiseringen av virkeligheten og politiseringen av følelsene, er det Handke med alt han har av innsikt og intuisjon skriver seg bort fra i «Kravløs ulykke». Det er en tørr, nøktern og ekstremt saklig bok, man kan kalle den anti-estetisk og anti-sentimental, og den går svært langt i å forplikte seg til virkeligheten, ut ifra post-nazismespørsmålet: hva kan man si om virkeligheten uten å forvandle den til noe annet?

En annen skygge nazismen la over Tyskland og Østerrike i etterkrigstiden, var at tilliten til fellesskapet, majoriteten, vi-et var brutt - alle de tidligere enhetsskapende kategoriene, som nasjon, kultur, historie, var misbrukt av nazismen, som den blir av alle totalitære regimer: den pluralismen som finnes i vi-et, ved at mange ulike meninger, holdninger og versjoner eksisterer side ved side, blir opphevet i det totalitære, der «vi» har én mening, én holdning, én sannhet, og alle som mener noe annet, straffes, fryses ut, drepes, interneres.

I dramaet «Kaspar» skriver Handke om dette vi-et og hva det kan representere. Kaspar Hauser kommer inn på scenen, han har ikke noe språk, ingen historie, bare et nærvær. Tre anonyme stemmer begynner å snakke til ham.

De lærer ham språk, oppførsel, kultur. Stemmene er «vi» - og det som skjer, er et bilde på det som skjer med oss alle, når vi sosialiseres inn i samfunnet. I dette stykket er det det samme som å oppgi seg selv, sin individualitet, og underordne seg makten.

Stykket er fra sekstitallet, autoritetsopprørets tid, men har relevans langt utover det, for problemstillingen, den ene og de mange, individ og samfunn, gjelder så lenge det finnes mennesker. De feltene av samfunnet der noen taler på vegne av alle, de feltene av samfunnet der en enkelthendelse eller et enkeltfenomen presenteres eller representeres som noe allment, noe generelt, søker Handke seg konsekvent bort fra i forfatterskapet sitt.

Medias virkelighetsrepresentasjon er ett eksempel. Alt media skriver om, skriver de på samme måte, som om det var samme sak, som om det var likt. Media reproduserer hendelser, og de reproduserer meninger. Når vi ser bilder fra vold i Palestina, for eksempel, danner vi oss en forestilling om det, og har en mening om det. Ofte er denne meningen den samme som alle andre har. Vi er mot dét, og vi er for dét. Men du har ikke vært der, du har ikke sett det, du stoler på et vi, som Peter Handke altså er grunnleggende skeptisk til.

Hvordan bemøte det totalitære? Ved å insistere på det individuelle, det singulære, det enestående. Da løses det totalitære opp i pluralisme. Hver og en har ansvaret for sine meninger, kan ikke, må ikke gjemme seg bak et «vi». Da blir det ikke «vi mener dette og bare dette», «vår holdning er denne og bare denne», «verden ser slik og bare slik ut». Hvordan gjenspeiler en slik holdning ser i praksis?

Les Peter Handke og se: det handler om førstehåndserfaring av verden. Ingen sekundærerfaring. Det han ser, det han hører, det han føler, det han opplever, det han tenker der han er. I bøkene sine beskriver han sjelden det andre bøker beskriver, han søker seg mot de områdene av virkeligheten som ikke oppfattes som vakre eller verdifulle: for eksempel industriområder, drabantbyer, de små skogene som vokser langs motorveiene.

Det Handke har skrevet om Serbia følger den samme anti-totalitære holdningen og førstehåndserfaringskravet. Handke oppfattet medias dekning av krigen i det tidligere Jugoslavia som ensidig, det var ett vi som uttrykte én mening, én holdning og ett syn, om en situasjon han mistenkte var langt mer kompleks. Ikke minst siden han gjennom sin mors familie var knyttet til regionen, og derfor ikke var nøytral.

Hva gjorde Handke? Med sine sympatier dro han til Serbia for å se selv, med egne øyne. Det han så, skrev han om i boken «En vinterreise. Rettferdighet for Serbia». Der beskriver han vanlige folks liv, vanlige hendelser, det som skjer utenfor avisoverskriftene.

Det han sier da, er: dette er også virkeligheten i Serbia. Dette finnes også i Serbia. Dette er også sannheten om Serbia.

Boken ble oppfattet som en provokasjon da den kom, det var å fornekte eller fortrenge de krigsforbrytelser som hadde skjedd. Handke har aldri fornektet eller fortrengt krigsforbrytelser, han har kalt dem en evig skam og avskyelige, men på sin reise i Serbia beskrev han menneskene som mennesker, for det var det han så, ikke krigsforbrytelser.

Og de var vel beskrevet og dokumentert grundig av andre? Det var vel ikke slik at folk ved å lese Handkes beskrivelser ikke lenger visste hva som hadde skjedd i krigen? Det var ikke slik at det var farlig for opinionen å lese Handkes beskrivelse av hverdagslivet i Serbia?

Det samme kravet til førstehåndserfaring, det samme ønsket om å forstå ut ifra den personlig tilnærmingen til noe, og ikke stole på hverken opinionen eller media, altså det som heter å danne seg et eget bilde av en sak, gjorde at Handke oppsøkte Karadzic og Milosevic. Han møter dem, snakker med dem, og så skriver han om sin opplevelse av dem. Karadzic blir framstilt som selvopptatt og ufordragelig, og en som vil bruke Handke til sitt eget formål, noe Handke ikke skjuler sin forakt for.

Med Milosevic er det annerledes, Handke sympatiserer med den mannen han ser og snakker med i fengselscellen. Han mener at han er forhåndsdømt, og at rettssaken mot ham derfor er ugyldig. I det stykket som handler om Handkes personlige møte med Milosevic, og som ligger ute på Morgenbladets nettsider, redegjør Handke nøye for sitt syn.

Han forteller om Haagdomstolens praksis, altså det han selv har sett. Der sakene er konkrete, der det er snakk om hvem som gjorde hva til hvilken tid, nøye, langsomt og grundig redegjort for av aktoratet, er han full av beundring for domstolen. Han kaller det ideelt.

Handke studerte jus før han ble forfatter. Det han er kritisk til, er når anklagene er generelle, abstrakte, og ikke lar seg påvise direkte, bare indirekte og gjennom indisier.

Dette er i tråd med hele hans antiautoritære og anti-totalitære livsholdning. Ikke noe sted jeg har sett, sier eller skriver han at Milosevic er uskyldig, bare at hans skyld ikke er bevist. Og det er den fortsatt ikke - Milosevic ble aldri dømt.

Dette, at Peter Handke oppsøker krigsforbrytere og mistenkte krigsforbrytere og beskriver dem ut ifra hva han ser, er uhyre verdifullt, det er et tillegg til alle andre dokumenter og vitnemål og beskrivelser i denne saken, og den kommer fra et helt annet sted enn det andre. At dette finnes, og at Peter Handke gjorde dette, bør vi være takknemlige for - selv om vi skulle være uenige i det han skriver om dem og de konklusjoner han trekker.

Når Handke skriver om Srebrenica, gjør han det ut ifra den samme grunnholdningen. Han var der ikke, han vet ikke hva som har skjedd, så hva gjør han? Han snakker med en av overgriperne, en av morderne. Han er nøye med å gjengi ordene direkte, også nølingen, ikke sammenfatte. Hva sier overgriperen? At det var hevn, at de skulle ha drept flere.

Hevn og hat, det er hva Handke hører og ser, og ut ifra det skriver han hva han tror: at hevn og hat var motivet. Med andre ord, at det ikke var etnisk rensing. Han kaller massakren avskyelig, han kaller det en evig skam.

Selv om dette går imot den allment aksepterte oppfatningen av krigsforbrytelsene, må vi tåle at Handke skriver om hva han tror, og forsvare hans rett til å si det. At han skriver at hat lå bak, og ikke etnisitet, gjør ham ikke til fascist. Handke er så langt unna fascismen som det er mulig å komme.

Da han ble møtt av protester i Oslo, var det fascist de kalte ham. Det er det verste man kan kalle Handke, det er det siste han er, det alt han har skrevet går imot.

Hva gjorde Handke? Han stoppet opp, han sa noe til demonstrantene. Etterpå ble han intervjuet av NRK. De spurte om hva han hadde gjort, om han ikke provoserte demonstrantene? Nei, nei, jeg ville se dem inn i øynene, sa Handke.

Han ville se det ene mennesket. Ikke «vi-et» som gjemte seg bak slagordene.

Hva sa han til dem? «La musa knulle deg» og «Gud velsigne deg». Altså det laveste og det høyeste. Ikke et ord fra det i midten, som er det mediale, det politiske, det generelle, det allmenne.

Det samme førstehåndserfaringskravet førte ham til Milosevic begravelse. Peter Handke var der. Han så hva som hendte der. Og det var også poenget i talen hans, som ikke var en hyllest av Milosevic, men en konstatering: De som kjenner sannheten, er ikke her. «Jeg kjenner ikke sannheten», fortsatte han. «Men jeg ser. Jeg hører. Jeg føler. Det er grunnen til at jeg er her, nær Jugoslavia, nær Slobodan Milosevic.»

Denne tanken er grunnleggende i Peter Handkes forfatterskap og den er, i sitt vesen, det motsatte av totalitær, det motsatte av autoritær. Det er én stemme, mot et unisont kor av andre stemmer. At den stemmen finnes, at den stemmen får rom, er av enorm betydning. Hvis vi kveler den stemmen, hvis vi nekter forfattere den retten til selv å se, selv å tenke, hvor er vi da?

Hvorfor er forfattere alltid blant de første som blir forfulgt i totalitære regimer? Fordi de nekter å godta doktriner som impliserer «vi mener dette og bare dette», »vår holdning er denne og bare denne», «verden ser slik og bare slik ut».

Sann litteratur insisterer på en kompleksitet som det totalitære ikke kan tåle. Det var derfor nazistene brant bøker. Og det er derfor så uendelig viktig at vi verner om den rollen. Vi kan ikke la det være opp til staten å bestemme hva vi skal tenke om virkeligheten. Hva vi skal se, hvor vi skal dra. Vi kan ikke la det være opp til media.

Selv ikke rettsvesenet kan vi la det være opp til - vi vet alle at mennesker har blitt dømt ut ifra bevis som tilsynelatende har vært åpenbare, bare for å bli frikjent år senere. Vi må ta oss råd til meninger vi selv ikke har, fordi det er den viktigste delen av «vi-et» - det som garanterer «vi-ets» pluralitet.

Bernt Hagtvet skriver at Handke konkret støtter etnisk rensing og at han er medskyldig i regimets overgrep. Dette er bare to av mange kriminaliserende anklager Hagtvet kommer med, som han uredelig nok ikke dokumenterer. Det er det ingen som har gjort i denne debatten, av den enkle grunn at det ikke er sant.

At en professor ved et norsk universitet kan påstå så krenkende ting mot en levende forfatter, i all offentlighet, uten å ha det minste belegg for påstandene, ikke legge fram ett eneste sitat, er uverdig for universitetet som institusjon.

At argumentasjonen hans heller ikke henger sammen - den er ulogisk, noen steder selvmotsigende - og at språket er upresist og hjelpeløst, gjør det vanskelig å tro at dette skulle være skrevet av en professor ved et norsk universitet. Er dette representativt for norske professorer høsten 2014, er jeg redd vi må se i øynene at vi har et universitet i krise.

Ut ifra logikken i Hagtvets innlegg vil denne kritikken kunne avfeies med at den bare handler om form, om ord, og at saken handler om viktigere ting, nemlig drap av 200 000 mennesker. Hagtvet gjentar flere ganger at Handke har ytringsfrihet, at han kan si hva han vil, men at denne ytringsfriheten forplikter, og at Handke, gjennom sine ord og gjerninger, har gjort seg medskyldig i drap av 200 000 mennesker.

Jeg mener at nettopp ord er viktige i denne sammenhengen. Hagtvet skriver at «ytringsfriheten er intimt forbundet med forpliktelse på sannhet og rasjonalitet» - og det minste man kunne kreve av en som mener det, er at Hagtvet belegger at det han skriver er sant. Det gjør han ikke, det kan han ikke, for det er ikke sant.

Hagtvet skriver videre at debatten dreier seg om «intellektuelles ansvar og om forsvaret av menneskerettighetsstandarder i krig». Når det gjelder det siste, er påstanden merkverdig: hvem i debatten er det som skriver om menneskerettighetsstandarder i krig? Hvem i debatten er det som ikke vil ha mennskerettighetsstandarder i krig? Peter Handke vil ha det, jeg vil ha det - så hvorfor skrive dette da?

Men når det gjelder de intellektuelles ansvar, er jeg enig, det står helt sentralt i denne debatten. Ansvaret er stort: man kan ikke anklage noen for medskyldighet til drap uten å belegge det.

Ansvaret er stort: man kan ikke skrive at noen støtter etnisk rensing uten å belegge det. Hagtvet tar ikke ansvar, denne debatten handler om mer enn ord, mener han, derfor kan han skrive følgende: «Massakren i Srebrenica, som Milosevic ville bli dømt for i Haag, er det best dokumenterte massemord på uskyldige etter krigen, anført av Milosevic, Karadzic og Mladic.»

En professor på et norsk universitet skriver i et offentlig innlegg at Milosevic «ville ha blitt dømt», og bruker det som et argument. Hvordan kan Hagtvet vite at han ville bli dømt? Hvilke kilder har han? Hvilket ansvar tar han for sannheten da? Kan han skrive hva som helst?

Jeg kan skrive det motsatte, Milosevic ville ikke bli dømt, hvordan vil Hagtvet forholde seg til en slik påstand? Den er like sann som Hagtvets, for vi vil aldri få vite om Milosevic ville bli dømt eller ikke, han døde før noen dom falt. Ser ikke Hagtvet det ironiske i et slikt argument, at «Milosevic ville bli dømt», når den hovedanklagede, Peter Handkes, største forbrytelse er at han hevder at Milosevic var forhåndsdømt?

Men det verste i innlegget er ikke uetterretteligheten og den manglende kildekritikken. Det er forakten mot litteratur, og den manglende forståelsen av hva litteratur er, og hva slags rolle den spiller i samfunnet og kulturen. Han skriver «For dem er litteraturen et felt som ikke skal bedømmes etter ikke-litterære kriterier, som effekter på politisk sivilisasjon».

«Dem», det er de som vil bedømme litteraturen på dens egne premisser, som Hagtvet mener graver sin egen grav. Hva er det Hagtvet vil? Det ser ut som han vil bruke ikke-litterære kriterier. Det ser ut som om han vil bedømme litteraturen ut ifra hvilken effekt den har på det politiske. Dette er et instrumentelt litteratursyn, og det er livsfarlig. Livsfarlig.

Skal den effekt litteraturen har på det politiske være kriteriene vi bedømmer den etter? Mener en professor i Norge i 2014 dette? Han går samtidig sterkt imot litteraturens mangfold, litteraturens tvisyn, det ironiserer han over når det gjelder Handke. Det mangetydige er noe av det som diskvalifiserer Handke i Hagtvets øyne. Summen av dette, altså ønsket om litterær entydighet, entydig tanke og entydig språk, og ønsket om at litteraturen skal bedømmes ut ifra sin politiske effekt, utgjør et litteratur- og kunstsyn som sist var dominerende i Tyskland på 1930 og 1940-tallet.

Jeg er ikke den første som har forsvart litteraturens verdi ut ifra dens pluralitetsskapende kraft, og ut ifra betydningen dens språklige nyskapingsevner har for samfunnet og sivilisasjonen. Hannah Arendt gjorde også det. I The life of the mind skrev hun: «Klisjéer, standardfraser, fastholding av det konvensjonelle, standardiserte uttrykksmåter og oppførsel har den sosialt kjente funksjonen å beskytte oss mot virkeligheten.» Hun skriver her om Adolf Eichmann.

Bernt Hagtvet skjønner ikke hvordan selve språket, når det bare forstås instrumentelt, som et saksapparat, fjerner oss fra virkeligheten, slik tilfellet var med Eichmann, og at det kan være farlig.

Jeg går ut ifra at han ikke skjønner det fordi han tenker entydig. Han ser ut til å tro at det er forfatterens konkrete mening som er saken, og at den må være sann eller korrekt eller etterrettelig.

Til støtte for denne enkle, men farlige tanke, bruker han en annen filosof, nemlig John Stuart Mill. Hagtvet belegger ikke meningen med sitat, så jeg vet ikke hvor den står, men uansett, Hagtvet skriver at ytringsfriheten er intimt forbundet med forpliktelse til sannhet og rasjonalitet, og at dette helt fra John Stuart Mills tid har vært begrunnelse for åndsfriheten.

Mente Mill virkelig det? Jeg trodde at Mills tanke var den motsatte, at ytringsfriheten nettopp var uavhengig av den eventuelle sannheten? For Mill skriver i «Om Friheten»:

«Sannheten vinner mer ved samvittighetsfulle og selvstendige tenkende menneskers feiltagelser, enn ved de "riktige meninger" folk har, bare fordi de ikke plager seg selv ved å tenke selvstendig.»

Den samme Mill skriver også noe annet, som er verdt å merke seg i denne saken: «Hvis hele menneskeheten minus én var av én oppfatning, og bare én person mente det motsatte, ville ikke menneskeheten ha noen større rett til å tvinge denne personen til taushet enn denne personen ville hatt rett til å tvinge menneskeheten til det samme hvis han hadde hatt mulighet til det.»

Til sist vil jeg gjerne se dokumentasjon av noen av Hagtvets påstander. Det er ikke mye å kreve, for påstandene er krenkende, injurierende og ekstremt alvorlige. De må belegges med sitater, fra bøkene Handke har skrevet, eller fra intervjuer han har gitt. Hvis ikke de kan dokumenteres, viser Hagtvet at han er en professor som er villig til å dikte opp ting for på sverte en levende forfatter offentlig.

«hans konkrete støtte til Beograd-regimet etniske rensings-program gjør hans rolle ekstra alvorstung.» Dokumenter «konkret støtte til etnisk rensings-program».

«Handke kan sies på denne måten å gjøre seg til en medskyldig i regimets overgrep.»

Regimet drepte 200 000, ifølge Hagtvet. Dokumenter at Handke var medskyldig. Dokumenter at han hadde skyld i krigen, massakrene, krigsforbrytelsene.

«Å skrive slik romantiserende kling klang er ikke bare relativisering. Det er historiefornektelse av det mest vulgære slag.»

Hvordan er det å si «Jeg kjenner ikke sannheten», som dette sitatet henspiller på, historiefornektelse? Dokumenter. Forbindelsen må være direkte.

«Ingen vil altså hindre Handke i å spille rollen som folkemordernes nyttige idiot og spre sine antihumane holdninger offentlig.» Dokumenter at Handke uttrykker antihumane holdninger

«Å kokettere med ulike versjoner av sine taler og si like ut at Milosevic «måtte forsvare sitt lands territorier», hever over tvil at Handke offentlig og utvetydig støttet den mannen som var 13 år ved makten og som de fleste observatører holder for hovedansvarlig for mer enn 200 000 menneskers død.» Dokumenter «utvetydige».

«Peter Handke inngår slik i en rekke av forfattere som forakter demokratiske grunnrettigheter og lefler med autoritære og menneskeforaktende regimer.» Dokumenter at Handke forakter demokratiske grunnrettigheter.

« ... mildner ikke inntrykket av en moralsk ufølsom person som tydeligvis finner en sardonisk glede i å slynge ut obskøniteter til en verdensopinion som trodde folkemord hørte fortida til.»

Hvordan vet Hagtvet at Handke er moralsk ufølsom? Dokumenter og belegg med sitater fra bøker eller intervjuer. Hvordan vet Hagtvet hva Handke føler - «tydeligvis sardonisk glede» - dokumenter og belegg.

«Ingen vil heller forby Handke i å bruke sitt litterære omdømme til å hvelve en åndelig himmel av romantiserende tvetydigheter over serbisk ekstrem-nasjonalisme.»

Dette er uklart. Hvordan hvelves denne himmelen av romantiserende tvetydigheter over serbisk ekstrem-nasjonalisme? Nasjonalisme er entydig. Hva er forbindelsen mellom Handkes mangetydighet og nasjonalismenes entydighet? Og hvor gjøres forbindelsen? I hvilken bok, på hvilken side?

Les også: Knausgård får støtte

Lik Dagbladet Meninger på Facebook