PETER HANDKE: Han låner ut sitt navn til et forbrytersk regime, skriver Bernt Hagtvet. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
PETER HANDKE: Han låner ut sitt navn til et forbrytersk regime, skriver Bernt Hagtvet. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Massemordernes håndlanger

Å gi Handke en Ibsen-pris er et innlegg i den pågående kamp på Balkan. Å tro noe annet er naivt. Har juryen overhodet tenkt på dette? Har Karl Ove Knausgård? Dag Solstad?

Debattinnlegg

Jeg har lest Karl Ove Knausgårds innlegg 10.10 og har følgende svar:

1. Jeg fastholder mitt sentrale argument at Peter Handke bruker sitt litterære omdømme til i ord og handling å gi legitimitet til en av etterkrigstidens verste regimer og forbrytere, Milosevics, Karadzic? og Mladics etnisk rensende stor-serbiske nasjonalisme. Det var denne ekstreme form for såret nasjonalsjåvisme som sammen med tilsvarende tankeformer hos kroatene, bar hovedskylden for borgerkrigen på Balkan på 1990t-tallet. Det er grunn til å minne om at de konfliktene som ga opphav til denne tragedien, ennå er levende. Å gi Handke en Ibsen-pris er et innlegg i den pågående kamp på Balkan. Å tro noe annet er naivt. Har juryen overhodet tenkt på dette?

2. Dette er intet ytringsfrihetsproblem. Knausgård sier at han bare har forsvart «hans ytringsfrihet, altså ikke det han har sagt eller skrevet, men bare hans rett til å si det».

OK, her må jeg gjenta hva jeg hele tiden har sagt. Ingen har nektet Handke i å komme med de mest perfide uttalelser og skjellsord om ofre for Milosevic og Mladic. Jeg forstår at enkelte av hans uttalelser kan tolkes i andre retninger, og kan sees på som forsiktig kritikk av Milosevic-regimet forbrytelser, i sær nedslaktningen i Srebrenica. Skal si Peter Handke er modig.

Men disse nyanseringer unnskylder ikke det sentrale: Handke låner ut sitt navn til et forbrytersk regime hvis fremste representanter stod og står anklaget ved ICC, krigsforbryterdomstolen i Haag. Da bystyret i Düsseldorf trakk tilbake Heine-prisen til Handke, var det fordi en slik pris ble oppfattet en hån mot Milosevic-regimets ofre. Slike petitesser uroet åpenbart ikke den norske Ibsen-juryen.

3. Hvorvidt Milosevic et.al. har gjort seg skyldig i folkemord etter Folkemord-konvensjonen av 1948 eller ICCs Rome Statutes, er en egen debatt. Den er til dels av teknisk juridisk natur. Dommene mot Mladic og Karadzic i Haag vil snart avgjøre etter hvilke paragrafer de skal dømmes.

Uansett er akkurat denne debatten irrelevant for våre formål. De ekstreme serbiske nasjonalistenes forbrytelser er så godt dokument at spørsmålet om de faller inn under et strengt juridisk folkemordsbegrep, er underordnet for denne debatten.

Knausgård etterlyser dokumentasjon av Handkes ord og handlinger. Han kunne jo begynne med Michael McDonalds artikkel «The Apologist» i The American Scholar, 1.3. 2007, tilgjengelig på nettet.

Mladic og Karadzic er også anklaget for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Det skulle vel holde, Knausgård?

4. Knausgård vier det meste av sitt innlegg for å vise at Peter Handkes forfatterskap ikke kan anklages for å lefle med fascistiske idéer. Jeg har aldri foregitt å være en kjenner av Handkes skrifter. Han må gjerne skrive hva han vil. Det kan også tenkes at mannen skriver godt. Hans norske forlegger og flere med han synes å mene det.

Men dette er ikke poenget. Å utlegge hans skrifter forandrer ingenting. Knausgård må venne seg til å lese innenat neste gang han går ut i offentlig polemikk. Handke fyller sitt forfatterskap med mangetydigheter og er «anti-totalitært», skriver Knausgård. Gjerne det. Å skrive litteratur er forfatteres oppgave og privilegium. Men alle ordgyterske poetokratiske subtilititeter fra hans forleggers side kan ikke unnskylde at Peter Handke bevisst forgyller Beograds forbrytelser (Knausgård kaller det «nyanseringer»). Ei heller at han stiller seg i ledtog med et regime som tok sikte på å etnisk rense andre folkeslag og underlegge seg deres land. Kroatene var ikke stort bedre, bosniakkene vesentlig ofre. Jeg må spørre igjen: Skal henvisninger til Handkes rolle som kunstner også unnskylde hans eksplisitt politiske uttalelser?

Det er vist hinsides all tvil at Milosevic et al. stod for et statsbegrep som lå tett opp under det nazistene stod for, for eksempel i Sudetenland. Når jeg sier slik agering gjør Handke til en medskyldig i massemord, er det i en moralsk forstand, for Handke har drevet pro-serbiske talehandlinger helt siden konflikten tok til.

Å se en dikter gjøre seg til redskap for slike idéer, er nok for meg. Hans rolle som kunstner blir da irrelevant. Han må vurderes som en hvilket som helst statsborger og hvilket som helst politisk menneske. Samme vurdering må for øvrig gjelde Hamsuns klovnerier. Stil er ikke sannhet. Heller ikke skjønnhet. Kunstnere har ikke moralsk frilisens, eller er det fordi de er så uskyldige og barnlige at man må ha eget frirom for dem?

5. Å se norske forfattere nok en gang låne ut sine navn til slike ideologier, fyller meg med tristhet. At norske juryer viser like slett dømmekraft, er mindre overraskende.

Det var først da den offentlige debatt begynte at juryen kom ut og forsøkte å begrunne sitt valg. Ikke før. Det er ynkelig. Intet mindre. Ynkelig.

6. Med en sorgmunter tristesse ser jeg at en rekke tidligere (?) stalinister og maoister har blandet seg i livsfryden og underskrevet et opprop der de forsvarer «medforfatteres rett til å tenke og ytre seg på tvers av gjengse oppfatninger. Vi må forsvare det frirommet litteraturen, kunsten er».

Dette er vakkert - og vel og bra. In abstracto. Men helt ukontroversielt slik det står nå. For det er noen haker her. En god del av disse brave forsvarere for kunstnerisk frihet var i ungdommen (ennå?) begeistrede medlemmer av en politisk vekkelse hvis fremste formål knapt kunne kalles forsvar av åndsfriheten. Dag Solstad er en av disse. Hans styrke er som kjent ikke prinsipiell politisk tekning. Solstad har i en årrekke kokettert med at han er «kommunist».

Det er da av betydelige offentlig interesse å høre hva han og hans gamle venner har å si om den kunstneriske friheten i de regimer han har leflet så festlig med den gang og nå. Er denne friheten universell? Gjelder denne støtten til å gå mot «gjengse» oppfatningers også den fengslede Liu Xiabo?

Jeg ser fram til et skikkelig svar. Hvor prinsipiell er disse undertegneres forsvar av retten til ikke å være «gjengs»? Hva mener litteraturforskerne som har sluttet seg til dette selskapet? Gjelder dette frirommet folk som hater jøder og vil styrte demokratiet? At de skal kunne skrive som Celine er vi enige om, men hva med Celine-aktige politiske ytringer som fremmer hat og fordommer? Og i forlengelsen av dette: Bør f.eks. Anders Behring Breivik, som riktignok ikke er forfatter, få spre sitt budskap om det rene Europa (en variant av Handke-helten Milosevics ideologi).

Hva sier disse brave undertegnere som under stor personlig risiko forsvarer Handke om det frirommet eksempelvis kinesiske kunstnere har i dag? Ai Weiwei f.eks.? Eller skal retten til å være mot det «gjengse» bare gjelde dramatikere som låner sitt navn til etnisk rensende regimer i Europa?

7. Min respekt går til de mennesker som følte et behov for å markere avstand til en politisk-litterær skikkelse som lot seg alliere med Europas verste krefter. Uansett hva hans forfatterskap måtte inneholde av tvetydigheter. Peter Handke forblir i klassisk forstand en nyttig idiot for denne Europas svarteste arv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook