SKRÅSIKKER: Karl Ove Knausgård skriver som om Peter Handkes verk må forstås på én og bare én måte, og den er det heldigvis opp til ham, Knausgård, å fastslå for all verden, skriver artikkelforfatteren.
SKRÅSIKKER: Karl Ove Knausgård skriver som om Peter Handkes verk må forstås på én og bare én måte, og den er det heldigvis opp til ham, Knausgård, å fastslå for all verden, skriver artikkelforfatteren.Vis mer

En forfatters rett

Jeg har stor respekt for både Knausgård og Handke, som jeg til og med har oversatt. Men her skilles våre veier.

Debattinnlegg

Debatten om Peter Handke og Ibsenprisen har gått noen runder. Vi som er kritiske til prisen har påpekt ved sitater og sidehenvisninger mange av prisvinnerens groveste utsagn. Vi har vist hvordan Peter Handke, i likhet med nittitallskrigenes hovedaggressorer, bedriver en historieløs romantisering av serbiske interesser og ditto fortielse av overgrep. Alt dette er nå grundig dokumentert, og ikke noe av det er blitt imøtegått i løpet av debatten.

I Dagbladet 10. oktober velger Karl Ove Knausgård en annen innfallsvinkel. Han skriver som om ingenting av det jeg nettopp nevnte har funnet sted. Videre skriver han som om Peter Handkes verk må forstås på én og bare én måte, og den er det heldigvis opp til ham, Karl Ove Knausgård, å fastslå for all verden, og derfor vil han gjøre det helt klart, at alle de som oppfatter Handkes mange politiske utsagn som politiske, de tar feil. De har misforstått forfatterens poetiske hensikter.

Videre skriver Knausgård at Østerrikes manglende oppgjør med nazismen «preger mange av forfatterne i Handkes generasjon, deriblant Thomas Bernhard, Ingeborg Bachmann og Elfriede Jelinek». Ja vel, det var tre generasjoner, det. Hvorfor presse dem inn i den samme generasjonskverna? Er dette en ubevisst historiefornektelse eller bare en antinazistisk frontlapsus?

Knausgård hyller kompleksiteten i Handkes verk, samtidig som han fornekter den. Han merker ikke de mørke understrømmene, ser ikke de skremmende perspektivene, hører ikke de uhyggelige ekkoene. At det fins en retorisk rikdom som lader Peter Handkes tekster med motstridende energi, det går den gode Knausgård hus forbi.

Handkes mange paraleptiske konstruksjoner, for eksempel: Paralepsis er den retoriske figuren vi bruker til å si noe vi egentlig ikke kan stå inne for. Jeg anklager ingen, sier Handke, nå er ikke jeg den som vil betvile og så videre. Effekten er at han gjør det han sier at han ikke gjør, men som like fordømt er tydelig uttalt: Han anklager, han sår tvil. Det er en slu metode, men eldre enn Aristoteles og ikke spesielt vanskelig å gjennomskue. Karl Ove Knausgård derimot, han merker ingenting. Han påstår uten snev av ironi at Peter Handke «er så langt unna fascismen som det er mulig å komme». I og utenfor sine bøker. Amen.

Jeg har sagt det før: Peter Handke er ingen fascist. Men han lefler ganske intenst med det tankegodset som førte til de etniske rensingene på nittitallet. Han hevder for eksempel at serberne er et folk som er ofret på Vestens alter. Han uttrykker sin støtte til en ultranasjonalistisk politikk i Serbia og Republika Srpska. Han dyrker en mytisk forestilling om et heltemodig folk som lever intimt forbundet med markens grøde og sin stammes dulgte skjebne.

Det er ikke nødvendigvis noe galt i slike romantiseringer. Men de er gudskjelov ikke uttrykk for hele det serbiske folks vilje, og sett i sammenheng med andre politiske utspill blir dette en alt annet enn uskyldig lek. Det kunne vært artig å få demonstrert det som Knausgård kaller den «pluralitetsskapende kraften» i slike myter. Jeg vil oppfordre Knausgård til å forklare dette nærmere, for jeg er stadig skeptisk.

Det er jo, i denne sammenhengen, ikke nødvendigvis slik at - med Knausgårds ord - «forfattere alltid (er) blant de første som blir forfulgt i totalitære regimer». Det var forfattere som la grunnen for Milo?evics herjinger, Karadzic var en av dem. Barnebokforfatterne var blant de verste krigshisserne, som sammen med Shakespeare-kjenneren Koljevic underskrev nøyaktig de samme synspunktene som Peter Handke hardnakket forsvarer den dag i dag.

Den etniske rensinga i Bosniakrigen var, som Slavoj Zizek sa, en fortsettelse av poesien med andre midler: «I stedet for et militær-industrielt kompleks, har vi i det tidligere Jugoslavia fått et militær-poetisk kompleks, personifisert i tvillingfigurene Ratko Mladic og Radovan Karadzic.»

Mange her hjemme tror at den konflikten som brøt ut på Balkan på nittitallet er et avslutta kapittel. Det er ikke tilfelle. Bosniakrigen hadde ingen vinnere. Den hadde i beste fall to tapere. Etter krigen kjemper de to taperne om sannheten. Denne kampen har hardnet de siste åra, og Peter Handke har kastet seg helhjertet inn på aggressorenes side. Er det da uproblematisk å gi Ibsenprisen til Peter Handke? Er ikke dette også en støtte til de mest destruktive kreftene?

I utgangspunktet var det to sider i Bosniakrigen: de som angrep, de som ble angrepet. Peter Handkes versjon er en annen. Der fins det ingen angriper. Der ble krigen startet, usikkert av hvem. Krigen fant sted. Ut fra en slik framstillingsmåte blir det for eksempel umulig å påstå at tyskerne invaderte Norge i 1940. De bare var her, plutselig. Krigen kom. Dermed fins det ikke lenger to sider som kjemper mot hverandre, asymmetrisk, det fins bare mennesker i kamp, og alle kjemper for livet og alle er likeverdige, for de som angrep slåss med like stor rett som de som ble angrepet. Ingen har ansvar for noe. Ofrene kan skylde seg selv, selv om de ble drept i sine egne hjem: De stakk jo ikke av. De ga seg levende over. Det var krig. De måtte da skjønne at de ville bli drept?

Etter mitt syn er dette lite fruktbare perspektiver. De er dehumaniserende. Alt ansvar blir pulverisert, og forsoning blir umulig.

Knausgård skriver: «Hvordan kan Hagtvet vite at (Milo?evic) ville blitt dømt? Hvilke kilder har han? Hvilket ansvar tar han for sannheten da? Kan han skrive hva som helst? Jeg kan skrive det motsatte, Milo?evic ville ikke bli dømt, hvordan vil Hagtvet forholde seg til en slik påstand? Den er like sann som Hagtvets, for vi vil aldri få vite om Milo?evic ville bli dømt eller ikke, han døde før noen dom falt.»

Å insistere på denne rettslige usikkerheten, som Knausgård gjør så elegant, tjener også en hensikt. Og den er uforsonlig. En litt mer sensibel skribent ville nok tonet ned denne usikkerheten noe, ikke bare på grunn av den politiske konflikten i dagens Bosnia, men av hensyn til ofrene. Særlig i denne sammenhengen, etter Peter Handkes mange trakasseringer. Karl Ove Knausgård tar ingen hensyn, viser ingen velvilje, i kampen for å drive sitt litteratursyn igjennom.

Et førtitall norske forfattere har publisert et opprop til støtte for Ibsenprisen, Peter Handke og det de kaller et «forsvar for frirommet». Hva mener de med dette «frirommet»? Det er, påstår de, et sted hvor de vil dyrke «kunstens foranderlighet, i motsetning til det stivnede, forutsigbare ved medie- og ekspertspråket». Hva? Hvis mine ærede kolleger ikke har fått med seg at mediespråket er i rivende utvikling, er det kanskje tid for å komme seg ut av «frirommet»? Dette oppropet er en parentes i denne saken, men det er også et symptom på hvor dårlig det står til med selvinnsikten i deler av forfatterstanden: Noen av landets fremste forfattere ønsker seg et «frirom», hvor man uten konsekvenser kan hedre og prise en mann som med stor råskap krenker Srebrenicas mødre.

(En mann som riktignok - noe Knausgård alltid understreker - har tatt avstand fra myrderiene, men som også - noe Knausgård alltid unnlater å nevne - har navngitt hvem han ønsker straffet fra Srebrenica: Naser Oric, mannen som ledet forsvaret av byen. Det er mulig han også ønsker å se noen av gjerningsmennene dømt for massakren, jeg vet ikke, for Peter Handke blir ofte litt uklar når det handler om serbiske krigsforbrytelser, men de vulgarismene han slynger mot Naser Oric er fullt på høyde med dem han brukte utenfor Nationaltheatret, og ikke til å misforstå.)

Hva er da disse norske forfatternes «frirom» for slags offentlighet? Det er et sted der alt er likegyldig, der ingen ytringer betyr noe, og der retten til å uttrykke seg «kontrært og kunstnerisk» trumfer alminnelige menneskelige hensyn.

Jeg vil understreke at dette ikke handler om retten til å ytre seg for eller mot den ene av de krigførende partene i en konflikt. Den retten har vi alle, som en selvfølge. Her snakker vi derimot om en forfatter som gjentatte ganger har misbrukt denne retten, ved å krenke ofrene. I mitt verdensbilde er dette å tråkke over en grense jeg ikke ser noe positivt i å overskride, det er et tabu jeg overhodet ikke ser noen grunn til å bryte.

Men jeg forstår at Knausgård ikke er villig til å ta slike hensyn. Han skriver i et tidligere innlegg: «Denne saken handler ikke om ofrene på Balkan, den handler ikke om hvem som var skyld i krigen eller hvilke motiver som lå bak massakrene. Det handler om en forfatters rett til å skrive hva han vil.»

Jeg har stor respekt for både Knausgård og Handke, som jeg til og med har oversatt. Men her skilles våre veier. Jeg skal ikke bruke mer spalteplass på å forklare for Karl Ove Knausgård hva en begravelsestale betyr. Jeg har sett ned i Srebrenicas åpne graver. Jeg ser hvordan folk med krigstraumer nages av stigende usikkerhet, nå som konflikten igjen skjerpes. Likevel mener jeg at Peter Handke må ha rett til å skrive hva han vil. Men det bør gå visse grenser for hva som kan hedres med Ibsenprisen, det norske kulturdepartementets høyeste utmerkelse og verdens største teaterpris.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook