HJERTESKJÆRENDE: Å miste et barn er like brutalt om du er serbisk eller bosnisk, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser en bosnisk muslimsk kvinne 20. juli i år, gråtende ved kisten til en slektning som forsvant i 1992 og nå er identifisert etter oppgravingen av en massegrav i Tomasica.
HJERTESKJÆRENDE: Å miste et barn er like brutalt om du er serbisk eller bosnisk, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser en bosnisk muslimsk kvinne 20. juli i år, gråtende ved kisten til en slektning som forsvant i 1992 og nå er identifisert etter oppgravingen av en massegrav i Tomasica.Vis mer

Til Karl Ove Knausgård

Jeg var 12 år da granatene falt over Sarajevo. Dersom du hadde valgt å forholde deg til min historie, mine førstehåndserfaringer, kunne du, og juryen for Ibsenprisen forstått mer av reaksjonene tildelingen av prisen til Handke vekker.

Debattinnlegg

Karl Ove Knausgård,

Mye i kronikken din i Dagbladet 10. oktober får meg til å tenke at Peter Handke må være den modigste, reneste personen på jordas overflate der han går og søker etter sannheten gjennom førstehåndserfaring. Men betyr dette dermed at det helten Peter Handke skriver er sant? Vi som benytter oss av vår rett til å ytre uenighet, vi har misforstått. Enten fordi vi er dumme idioter, vi er dårlige til å uttrykke oss eller vi er simple litteratur- og ytringsfrihetshatere. En diskusjon og en mening rundt tildelingen av Ibsen prisen, er ifølge Handke selv, det samme som å være hysterisk og befinne seg i helvete. Måtte musen knulle oss, direkte sitert fra den store østerrikske forfatteren. Stakkars oss.

Dersom du hadde valgt å forholde deg til min historie, mine førstehåndserfaringer, kunne du, og juryen for Ibsenprisen forstått mer av reaksjonene tildelingen av prisen til Handke vekker. Dere kunne ha lest svarene fra Borchgrevink, Berg og Hagtvet ikke som et angrep på Handkes ytringsfrihet, eller dere selv, men som et forsøk å belyse hvordan Handkes ord også må forstås i konteksten av Balkan- krigene, spesielt på selve Balkan. Dere hadde da kanskje ikke kalt de reaksjonene som er kommet for pinlige, provinsielle og absurde.

Året er 1992 og jeg er 12 år da det de voksne har snakket om med lave stemmer er blitt en realitet. Krigen har kommet til Sarajevo. Granatene faller over byen. Skolen er utsatt på ubestemt tid. Vi sover på kjøkkenet, rommet lengst bort fra vinduene. Når granatene faller så nære at vindusglass knuses, flytter vi oss til boden ved trappeoppgangen. Der spiller vi kort. Vi ler. Jeg forelsker meg. Gutten fra 8. etasje har svart, krøllete hår. Jeg tenker at dette er som en film, at jeg er heltinne i en krig. En krig som snart skal gå over. Min pappa sier «dette skal nok gå over», for vi bor i en by og det er ingen, ingen i verden, som lar barn bli bombet. Ikke i Europa. Ikke lenge. Ikke i dag.

Men skudd fortsetter å falle. Den jugoslaviske armeens fly, som bryter lydmuren, skremmer meg mest av alt. Hver gang de kommer, tenker at jeg at dette er slutten.

Den 2. mai bryter helvete løs. Byen står i flammer under granatild. Denne ilden er det eneste som lyser opp nettene for fra den dagen er strømmen borte. Like etter forsvinner vannet. Alle telefonlinjene er brutt, og vi, barna, oppholder oss kun i boden ved trappeoppgangen. Vi går ikke ut lenger. Men vi spiller fortsatt kort, og vi ler, og guttens hår er fortsatt krøllete selv om han ikke får vasket det. Flere av vennene våre forlater byen i konvoier; der kvinner og barn stables i busser og kjøres av gårde. Til Kroatia, til Serbia, til verden. Ut fra den beleirede byen.

19. mai skal en ny konvoi forlate byen. Og denne gangen bestemmer de voksne at vi må dra. Pappa ufarliggjør det for oss: «Dette blir bare en tidlig start på sommerferie, dette. Og før dere vet ordet av det, kommer jeg og dykker etter.»

Vi møtes ved avtalt sted. 5000 av oss. Kvinner som gråter, fedre som er bleike og barn som er stille. Vårt følge består av bestemor, oldemor, grandtante, lillebroren min på 8 år, mamma og meg. Ingen menn får dra.

Mai i Sarajevo er nydelig. Solen skinner og trærne er fortsatt store og grønne. Vi bor i en vakker by, tenker jeg. Jeg kommer til å savne gutten med det svarte, krøllete håret, tenker jeg.

Pappa vinker oss av gårde der han står i solen.

Dette var den siste gangen jeg så min far på to år.

Konvoien ble stoppet av serbiske styrker og vi ble holdt fanget i tre døgn. I løpet av disse dagene og nettene ble jeg voksen.

I august første samme året brant 90 prosent av nasjonalbibliotekets samling opp under et granatangrep. Strøm og vann kom ikke tilbake til den beleirede byen og Sarajevo måtte klare seg gjennom sine kalde vintrer uten varme. Når krigen var over sto Sarajevo ødelagt igjen, nakent, uten sine trær. Tilførsel av mat inn til byen var blokkert og min far gikk ned 20 kilo. Han skrev lange, kjærlige og håpefulle brev til oss som kom frem først mange måneder senere via Røde Kors. Gjennomsnittlig falt det 330 granater over byens innbyggere hver dag, i en periode på 3 år, 10 måneder og 3 uker (dette tilsvarer et granatangrep hvert fjerde minutt). Da brevene kom, var vi aldri sikre på om pappa levde. Under beleiringen av Sarajevo, ble 11 541 mennesker drept.

I «Die Tablas von Daimiel» tegner Handke et vakkert, og uendelig trist bilde av en serbisk mor han møter. Den gamle moren, majka, frarøvet, glemt. Som nattlig drømmer om sin sultne, døde sønn. Og som Handke kommer til å tenke på hele livet. I motsetning til de organiserte Srebrenica-mødrene. De som er aktivisert for verdensopinionen, forhåpentligvis av mødrene selv. Etter mønster av «Mødrene fra Buenos Aires».

Her skilles min og din forståelse av Handkes humanitet, Knausgård. Jeg synes at det å miste et barn er like ille, like hjerteskjærende, like brutalt, like unødvendig, om det er snakk om den ensomme, entallige moren Handke tilbringer sine kjøkkentimer med eller de 8000 mødre som i over 20 år har ventet på identifiseringen av sine barn i massegravene. Ventet for å få begrave dem. Det er like tungt å sette kisten i jorden for både den serbiske og den muslimske moren. Det er like ille at 10 mennesker ble bombet til døde av Nato på en bro i byen Varvarin, mot slutten av mai 1999, som at 11 541 ble bombet til døde i Sarajevo under beleiringen. De var nok alle like redde i det øyeblikket granatene falt. Jeg har selv kjent på den redselen.

Det er dessverre ingenting undrende eller nytt i Handkes berettelser, slik du først ville ha oss til å tro. Et totalitært, lite humant, diskriminerende og ganske så brutalt system benyttet seg av lignende omgang med sannhetsbegrepet tidlig på 90-tallet. Når du siterer Thomas Steinfeld, «Hva er det for slags land der det er så enkelt å forenes i hat og forakt?» så gir disse ordene meg helt andre assosiasjoner.

Handke gikk i den tiltalte presidentens begravelse, i motsetning til den fraværende verden, for å se, lytte, føle, være nær Slobodan Milosevic. Ingenting galt med å holde den talen, sier du. Å være der. Å si disse ordene. Undrende og uskyldig. En så sterk undergraving av ordets makt kunne vel ikke komme fra deg, tenkte jeg, og din siste kronikk viser at jeg hadde rett. Ord har enorm makt. «Handkes handling prinsipielt sett er betydelig større enn den skade serbiske nasjonalisters eventuelle bruk av hans nærvær i propagandaøyemed kan sies å ha. Er det førstehåndserfaringen din som får deg til å påstå dette?» Har du vært/levd i Serbia, Kroatia eller Bosnia, under de grusomme krigene, eller nå 20 år etter, slik at du selv kan bedømme skaden?

Jeg tror at det finnes rett og galt. Jeg tror i aller høyeste grad at Handke synes at det finnes rett og galt, men dette blir jo bare en påstand i likhet med dine påstander i denne debatten. Her kommer jeg med enda en: Hver gang Handke mottok sine ordener, utmerkelser og priser for lojalitet til og av et politisk system, kom han lenger og lenger unna sin søken etter sannheten. Lenger unna den entallige moren og flyktningene på fjellet. For hver kronikk du skriver, der du forsvarer hans skrevne ord, blir også du mer og mer politisk. I 22 år har jeg prøvd å skjerme meg selv for holdninger som sår tvil om og hvorfor begivenheter i mitt liv fant sted. Som forteller meg at jeg egentlig fortjente dette. I denne debatten blusser disse holdningene opp igjen. 22 år etter at krigen håpet jeg at vi var kommet lenger enn å hedre en mann for blant annet å stille spørsmål ved den «vedtatte» sannheten. Jeg trodde at tall på drepte og fordrevne teller og at et dokumentert folkemord ikke stilles spørsmål ved. Om ikke annet så av respekt for dem som er døde, etterlatte og de som flyktet. Jeg var naiv.

I en verden der du, de norske «frirom»-forfattere og Ibsenprisens jury, med Per Boye Hansen i spissen, hadde klart å se litt lenger enn dere selv, hadde dere forstått kritikken. Dere hadde nyansert deres syn på Handkes litteratur som utelukkende human og humanistisk, antifascistisk og anti-totalitær. Og dere hadde ikke bedt meg om å sette meg inn i det «universet» Handke har skapt. For det systemet han så kjærlig legitimiserer, uansett hvor flink han er til å forkle det med ord, ble skapt av noen andre og er grunnen til at jeg sitter i Norge nå.

I Handkes fortelling om møtet med den «frie» presidenten ble beskrivelsen av flyktningene i Fruska Gora så nær og kjent for meg. Og slutten, spesielt slutten, «Noe er blitt tatt fra meg. Og ikke bare fra meg: fra oss.» Jeg kan i aller høyeste grad skrive under på det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook