ANERKJENT: Det britiske underhuset har fattet et en ikke-bindende avgjørelse om å anerkjenne Palestina og SV har tatt til orde for at Norge burde gjøre som svenskene, og tre inn i rekken av de til nå 135 nasjonene som anerkjenner den palestinske staten. Foto: Luke MacGregor / Reuters / NTB Scanpix
ANERKJENT: Det britiske underhuset har fattet et en ikke-bindende avgjørelse om å anerkjenne Palestina og SV har tatt til orde for at Norge burde gjøre som svenskene, og tre inn i rekken av de til nå 135 nasjonene som anerkjenner den palestinske staten. Foto: Luke MacGregor / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Vi bør følge Sverige

Når palestinerne i løpet av november går til FN med sine krav, bør Norge anerkjenne Palestina som stat.

Meninger

Torsdag 30. oktober erklærte den svenske regjeringen at Sverige anerkjenner Palestina.

Det britiske underhuset har fattet en ikke-bindende avgjørelse om det samme, og SV har tatt til orde for at Norge burde gjøre som svenskene, og tre inn i rekken av de til nå 135 nasjonene som anerkjenner den palestinske staten.

Både statsminister Erna Solberg og statssekretær i UD, Bård Glad Pedersen, har sagt at det ikke er aktuelt for Norge å følge svenskenes eksempel. «Vi tror på en tostatsløsning, men vi kan ikke anerkjenne en palestinsk stat før det er forhandlet fram en løsning», sa statsminister Solberg forrige uke.

Regjeringens argument hviler altså på antagelsen om at en anerkjennelse av Palestina nå vil være et hinder for fred.

Regjeringens logikk er den samme som den USA og Israel tar i bruk når de argumenterer for at palestinernes forsøk på å bli anerkjent som stat, og få FN-medlemskap, utenfor fredsprosessen er ødeleggende.

Med andre ord, anerkjennelse av Palestina kan bare komme som følge av en fredsavtale.

Men er denne logikken uomtvistelig? Både historisk sett og i lys av dagens fastlåste situasjon, er det grunner til å vurdere en alternativ politisk lesning.

Det er i dag ingen prosess å ødelegge, og denne logikken er også stikk motsatt av den som Israel selv førte da de i sin tid krevde internasjonal anerkjennelse.

Høsten 1948 søkte staten Israel medlemskap i FN. En rekke land hadde allerede anerkjent Israel, men den gang, som i dag, var medlemskapet i FN den virkelige bekreftelsen på internasjonal anerkjennelse. For de mest toneavgivende aktørene var Israels søknad et komplisert spørsmål.

For på et hotell i Sveits satt en israelsk delegasjon i FN-ledede forhandlinger om en mulig fredsavtale mellom Israel og dets arabiske nabostater: Landets grenser var ikke avklart, ei heller Jerusalems status eller skjebnen til de palestinske flyktningene. Dilemmaet det internasjonale samfunnet stod ovenfor var dette: hva skulle komme først - fred eller FN-medlemskap?

For flere av FNs medlemmer var det ikke mulig å vurdere Israels søknad uten å sette den i sammenheng med konflikten Israel var i med sine naboland. FN-medlemskapet burde heller bli brukt som en belønning for fred. Dette var altså det samme dilemma som palestinerne blir stilt overfor i dag. Den gang tok flere land og viktige aktører til orde for at Israel ikke kunne bli tatt opp som medlemstat i FN før landet hadde ordnet opp i sine uavklarte forhold. Israel protesterte heftig på denne logikken, og fastholdt at de ikke ville samarbeide i fredsprosessen, dersom det internasjonale samfunnet ikke først åpnet døra til FN for dem. Måten israelske diplomater argumenterte på da er svært interessant i lys av dagens situasjon.

For det første argumenterte de for at et israelsk FN-medlemskap vil være en permanent og stabiliserende faktor - og derfor bidra til en fredsavtale. For det andre mente de at FN-medlemskap var helt nødvendig for å være på like fot med de arabiske statene. Bare på denne måten ville partene ha de samme forpliktelsene, det samme ansvaret og den samme formelle statusen.

For det tredje appellerte Israels diplomater til FNs egen ambisjon om å være en organisasjon for alle frie stater. Dersom Israel fikk nei på sin søknad, ville FNs prestisje falle, i følge denne logikken. Knyttet til dette var også det fjerde argumentet i Israels kampanje - at FN hadde et særskilt ansvar i tilfellet Israel.

Det var FN som i 1947 hadde besluttet at den jødiske staten skulle etableres i deler av det britiske mandatet Palestina, en indirekte anerkjennelse av staten Israel. Palestinernes retorikk i dag er på mange måter et ekko av Israels argumenter den gang. Paradoksalt nok kontrer Israel palestinerne i dag med de samme motforestillingene som de i sin tid møtte.

Den 11. mai 1949 stemte FNs generalforsamling ja til israelsk medlemskap. Et av de viktigste argumentene for et ja var at dersom man for alvor mente at staten Israel skulle ha livets rett som en suveren og uavhengig stat, så var det nødvendig å ikke bare si dette med ord - men å vise det med handling.

Israel vant altså fram med sine argumenter: det kunne ikke kreves at freden måtte komme før internasjonal anerkjennelse.

På samme måte vil ikke norsk anerkjennelse av Palestina bety at Norge ikke støtter en tostatsløsning. Snarere tvert i mot.

Å anerkjenne Palestina er et ledd i å støtte det til dags dato eneste palestinske politiske alternativet som er basert på et ikke-voldelig, moderat program. Dette vil være en uttalt støtte til en videre fredsprosess, basert på forhandlinger.

Logikken i at en anerkjennelse på nåværende tidspunkt ødelegger for fredsprosessen er også haltende. For konflikten mellom Israel og palestinerne er nå mer fastlåst enn på lenge. Det er ingen tegn til at en fredsprosess vil kunne stables på beina igjen, Gaza ligger i ruiner etter sommerens krig, situasjonen i Jerusalem blir stadig mer anspent og Israels bosettingsprosjekt fortsetter med uforminsket styrke. I dag er med andre ord svært lite fredsprosess å ødelegge.

Hvis palestinerne fortsatt blir motarbeidet i sine bestrebelser for internasjonal anerkjennelse, må vi ikke bli overrasket om det palestinske folket til slutt trekker den slutningen at den fredelige forhandlingslinjen er et blindspor.

Og hvilken vei skal palestinerne da gå? Sjansene for at Israel og palestinerne isteden havner i en kaotisk voldspiral er store. Som Israels tilfelle tydelig illustrerer er ikke internasjonal anerkjennelse og medlemskap i FN noen vidunderkur for fred - og det er det heller ikke i tilfellet Palestina.

Men alternativet kan fort vise seg å bli mye, mye verre. Anerkjennelse nå, og dermed støtte til Abbas og FN-sporet, kan derfor være billetten som tillater oss å reise videre på den lange, vanskelige reisen mot en tostatsløsning.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook