AMBISIØS: Utdanningsetatens ambisiøse mål gir sikkert resultater som Anniken Hauglie (t.h.) kan sole seg i, skriver artikkelforfatteren. Her med kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og rektor for Sommerskolen Kirsten Riise, på Tøyen skole i sommer.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
AMBISIØS: Utdanningsetatens ambisiøse mål gir sikkert resultater som Anniken Hauglie (t.h.) kan sole seg i, skriver artikkelforfatteren. Her med kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og rektor for Sommerskolen Kirsten Riise, på Tøyen skole i sommer. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Nådeløs måling i skolen

I skyggen av skolebyråden går en liten gutt til skolen og gruer seg. Hver eneste dag.

Meninger

Ingen kan spre slikt mørke som den som har sett lyset. Denne lille tristessen får meg til å tenke på de styrende skolepolitikere i Oslo og deres mange disipler: Fullstendig blendet av visjonen om å øke elevenes måloppnåelse, ser de ikke de mørke skyggene som de har kastet over mange barns skolehverdag.

Smarte mål? I klasserommene på skolen til barna mine henger det store plakater. Ved tavlen kan du finne en plakat med skolens mål, som kan være: Jeg jobber konsentrert, raskt og nøye med skolearbeidet eller Jeg har skolesakene i orden og er klar for læring hver dag. Ved siden av henger klassens mål, der det kan stå: Jeg møter forberedt. Jeg er presis. Jeg kler meg etter været. Hver uke byttes disse målene ut med nye. På tavlen kan du lese timens mål - og disse endres selvsagt flere ganger daglig. I noen klasserom finner du også påklistrede lapper på elevenes pulter med individuelle mål, også kalt Mine smarte mål, som skal innfris innen en angitt dato. Et slikt mål kan for eksempel være: Jeg skal få med meg alle beskjeder innen 19. september. Jeg skal holde hendene i fanget for å nå målet mitt. Og så var det ukas faglige mål da, som sirlig oppføres i ukeplanen, og som barna testes i hver fredag.

Stadig mer ambisiøse mål: Ved første øyekast kan man bli ledet til å tro at skolen jobber målrettet med å skape et positivt læringsmiljø. Vi opplever en annen virkelighet. Å trøste et barn som er redd for ikke å nå de mange læringsmålene for uken, har blitt en daglig øvelse i familielivet.

Og det er intet lys i sikte. For nå rulles ambisjonen til Utdanningsetaten og skolebyråd Anniken Hauglie inn i hverdagen: Vi kommer til å ha stadig mer ambisiøse mål for hva elevene skal lære. Våre elever skal konkurrere med de beste i Europa.

Dette kan jeg ikke: Som vanlig praksis ved mange skoler i Oslo, har barna mine blitt vurdert etter flere ulike symboler for måloppnåelse de siste årene: surefjes og smilefjes, terningkast, fargekoder eller benevnelsen blank, underveis og i mål. Skolen har stadig eksperimentert med nye vurderingsformer som vi foreldre stilltiende har godtatt. Mange av oss med et stort ubehag.

Nytt av skoleåret er utførelsen av egenvurderingen i uketesten. I stedet for at læreren setter inn sine symboler for elevenes måloppnåelse, skal barna selv krysse av i et skjema under utsagnene Dette kan jeg ikke, Dette er jeg usikker på, Dette kan jeg. På denne måten må altså elevene reflektere rundt sin egen mestring av de mange målene for uka.

Ansvar for egen læring? Man kan jo spørre om hvem som har hovedansvaret for at en sjuåring når sine læringsmål. Og tror virkelig skolen at barn motiveres av å si til seg selv at dette kan jeg ikke og dermed tar ansvar for egen læring?

De yngste barna er vel heller ikke kognitivt modne nok til å forstå og vurdere seg selv etter mange av de ambisiøse målene. For gir det i hele tatt noen mening for sjuåring å sette en karakter på seg selv for om han jobber konsentrert, raskt og nøye med skolearbeidet eller om han evner å møte klar for læring hver dag? I vår familie er det i hvert fall vi voksne som legger til rette for at barna møter uthvilt, forberedt og presist til skolen. Hvordan opplever barn fra vanskelige hjemmeforhold å vurdere seg selv etter disse målene?

Forstår ikke målekriteriene: Det er heller ikke kommunisert hvilke kriterier som ligger til grunn for måloppnåelsen. For hva er egentlig godt nok? Vår skoleflinke datter hadde to feil i uketesten, og krysset derfor av på Dette kan jeg ikke. Da gjør det virkelig vondt å tenke på hvordan dette nådeløse målregimet oppleves av barn som sliter faglig eller strever med prestasjonsangst og lavt selvbilde. For bak de stadig nye kravene til måloppnåelse ligger det en tydelig melding til barnet: Du er ikke god nok. Du må bli bedre.

Jeg er selvsagt ikke imot at elever reflekterer rundt sin egen arbeidsinnsats og faglig utvikling.

Men minstekravet må jo være at barna ser meningen med målene, at de forstår målekriteriene og at de har en rimelig sjanse til å nå dem. Slik er det dessverre ikke.

Ingen vil svare: Mine barns lærere utøver sitt virke på beste måte innenfor de rammene som skolen har gitt dem. Men det er ikke opp til den enkelte lærer å bestemme hvordan skolens mål- og vurderingsarbeid skal gjennomføres. Jeg har derfor etterlyst en begrunnelse fra rektor om hvorfor skolen har valgt disse vurderingsformene og hvilken forskning som underbygger at de fremmer mestring, motivasjon og lærelyst. Det svarer han ikke på. De samme spørsmålene har jeg også stilt til skolebyråd Anniken Hauglie i en kronikk i Dagbladet tidligere i år. Hun vil heller ikke svare.

I skyggen av skolebyråden: Dette kan jeg ikke. Dette kan jeg ikke, hverken som mamma eller utdannet lærer, være med på lenger. Jeg vil aldri mer signere en prøve med terningkast, fargekoder eller sure ansikt som symbol på mine barns måloppnåelse. Jeg nekter å sette navnet mitt på flere uketester der barna mine tvinges av skolen til å si til seg selv at dette kan jeg ikke bare på grunn av et kortsiktig læringsmål. Og mens politikere bruker tiden på å diskutere årsakene til frafallet i den videregående skole, håper jeg flere foreldre slutter seg til denne protesten.

Jeg betviler ikke at Oslo scorer best i landet på nasjonale prøver. Utdanningsetatens ambisiøse mål gir sikkert resultater som Anniken Hauglie kan sole seg i. Men i skyggen av skolebyråden går en liten gutt til skolen og gruer seg. Hver eneste dag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook