MAIS: En av de vanligste genetisk modifiserte plantene. Er GMO løsningen på verdens matproblemer, eller et problem? 

FOTO: NORDAHL/ALEKSANDER, Dagbladet.
MAIS: En av de vanligste genetisk modifiserte plantene. Er GMO løsningen på verdens matproblemer, eller et problem? FOTO: NORDAHL/ALEKSANDER, Dagbladet.Vis mer

Moderne bioteknologi, GMO - biosikkerhet og behovet for uavhengig forskning

Det er klare interessemotsetninger mellom de som forsker for industrien og de uavhengige forskerne.

Meninger

GMO, forvaltning og godkjenning diskuteres omfattende disse dager i og med Klima- og miljøministerens «såkalte» godkjenning av to typer genmodifisert mais. Men hva er de konkrete farene med GMO som er så viktig og skaper slik usikkerhet?

Mange kjenner litt til utfordringene rundt moderne bioteknologi, hvor genmodifiserte organismer (GMO) og deres mulige effekter på miljø og helse har fått mye fokus. De senere år har de internasjonale og nasjonale debattene vært omfattende og i perioder svært opphetet, hvor fagfolk, organisasjoner, bioteknologi-industrien, myndigheter og nasjoner står i mot hverandre.

Det har vært flere konflikter mellom nasjoner i WTO, også blant EU/EØS-landene, hvor Norske myndigheter har tatt standpunkter og deltatt aktivt. Hva er så hovedutfordringene og hvorfor dette fokus på biosikkerhet?  

De fleste GMO vi kjenner fra debattene er genmodifiserte planter (GMP) som er blitt, eller er i ferd med å bli dyrket kommersielt ett eller annet sted i verden. Mer enn 90 % av disse GMP er soya, mais, raps og bomull, hvor ca. 90 % av disse igjen er genmodifisert for å tåle ugrasmidler, eller produsere insekts-toksiner for å drepe skadeinsekter.

Plantene kan også være modifisert med en kombinasjon av disse to egenskapene. Noen av plantene har også mer eller mindre intakte antibiotika-resistensgener satt inn som seleksjonsmarkører. Noen av debattene går på uenighet om selve modifiseringene, som i biologisk forstand kan sees på som menneskeskapte mutasjoner i plantenes kromosomer.

I hvor stor grad de innsatte fremmede genene koder for uønskede egenskaper, eller er innsatt på en stabil nedarvbar måte, er ofte en del av fagdiskusjonene.  Kan det innsatte genmaterialet f.eks. forstyrre andre geners uttrykk, i form av å danne nye eller endrede proteiner eller slå av gener? Dette er spørsmål som fagmiljøer diskuterer.

Effektene fra slik påvirkning kan i mange tilfeller være svært vanskelig å oppdage, og analysemetodene ofte usikre. Det er derfor bekymringer rundt både toksiske effekter, allergieffekter, ernærings-endringer, og farer for miljø og landbruk som diskuteres.

Risikovurderinger med faglig dybde og bredde er en nødvendighet, men ofte forbundet med stor grad av faglig usikkerhet. Lovverket og forvaltningen skal sikre at denne type vurderinger er nøye og grundig før beslutninger om godkjenning eller ikke fattes. Stor grad av usikkerhet medfører et større behov for å benytte føre-var-prinsippet som grunnlag for å nekte godkjenning av GMO.

En annen stor utfordring er endret dyrkningspraksis som følge av de nye GMP. Uenighetene omfatter bl.a. i hvor stor grad det medfører en negativ eller positiv innvirkning på landbruk og miljø, på kort og lang sikt.

Erstattes farlige sprøytemidler med GMP og medfører dette reduksjon i bruken av farlige sprøytemidler eller ikke? Er GMP effektive for å bekjempe ugras og skadeinsekter, eller fører dette til resistensutvikling hos insekter og ugras, og dermed økt forurensning?

Slike spørsmål danner grupperinger for og i mot GMO, hvor utfordringene består i å få tilgang til sikker faglig informasjon basert på uavhengig og god forskning.

I dag er det i all hovedsak industrien selv som er kilden til de data som fremlegges i risikovurderinger. Svært ofte kommer uavhengige fagmiljøer frem til helt andre resultater og konklusjoner enn industriens forskningsmiljøer. Dette medfører at usikkerhet i forhold til bruk av metoder, statistikk, analyser og tolkninger blir et faktum.

Dette er velkjente former for debatt og motsetninger, hvor strategier og taktikk likner de vi har erfart rundt uenigheter på mange andre områder siden 1950-tallet. Eksempler på dette finner vi fra debattene rundt tobakksindustrien, kreftfare og røyking de siste 60 år, eller debattene om sprøytemiddelbruk med DDT i landbruket etter boken «Silent Spring» av Rachel Carson fra 1962. Slike motsetninger fremkommer også tydelig i de mer «moderne» debattene rundt klimaendringer, forurensning og skogreduksjon.

Det er ofte klare interessemotsetninger mellom de som tjener økonomisk på produkter, de som lager og omsetter produktene, og andre som ønsker større grad av sikkerhet, bærekraftige endringer og en annen utvikling. Slik er også de polariserte debattene rundt GMO og biosikkerhet.

Norge har omfattende reguleringer i genteknologiloven, og det er bred enighet blant partiene på Stortinget at loven skal innebære en streng forvaltningspraksis.  Loven sier bl.a. at det skal tas hensyn til bærekraftig utvikling, samfunnsnytte og etikk. Elementer som er ytterligere ivaretatt i forskrift om konsekvensutredning. Det er mange diskusjoner om hva bærekraftbegrepet omfatter. I en globalisert verden hvor handel med matvarer bare øker mellom land, er mange av den oppfatning at bærekraftbegrepet koblet til samfunnsnytte også handler om etikk, og må ses i en global sammenheng.

Dette skaper utfordringer og uenighet i forhold til vurderinger og beslutning om f.eks. Norge skal godkjenne en GMO eller ikke. Medfører en GMO samfunnsnytte og er den bærekraftig i de land den dyrkes? Er industrialisert landbruk med GMP bærekraftig og samfunnsnyttig i og med endringer i sprøytemiddelbruk og landbrukspraksis? Hvem tjener på dyrking av de teknologiske GMP-produktene, industrien i nord eller fattige bønder i sør?

Hvem har eiendomsrettigheter til såfrøene og produktene i og med patentering av GMP, hvor nesten all dyrking foregår via kontrakts-dyrking med industrien?

Dette er spørsmål som diskuteres, som skaper uenighet og hvor gode svar fortsatt mangler. Uavhengig forskning og utredninger er derfor en nødvendig. Mange ser på utviklingen av GMP som bærekraftig og en forutsetning for å brødfø en befolkning som sannsynligvis øker med mer enn 2 milliarder de neste 35 år.

Flere mener det finnes svært gode alternativer, også via bruk av genteknologi, men hvor mer tradisjonell planteforedling tas i bruk.  Kanskje de mer risikorelevante utfordringene kan unngås med nyere og andre metoder for foredling?

De større spørsmål om samfunnsnytte, etikk og bærekraft er ofte mer omfattende enn debattene rund sikkerhet ved GMO, og innebærer mange av de dyptgripende spørsmål drøftet i f.eks. FN rapporten «International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development» fra 2008, hvor det globale landbrukets fremtid diskuteres grundig.

En ting er sikkert, de utfordringer Norge står ovenfor når det gjelder teknologiutfordringene på området, vurdering av sikkerhet, samfunnsnytte, etikk og bærekraft, er av vesentlig større karakter for utviklingsland som har de samme internasjonale forpliktelser og utfordringer som oss.

Sør-Amerika og Nord-Amerika er de største produsentene med over 85 % av den globale GMP-dyrkingen, hvor USA, Canada, Brasil og Argentina er de som globalt sett dyrker mest. I Afrika er Sør-Afrika den største aktøren med flere GMP på markedet. Kina og India er de største aktørene i Asia. Enkelte land har mange GMO-søknader liggende.

Noen utvikler også selv nye GMO ved sine forskningsinstitutter og universiteter, ofte i samarbeid med den internasjonale bioteknologi-industrien. Indonesia, Malaysia, Filipinene og Thailand er eksempler på slike land i Asia.

Utfordringene for mange utviklingsland er sammensatt. De fleste har klare internasjonale forpliktelser fordi de har ratifisert Cartagenaprotokollen på biosikkerhet og Konvensjonen om biologisk mangfold og er medlem i WTO. Samtidig hare flere land bilaterale og regionale handelsavtaler som skaper utfordringer. Hovedutfordringene i dag er at mange myndigheter mangler fagkunnskap, har heller ikke økonomi og personell som har kunnskap nok til å implementere og forvalte det nye regelverket.

I mange land mangler alt som er nødvendig for å ivareta sikkerhet og fatte rette beslutninger når nye søknader om GMO ankommer landet. En av de andre store utfordringene er alle ikke godkjente og dermed ulovlige GMP som havner på markedene. Dette er f.eks. GMP som ikke har vært gjennom risikovurderinger noe sted, eller ikke godkjent til import i de land som mottar dem.

Mange land har store utfordringer med kontroll og påvisning av slike GMP, eller produkter som stammer fra slike GMP. I enkelte tilfeller kan dette være GMP som er modifisert til å inneholde farmasøytiske eller kjemiske forbindelser, og som kan havne i kommersielle mat- og fôr-produkter direkte fra forsøksutsettinger. Det er forholdsvis kompliserte laboratorieanalyser som skal til for å overvåke GMP, og bl.a. skille forskjellige GMP fra hverandre.

Diskusjonene rundt kontroll ved ulovlige GMP og GMP-produkter er derfor omfattende, hvor f.eks. EU og EØS-landene har et godt samarbeid. Rike land som Norge beskytter seg selv, og har et regelverk og oppegående forvaltningssystemer som ivaretar sikkerhet innenfor tilfredsstillende rammer. Utfordringene er derfor ikke i Norge, men de steder i verden hvor de fleste GMP dyrkes og finnes på markedet og hvor resursene mangler.

I tillegg til GMP er også andre GMO en stor utfordring, hvor det f.eks. arbeides med genmodifisering av insekter, fisk, trær, mikroorganismer og virus til en rekke formål, og noen av disse organismene er allerede i produksjon, eller i forsøksutsettinger enkelte steder i verden. Det er et stort behov for gode internasjonale samarbeid med fokus på en sikker oppegående forvaltning basert på uavhengig og relevant forskning.

GMO vil krysse landegrensene, både i form av godkjente produkter og ulovlig import, noe vi allerede ser mange eksempler på internasjonalt. På dette området er våre norske utfordringer av en bagatellmessig størrelse sett i forhold til de fleste utviklingsland. Samme hvilke holdninger og synspunkter man måtte ha i debattene om GMO, vil forholdene reist i denne kronikken medføre store internasjonale utfordringer i og med økende global handelen med mat og fôr. De fleste kan sikkert bli enige om at sikkerhet i forhold til helse, landbruk og miljø har første prioritet, hvor målsetningene om en bærekraftig og rettferdig utvikling bør stå i høysetet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook