DESPOT: Dette bildet fra 2007 viser kong Abdullah av Saudi-Arabia inspisere Æresgarden med britenes prins Philip under et statsbesøk. Kongen døde 23. januar i år. AFP Photo/FIONA HANSON/POOL
DESPOT: Dette bildet fra 2007 viser kong Abdullah av Saudi-Arabia inspisere Æresgarden med britenes prins Philip under et statsbesøk. Kongen døde 23. januar i år. AFP Photo/FIONA HANSON/POOLVis mer

Et tvilsomt vennskap

Er det norske kongehuset forpliktet til å hedre despotiske monarker?

Debattinnlegg

Det saudiske regimet kan uten blygsel omtales som et skrekkregime. Det var - til tross for mange fine protokollførte ord fra verdenssamfunnet - en av vår tids minst ærefulle og mer blodige despoter som døde da Kong Abdullah nylig gikk bort.

Vår egen kronprins satte seg straks på flyet til Riyadh. Erna Solberg sendte kondolanser. USAs utenriksminister sendte et telegram som har gått en ganskepinlig seiersgang i sosiale medier, hvor kongen ble opphøyd til en ærefull leder med visdom og visjoner (tror Kerry dette selv?). Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Mange lurer på om all etiketten er nødvendig eller om det norske kongehuset protokollmessig er forpliktet til å hedre despotiske monarker?

Vi lurer også på det, selv om vi også forstår at diplomatiet har egne koder og protokoller som må følges. Skjønt vil en Robert Mugabe eller en Kim Jong-un motta så mange pene ord ved sin bortgang - og hvis nei - hvorfor ikke?

Samme dag som den saudiske ambassadøren til Frankrike paraderte gatene i Paris til støtte for ofrene etter islamistterroren mot Charlie Hebdo og det jødiske kvarter, ble Raif Badawi pisket offentlig i Riyadh for blasfemi. Tusen piskeslag skal barmhjertig fordeles på tjue bolker slik at han ikke skal krepere. UD har kommet med en klar fordømmelse av dette. Det er bra, men noe annet hadde vært oppsiktsvekkende.

Wahabismens tenketank: Om det er ekstrem islamisme vi vil markere avstand fra, er det bare å se til Saudi-Arabia.  Selv om Saudi-Arabia er en viktig alliansepartner i kampen mot terror, er den saudiske dobbeltkommunikasjonen storslagen. Her finner vi også Talibans og ISILs støttespillere langt inn i den økonomiske og politiske eliten, som har fungert som tenketank for Wahabismen. Kvinner behandles som kveg. Blasfemi og religionsfrafall straffes med døden. På torget foran den store moskeen i Mekka blir folk halshugd mens de holdes i rep. Tusenvis av politiske fanger sitter fengslet under ekstreme forhold.

Saudi-Arabia er også landet dit norske politikere reiser for å åpne for mer business og samhandling. Er det galt? Det kommer an på om Norge overholder de formelle og moralske forpliktelser vi har påtatt oss. Det er uholdbart uten et kraftfullt forsvar for ytringsfrihet og trosfrihet.

Under de rødgrønne reiste Åslaug Haga, Espen Barth Eide, Trond Giske og Jonas Gahr Støre (to ganger) på besøk til Saudi-Arabia.

Norges offisielle landsider kan entusiastisk melde at «Den dynamiske økonomiske situasjon tilsier at det burde være plass for økte norske leveranser av varer og tjenester».

Spørsmål om handel og diplomati er kompliserte geopolitiske avveininger. Vi kan ikke slutte å snakke med regimer vi ikke liker. Handel er viktig for alle land. Vi skal ikke her legge oss opp i de sikkerhetspolitiske og geopolitiske hensyn denne og foregående regjeringer mener er nødvendige i forholdet til Saudi-Arabia. Vårt anliggende - i denne kronikken - er at vi mener håndteringen av de norske forbindelsene bør håndteres annerledes.

Under den kalde krigen var det mange — både til høyre og venstre — som brant seg på relativistisk omgang med ubehagelige regimer. Det har ikke sett pent ut i ettertid. Den som bedriver realpolitikk og vil komme ut av det med æren i behold, må også vise at omsorgen for menneskerettigheter er realitetsorientert, og ikke bare standardformuleringer om at «menneskerettigheter er et tema».

Det er uttalt norsk politikk at menneskerettighetene skal være en bærebjelke i samkvem med autoritære stater. De signaler vi sender utad må reflektere en slik posisjon. Utenriksminister Børge Brende har flere ganger uttalt at Norge «er svært opptatt av menneskerettighetssituasjonen i Saudi-Arabia». Men hva gjør vi i praksis? Børge Brende sa i en interpellasjon at Norge systematisk jobber med menneskerettigheter og Saudi-Arabia, «i ulike internasjonale fora, spesielt FNs menneskerettighetsråd».

I FNs menneskerettighetsråd sitter land som Kina, Russland, Cuba, Kazakhstan, Vietnam og Pakistan. I sin tid var Muammar al-Gaddafi leder. I fjor ble Saudi-Arabia valgt inn i rådet, noe som fikk USAs FN-ambassadør Samantha Power til å si på tørrest mulig måte at valget «er en påminnelse om at mye av rådets arbeid gjenstår». Det er ganske åpenbart at en av rådets minst prisverdige funksjoner er som legitimeringsarena for autoritære stater som samordner prosesser for å avlede kritikk mot egne systemer. 

I Gerhard Helskogs programserie Vårt Lille Land (20.4.14) ble det avdekket at Norges rolle i FNs Menneskerettighetsråd er ganske beskjeden. Jonas Gahr Støre uttalte at vi ikke «har en mildere tone overfor Saudi-Arabia fordi at de er en oljeprodusent slik som vi er en oljeprodusent». Samtidig sa både han og nåværende statssekretær i UD, Bård Glad Pedersen, at det ikke er vanlig å informere offentligheten om arbeidet Norge gjør i FNs Menneskerettighetsråd. Rent eksplisitt sa Glad Pedersen at en viktig årsak til dette er at åpenhet kan svekke Norges kandidatur i rådet. 

En liten nasjon som Norge kan ikke være uskyldsren, men de internasjonale relasjonene må  også gjenspeile at vi er et demokratisk foregangsland, ikke minst fordi vi både formelt og uformelt har tatt på oss den oppgaven. Man må altså finne det rette balansepunkt. Det krever åpenhet fra norske myndigheters side for at vi fullt ut kan tro på at Norge gjør det de kan og bør i menneskerettighetsspørsmål. Alternativt kan man la det være og heller plukke opp hansken etter Truman og den likefremme realpolitikken. 

Man kan derfor spørre seg om det å være «svært opptatt av menneskerettighetssituasjonen i Saudi-Arabia» lar seg kombinere med å selge militærmateriell til regimet. Norske politikere hevder regelmessig å praktisere «verdens strengeste våpeneksport», men norsk praksis er ikke i nærheten av gjennomsiktigheten for eksempel USA praktiserer. Norge eksporterte militært materiell for 1,3 milliarder kroner til arabiske diktaturstater i årene mellom 2003 og 2010. Saudi-Arabia er den største mottakeren.

Salget til Saudi-Arabia forsvares innimellom med at det «kun er snakk om sambands- og kommunikasjonsutstyr». Men en trenger ikke mye fantasi for å se for seg hvordan en brutalt regime er avhengig av godt sambandsutstyr for å koordinere sitt eget voldsmonopol eller bidra til å slå ned folkelige opprør i naboland.

I 2012 ble det slått fast at mottakerlandene av norsk militærmateriell måtte oppfylle en sjekkliste til menneskerettigheter for at eksport skulle vurderes. Blant forholdene som vurderes er respekt for sivile og politiske rettigheter, herunder bruk av tortur eller annen inhuman og krenkende behandling eller avstraffelse, samt risiko for at militært utstyr kan brukes til menneskerettighetsbrudd.

Sett utenifra virker denne som en liste som effektivt ville forhindret norsk salg av militærmateriell til Saudi-Arabia. Likevel fortsetter eksporten ufortrødent, og verken den sittende eller den forrige regjeringen er åpne om hvilke vurderinger de faktisk gjør i hver enkelt sak om eksport til diktaturstater. Børge Brende skrev i oktober 2014 at «regjeringen vil videreføre en streng praksis på dette området».

Vi må vite mer. Menneskerettighetsarbeid foregår ofte i diplomatiets korridorer, og vi får lite konkrete opplysninger om fremdrift. Kritikere kan hevde at den norske statens og næringslivets økonomiske og strategiske interesser veier langt tyngre enn menneskerettigheter, og hemmeligholdelse vil langt på vei gi kritikerne rett. Det har vi sett under flere runder med Kina-debatt. 

Hva er det som blir sagt og gjort som er så viktig og avgjørende at vi ikke får vite, og som i forlengelsen av det hele, heller ikke gir oss mulighet til å vurdere hva som er klokt eller ei? 

Kan hende vil en tøffere linje mot menneskerettighetsbrudd innebære at enkelte kontaktflater forskyves, at noen blir sure og trekker seg. Men kostnader er ikke noe nytt i politikken. Og det å videreføre det som ser ut som et servilt forhold til Saudi-Arabia har også en kostnad. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook