Miss Universe 2014 er en mølje av pupper og paljetter som hører fortiden til, skriver Julie Nordtømme.
Miss Universe 2014 er en mølje av pupper og paljetter som hører fortiden til, skriver Julie Nordtømme.Vis mer

Puppeparaden fra fortiden

I år, som i fjor, bringes kvinner fra hele verden sammen for å konkurrere om en tittel og ingenting.

Meninger

Da var det den tida på året igjen. Verdens nasjoner møttes for å kåre universets vakreste dame i ei mølje av paljetter og pupper. 25. Januar ble Paulina Vega fra Colombia kåret til Miss Universe 2014. Dette kvalmende ritualet fra 1950-tallets USA er big business for TV-kanaler, kles- og kosmetikkgiganter og industritopper, seertallet øker hvert år. Årlig settes diamantkroner på perfekt stylede hoder. For skjønnhetsidealer er markedsførbare, dess mer uoppnåelige desto bedre. Uavhengig av om deltagerne er voksne, eller fireåringer sparklet i sminke og rusa på koffein. At det var gunstig å konkurrere om å være den perfekte femtitallsdama på nettopp 1950-tallet er nå en ting, men at ritualet fortsatt holdes i gang er hinsides enhver forståelse. Grunnen som blir oppgitt for de årlige paljettparadene er at «folk fra hele verden bringes sammen av det», for hva da? For å diskutere politikk? For å fremme diplomati og kulturell forståelse? For å samles om den internasjonale likestillingskampen? Nei da! De bringes sammen for å konkurrere om å være verdens beste barbiedokke. Og det er bare toppen av det uhumske isberget som er dagens missekonkurranser.

Først litt bakgrunnsinformasjon: «De fire store» er Miss World, Miss Universe, Miss International og Miss Earth, og i tillegg kommer Miss America. Miss World er eldst, fra 1951. Miss International påstår at de ikke bare er en konkurranse basert på utseende, fordi deltagerne må tjene som «skjønnhets- og fredsambassadører» for å fremme «fred i verden, godvilje og forståelse». Men man må jo selvfølgelig også være usedvanlig pen, da. Miss Earth påstår å ha som mål å «øke bevissthet rundt miljøproblemer, både nasjonalt og globalt». Ja, i tillegg til å reklamere for turistmål da. For ingenting er jo mer miljøbevisst enn å hoppe på privatjeten sin for å besøke fine steder i Filipinene reklamert for av bikinidamer på TV. Miss Universe var eid av klesselskapet Pacific Mills i California, og ble i 1996 kjøpt av den uspiselige business-mogulen Donald Trump. Deltakerne må være unge, de kan ikke være eller ha vært gift, eller ha barn. Før stilte damene bare opp i bikini og aftenkjoler, men nå blir de også stilt spørsmål. Sannsynligvis for å sjekke at ingen av dem er roboter.

At en konkurranse som går ut på å dømme pene damer eies av en av Amerikas mest beryktede og rikeste businessmenn er ubekvemt i seg selv. Trump er kjent for store eiendommer, TV-showet «The Apprentice», og en hentesveis fra helvete. I 2010 planla han å stille til presidentvalg. Miss Universe er også «product placement»-himmelen for selskapene som har varer med i sirkuset: bikinier, stilletthæler, sminke, hårprodukter, rumpeklister, aftenkjoler, «nasjonalkostymer» og spraybruningsprodukter vises til millioner av seere. I år ble Trump National Doral i Miami også vist fram som et strandparadis som renner over av bikinidamer. Sa noen rikmannsguttetur? Trump svarer selv at missekonkurranser bare handler om utseende, uansett hva andre offisielle utsagn sier. «Selvfølgelig handler det om ytre skjønnhet,» sier Trump til en kvinnelig reporter. «Vi kunne vært politisk korrekte og sagt at utseende ikke spiller noen rolle, men det er jo innlysende at det gjør det. Slik som det faktum at du ikke hadde hatt jobben din hvis du ikke hadde vært pen». Trumps sjåvinisme til tross, til syvende og sist er det jo utseendet missekonkurransene handler om, å påstå noe annet er hyklersk. «Miss America Organization» kan mase så mye de vil om at de deler ut studiestipender, og Miss Earth kan skrike om miljø alt de vil. Disse er konkurranser designa for å kåre DEN PENESTE DAMA I VERDEN. Hvorfor det? Jo, fordi objektifisering av kvinner selger, og som det meste annet i verden handler også dette om penger. Enkelt og greit.

Jeg tok en titt på deltakersida til Miss Universe, og trodde et øyeblikk at det var et popup-vindu med eskortepiker fra Las Vegas. Men, nei da, det var bare bikinibildene av årets deltakere, med halvåpne munner og soveromsblikk. Da Vega vant i 2014 rådet Trump henne til å «forbli jordnær» i sin «regjeringsperiode» som skjønnhetsdronning. Lett å si for ham, det: han slipper å stavre rund på stilletthæler i et helt år!

I sangen «Pretty Hurts» synger Beyoncé om den skadelige effekten av missekonkurranser. I musikkvideoen vises scener fra catwalktrening, ekstremdietter og et mentalt brutalt miljø. Jeg syns hun skal ha for å sette søkelys på et viktig tema, kanskje spesielt for unge jenter. For den verste varianten av sjangeren missekonkuranser er nemlig konkurransene for barn. Spesielt i Amerikas missekultur finner du fenomenet, i TV-programmer som «Toddlers & Tiaras» og «Here Comes Honey Boo Boo» kan du selv observere hvordan små jenter blir dømt på utseendet. Programmene viser de verste sidene av «pageant moms», med hjernevaska smårollinger som paraderes foran voksne paneler i bikinier og tung sminke. De er noen av de mest sette programmene på amerikansk TV, og en forskningsartikkel hos Psychology Today har gitt disse misse-foreldrene navnet «Achievement by Proxy Distortion». Diagnosen brukes om foreldre som lever så sterkt gjennom barnas konkurransedeltakelse at de til slutt ikke lenger ser forskjell på barnets vinnersuksess, og dets virkelige behov. Jeg husker selv da jeg var 12 år og så «Lille Frøken Norge», hvor missevinner-stemora fettsuger dattera si. Senere i filmen dreper en sprø «pageant mom» datterens konkurrenter. «Fytti katta!», tenkte jeg, så gale kan da ikke foreldre være, men nå har jeg lært.

Det som er virkelig overraskende er ikke at konkurranser som Miss Universe eksisterer, men at kvinner verden over er villige til å konkurrere for en så latterlig dårlig premie. Premien for å vinne Miss Universe er å få være Miss Universe. Jo da, noen medieoppdrag, litt modellvirksomhet kanskje, men det er også alt. På mange måter kan vi si at det ikke var Vega som vant i år, det var NBC, Trump, Telemundo og alle produktselskapene, som gjorde det. Og hva kan vi gjøre for å endre på det? Veldig lite. Hjemmesida til Miss Universe Norway sier at «å delta i internasjonale skjønnhetskonkurranser er like vanskelig og krevende, og vel så spennende som å delta i toppidrettskonkurranser. Skjønnhetsutøvere kan derfor sammenliknes med å være toppidrettsutøvere». Ja vel, da spørs det vel om man ikke heller bør begynne med en idrett som ikke krever rumpeklister og push-up BH, mens man spankulerer rundt foran dommere som bikkjer på et hundeshow.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook