SKEPTISK: Bjørnar Moxnes stiller spørsmål ved motivasjonen for produktivitetskommisjonen. Foto: Torunn Brånå
SKEPTISK: Bjørnar Moxnes stiller spørsmål ved motivasjonen for produktivitetskommisjonen. Foto: Torunn BrånåVis mer

Produktivitet for hvem?

Produktivitetsvekst. Merk deg ordet. Det ligger an til å bli det store politiske buzzordet i 2015.

Meninger

Politikere og eksperter i alle leire er enige: Produktiviteten i norsk økonomi må økes. Årsaken er at produktiviteten ikke vokser like mye som før. Vi blir mer effektive for hvert år som går, men forbedringen er litt mindre enn tidligere.

Regjeringas svar ble Produktivitetskommisjonen, nedsatt av Siv Jensen i februar 2014. I morgen lanserer de sin første rapport. Ifølge mandatet skal den «gi en klar retning for kommisjonens videre arbeid med råd om hvordan produktiviteten i norsk økonomi kan økes framover, både i næringslivet og offentlig sektor.»
Produktivitetsvekst — hvordan? spør kommisjonen. Vi andre bør heller spørre «produktivitetsvekst — for hvem?». Regjeringa legger nemlig opp til at eliten skal nyte godt av gevinstene av økt produktivitet, mens alle vi andre blir sittende igjen med regninga.

Siv Jensen glemte hvem som er de viktigste ekspertene på produktivitetsforbedringer da hun satte ned ekspertutvalget. Ikke bare glemte hun dem, hun har også gjort dem til sine motstandere.

Jeg snakker om de lokale tillitsvalgte. De som kjenner arbeidsplassene fra innsida. De som er tettest på arbeidet og vet hva som skal til for å gjøre akkurat sin arbeidsplass bedre.

De lokale tillitsvalgte er ryggraden i fagbevegelsen, og en sterk fagbevegelse styrker produktiviteten, slik økonomiprofessor Kalle Moene har påpekt. Fagbevegelsen presser nemlig fram en solidarisk lønnspolitikk, som gir oss små lønnsforskjeller. For å si det med Moene:
«Små lønnsforskjeller endrer produksjonsstrukturen. Høye minstelønninger gjør at man må kaste umoderne teknologi på skraphaugen. I USA bruker de fremdeles sjekkhefter, noe vi har sluttet med for lengst i Norge. Land som beholder slike tungvinte ordninger, har billig arbeidskraft.»

Siv Jensen må ha med de lokale tillitsvalgte på laget hvis hun skal komme noen vei. Men hvor har de gjort av seg? De er ikke å finne blant Produktivitetskommisjonens medlemmer, i hvert fall. Der sitter det direktører, økonomer og konsulenter, men ingen representanter for fagbevegelsen. De tillitsvalgte har i stedet organisert generalstreik. Mot Siv Jensens regjering. Finansministeren kan jo håpe at de har glemt arbeidsmiljøloven når hun nå skal invitere dem med på å øke produktiviteten. Men det må være lov å tvile litt.
 
I stedet for å ha med dem som vet hvor skoen trykker, han Jensen satt ned en ekspertgruppe som tror på one-size-fits-all-løsninger basert på skrivebordsteori.

Folk som svarer «konkurranse og skattekutt» lenge før du er ferdig med å stille spørsmålet.

Derfor tviler jeg på hva Jensen kan få til. Hun kan ha så mange fagre mål hun vil, men om 1,5 million av landets lønnsarbeidere møter Jensens produktivitetsreformer med den samme entusiasmen som folk møter «bli kjent»-leker med på jobbseminar, blir det lite gevinst å hente.
Mer sikkert er det at Produktivitetskommisjonen vil forsterke forskjells-Norge. Forskjellene er allerede for store i Norge, men de er mindre enn i de fleste andre land.

Det er det to hovedgrunner til:

En sterk fagbevegelse som kjemper for rettferdig fordeling av verdiskapinga, og en skattepolitikk som utjevner noe av forskjellene. Den borgerlige regjeringa angriper fagbevegelsen og kutter skatten for de rikeste. Lykkes de, er det slutt på at produktivitetsforbedringer i næringslivet kommer folk flest til gode. Da vil fordelene hope seg opp blant de på toppen, mens de på bånn sitter igjen med alle ulempene.

I utgangspunktet er det ingenting galt med å ønske seg bedret produktivtet. Det kan gi mindre slit og økt velferd i framtida. Men er det redelig å bruke produktivitet som et påskudd for å innføre mer konkurranse? Ser vi til Danmark er ikke spørsmålet ubegrunnet. Den norske kommisjonen er tydelig inspirert av sin danske forgjenger, i mandatet fra Siv Jensen heter det at kommisjonen skal «trekke på erfaringer fra produktivitetskommisjoner i andre land, særlig Danmark».

En hovedanbefaling fra den danske kommisjonen var økt konkurranse, gjennom privatisering av offentlige oppgaver og deregulering i privat sektor. I mange tilfeller vil ikke konkurranse bedre produktiviteten. Tvert i mot. Tenk på posttjenester. Blir det mer eller mindre produktivt å konkurranseutsette postombæring, slik at flere selskaper går samme ruta?

Tenk på velferdstjenester. Når kommersielle selskaper overtar, slutter de å samarbeide med andre om faglig utvikling. De gode ideene som kunne gjort alle mer effektive, blir forretningshemmeligheter, i stedet for å komme kommunens innbyggere til gode. Mer effektivt?

Det ville vært ærligere av Høyre og Frp å si at de vil ha mer konkurranse fordi partienes sponsorer trenger nye investeringsmuligheter.
Kanskje bør vi heller tenke motsatt: Går veien til økt produktivitet gjennom mindre konkurranse og mer samarbeid?

Tenk varedistribusjon. Hvor effektivt er det at hver kjede har sine egne biler som frakter de samme varene til butikker i de samme byene? På veien passerer de mange andre butikker, men kjører rett forbi. Hvor mange færre biler kunne man klart seg med, om man heller hadde felles, allmennyttig varedistribusjon, som stoppet ved hver butikk? Så kunne butikkene konsentrert seg om å drive butikk, mens andre tok seg av varetransporten.

Det hadde vært spennende å se Produktivitetskommisjonens regnestykker på hva vi kunne spart på å droppe unødvendig konkurranse. Det eneste som hindrer dem, er eventuelle ideologiske skylapper. Men slikt finner man vel ikke i ekspertutvalg nedsatt av regjeringa?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook