En av oss:   Det var ikke en analfabetisk talibaner som gikk til angrep på et debattmøte og en synagoge i København i helgen, det var en 22 år gammel mann med postadresse på Nørrebro.
En av oss: Det var ikke en analfabetisk talibaner som gikk til angrep på et debattmøte og en synagoge i København i helgen, det var en 22 år gammel mann med postadresse på Nørrebro.Vis mer

Så kom omsider busemannen

Danmark - en selvradikalisert nasjon.

Meninger

I ti år har vi, av ulike forsvarsministre, blitt fortalt at han ville komme fra Afghanistan. En analfabetisk talibaner, som ikke ville være i stand til å finne Europa på et verdenskart, ville en dag stå på Nørreport stasjon med en ryggsekk fylt med sprengstoffer. Fylt til randen av islamistisk iver ville han ta flere titalls uskyldige mennesker med seg i døden.

Men han kom aldri, selv om vi har brukt 20 milliarder kroner på krigføring i landet hans for å forhindre hans ankomst.

I stedet ble det 22 år gamle Omar Abdel Hamid El-Hussain som angrep et debattmøte om ytringsfrihet og en synagoge, før han selv ble truffet av politiets kuler.

Han hadde postadresse på Nørrebro.

Så hvem skal vi krige med nå? Islam? Den kvarte millionen muslimske medborgere, som allerede har sneket seg over landet grenser? Innvandrernes unge etterkommere, som diagnostiseres som utilpassete? Alle dem, som ikke med hånden på Bibelen er villige til å sverge på at de går inn for dansk kultur med poteter i brun saus?

I går ble det avholdt folketelling i Danmark. Da skulle en kvart million muslimer hver for seg stå fram og ta avstand. Hvis ikke er de under mistanke. De vil alle være funnet skyldige inntil de selv har bevist det motsatte.

Tre timer etter det første attentatet er det ingen som har hørt noe fra Danmarks statsminister. Frankrikes president, François Hollande, har uttalt seg. Helle Thorning-Schmidt har ikke. Så kommer det endelig en pressemelding, som høres ut som om den er forfattet av en vakthavende politiinspektør. «Mye tyder på et politisk attentat og dermed en terrorhandling» sier statsministeren i et ekko av spekulasjoner i mediene. Ikke på noe tidspunkt lørdag kveld finner hun veien til et tv-studio for å snakke til det danske folk. Til nasjonens befolkning sier hun tamt, at «de skal leve som normalt».

Etter 11. september oppfordret USAs daværende president George W. Bush amerikanerne til å uanfektet shoppe videre. Er det samme beskjed Helle Thorning-Schmidt gir danskene? Stå nå ikke i veien for den økonomiske oppgangen. Fortsett som om ingenting har skjedd. «Det Danmark du kjenner, vil jeg bevare», slik det heter på plakatene med bilde av henne, som i disse dager henger over hele landet. Uansett hva hun mener med sine oksygenfattige meddelelser, er det en ting som er tydelig. Lørdag kveld, mens skuddene smeller i København, står Danmark uten lederskap. Der statsministeren skulle ha vært, er det i stedet et moralsk tomrom.

Det er viktig å finne ut alt om gjerningsmannen og motivene hans. Er han en hjemvendt Syria-kriger? Ligger smittekilden i utlandet? Men det er et annet spørsmål som er like viktig. Hvem er vi som nasjon?

Selvradikalisert, vil vi kanskje ende opp med å kalle gjerningsmannen. Men intet menneske er en øy, så det er mange steder motivene og inspirasjonen hans kan stamme fra. Kan vi selv være en av smittekildene?

Er Danmark en selvradikalisert nasjon?

Danmark er, sammen med Belgia og Storbritannia, det eneste europeiske landet som i løpet av de siste 12 åra har deltatt i de fire krigene i Irak, Afghanistan, Libya og nå mot Den islamske stat. Danmark er sammen med Belgia, det europeiske landet som relativt sett leverer flest krigere til Syria. Danmark er ubestridt det landet i Europa som har den sterkeste fremmedfiendtlige høyrefløyen i parlamentet sitt. Dansk Folkeparti, ligger an til å bli landets største ved neste valg, og deres synspunkter på fremmede deles av et flertall av Folketingets partier, deriblant Socialdemokraterne.

Er det tilfeldig at terrorgnisten hoppet fra Paris til København?

Problemet med ytringsfriheten i Danmark var aldri at den ble misbrukt. Det var at den ikke ble brukt i tilstrekkelig grad. At ikke nok dansker tok til motmæle. Når politikere på den danske høyrefløyen er blant Europas verste demagoger, er det ikke et problem for ytringsfriheten. Det er derimot et problem for den verdigheten og det ansvaret som alltid bør forbindes med et politisk embete som folkevalgt. Men i dag er det nærmest umulig å forbinde verdighet og ansvarsfølelse med flertallet av danske politikere.

Det er fremdeles et åpent og romslig Danmark der ute, et sivilsamfunn som forsøker å trenge gjennom den muren som media og Christiansborg utgjør. Men det tolerante Danmark adresseres ikke av noen politikere. Det oppmuntres ikke av noen partier. Det inviteres ikke til å tale foran mikrofonene. Det tolerante Danmark er i ferd med å miste taleevnen, og fra i morgen av vil avstanden mellom mikrofonene være større enn noensinne.

Da terrorattentatet skjedde lørdag ettermiddag var fraværet av forbløffelse det mest bemerkelsesverdige ved reaksjonene på sosiale medier. Alle hadde ventet det. Vi er et land som i to tiår har styrt målrettet mot konfrontasjonen. Nå har vi fått den. Politikerne har forberedt oss på det. Og vi har selv forberedt innvandrere, flyktninger og deres etterkommere på det i en selvoppfyllende profeti: Bak sløret, bak helskjegget, bak moskeenes murer, er det jo slik dere er. Volden ligger på lur i religionen deres, i kultur deres, i historien deres, i deres sinne, i deres sinn.

I diskusjonene som fulgte i kjølvannet av terrorangrepet mot Charlie Hebdo ble det i Danmark ikke skilt mellom satire og svertekampanje. Jeg har ikke lest magasinet, men jeg trodde på sjefredaktør Stéphane Charbonnier, da han forklarte at Charlie Hebdos satire var varmhjertet og lattermild. Men det meste av det som i dag blir sagt om muslimer og deres religion er verken varmhjertet eller lattermildt. Det er ondsinnet og menneskelig reduserende demagogi.

Jeg anerkjenner det Tysklands kansler Angela Merkel sa, da hun beskrev den høyreradikale protestbevegelsen Pegidas bakmenn som mennesker med hat og kulde i hjertene sine. Det er en uttalelse som hun i Danmark hadde blitt nødt til å beklage, dersom hun skulle hatt noen framtid som politiker.

Det er de kalde hjertene som på begge sider av frontlinjen nå setter dagsorden i det selvradikaliserte Danmark.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook