FJORÅRETS YNDLING: Lupita Nyong'o, som vant Oscar i fjor for «12 Years A Slave», gikk fra å være en ukjent skuespiller til å bli et stilikon på grunn av sine oppsiktsvekkende antrekk på den røde løperen. Hun mottok prisen i en spesiallaget Prada-kjole som ble regnet for å være en av kveldens beste. Foto: Scanpix.
FJORÅRETS YNDLING: Lupita Nyong'o, som vant Oscar i fjor for «12 Years A Slave», gikk fra å være en ukjent skuespiller til å bli et stilikon på grunn av sine oppsiktsvekkende antrekk på den røde løperen. Hun mottok prisen i en spesiallaget Prada-kjole som ble regnet for å være en av kveldens beste. Foto: Scanpix.Vis mer

Maktspill i silkekjole

Det ligger mange føringer og strategier bak hvilke kjoler Oscar-stjernene har på seg.

Kommentar

Vi vanlig dødelige har det godt. Kommer det en festinvitasjon, holder det å bla gjennom klesskapet hjemme og finne noe som er pent og rent og passende, og huske å stryke over kreasjonen før den store kvelden.

Slik er det ikke for filmstjernene som skal seile ned den røde løperen forut for søndagens Oscar-seremoni på smekre stiletthæler. Når det gjelder hvilken kjole som havner på hvilken kvinne, er det manges mening som teller: Stjernens, stylisten, designeren, designerens PR-avdeling, mamma og kjæresten, og ikke minst: Vordende arbeidsgivere og sponsorer.

Ingen av stjernene betaler for kjolene sine, og men ingen av dem får heller beholde den - med mindre de vinner i sin kategori. Ikke en gang den kaldeste markedsfører har hjerte til å forlange å få tilbake kjolen som kapslet inn kveldens gladeste.

Før Oscar-kvelden forventes en stjerne å ha tre kjoler parat: Kjolen de tenker å ha på seg, reserven de går galt, og et enklere antrekk uten store slep til festen etter seremonien. Da Vanity Fair ba Hollywoods mektigste stylister om å fortelle om jobben sin, fortalte de om hvordan det hele vanligvis foregår. Planleggingen begynner så snart det er klart om stjernen kommer til å være til stede, som nominert eller prisutdeler. Stylisten hennes begynner da forhandlingene med de store motehusene, som sender skisser ut fra hva de kunne tenke seg å kle henne i.

For moteskaperne er det om å gjøre å sikre seg de største navnene, de som har de tyngste nominasjonene og regnes som de det globale publikumsdyret har øynene mest fiksert mot. Kjolevalgene er også delvis styrt av samarbeidsavtalene enkelte skuespillere har med motehusene, og med ren sponsing. Forut for Oscar-seremonien i 2012 skal Gwyneth Paltrow ha blitt tilbudt en million dollar får å gå med et armbånd fra den kinesiske smykkedesigneren Anna Hu.

Ved en anledning som denne kler skuespillerne seg for kameraene langt mer enn for hverandre. Det må ta hensyn til om en satengkjole vil skrukke i bilen, om detaljene på en sort kjole vil komme frem på bildene, om en hvit en vil se skitten eller brudeaktig ut. Når stjernen og stylisten har bestemt seg, gir de motehuset grønt lys for å sette i gang å lage kjolen. Dermed kan stylisten gå igang med alt det andre: Finne smykker å låne, skaffe puppetape og holdin-undertøy for å øke følelsen av kontroll.

Men bare timer før spetakkelet begynner, kan planene kastes om kull: Kanskje føler skuespilleren plutselig at den utvalgte kjolen fremhever en side hun har et kompleks for, kanskje setter kjæresten seg på bakbena. Like før Oscar-helgen begynner også stylistene å sende kjoler de har vurdert, men ikke valgt, tilbake til designerne, og andre stjerners stylister står klare til å kaste seg over dem og sikre eventuelle restekjoler for sine egne klienter.

Anne Hathaway ombestemte seg famøst i tolvte time før hun skulle på seremonien der hun vant Oscar for «Les Misérables», fordi kjolen hun hadde valgt, hadde samme farge som medspiller Amanda Seyfrieds. Nummer to-kjolen, et lyserosa Prada-nummer, ble dolket ned av kritikerne dagen etter fordi to uheldig plasserte sømmer fikk det til å se ut som om hun hadde synlige brystvorter. Dette er stylistenes mareritt: At de må skrive tilbake til et motehus som har jobbet i ukevis med en kjole og si at det hele ikke blir noe av. Ingen vil legge seg ut med en stor stjerne, og det er stylisten som sannsynligvis får skylda.

Selve kvelden er et nøye orkestrert fesjå: Designerne sender ut pressemeldinger om hvilke stjerner som bærer kjolene, skoene og smykkene deres, skuespillerne selv passer på å fortelle alle journalister de snakker med hvem som står bak antrekket, og kameraene gransker hver tomme av dem. En av de seneste oppfinnelse er tv-kanalenes «mani-cam», et kamera kvinnene på den røde løperen blir bedt om å legge hendene sine under, så tv-seerne og kommentatorene kan granske manikyren og ringene deres.

«Mad Men»-skuespiller Elisabeth Moss viste verden akkurat hva hun mente om denne utviklingen ved å vise fingeren til mani-kameraet idet det gled over hendene hennes under fjorårets Golden Globe-utdeling.

Og når konvoluttene blir sprettet og navnet lest opp, er det ikke bare vinneren som jubler, men også alle som har bidratt til å snekre sammen antrekkene deres og vet at bilder av arbeidet deres nå vil være å se på alle kanaler og på alle aviser og nettsteder for nyheter så vel som mote.

Det var ikke alltid slik. Så sent som på nittitallet kunne stjernene selv gå innom butikkene på Rodeo Drive, snakke med designerens representanter, prøve et par kjoler og gå ut derfra med plagget under armen. Før Oscar-utdelingen i 1992 støtte Annette Bening og Jodie Foster på hverandre hos Armani, der de var i ferd med å prøve nesten like kjoler før den store kvelden, og ble enige om at «det er greit for meg hvis det er greit for deg». Når sirkuset rundt Oscar-kjolene i de senere år har blitt sitt eget lille politiske spill, der et utall interesser skal ivaretas, har det med flere tendenser å gjøre.

Det første var internett og fremveksten av motesidene og motebloggerne, samt tv-kanalenes økende vekt på motekommentatorer. Sulten på glamour og nettets grenseløshet gjorde at dekningen av denne delen av moteverdenen eksploderte, og snart kunne det ikke være en åpning eller en fest i New York eller Los Angeles uten en rød løper fylt av store eller halvstore stjerner i lånte klær. Det var dette som genererte oppmerksomhet, og det var i alles interesse: Vertskapet ville profilere den nye butikken eller kunstutstillingen sin, designerne ville markedsføre klærne sine og stjernene ville promotere seg selv.

Det andre var at det voksende og stadig mer respektløse motekommentariatet gjorde at engstelige stjerner med tette timeplaner i stadig større grad bestemte seg for å hyre inn stylister: For å skaffe dem et utvalg designerklær som ville sikre at de fikk det nivået av oppmerksomhet de ville ha og helst ikke dummet seg ut.

De innså også at alle de nye røde, teppebelagte kilometrene var en måte å forsterke eller nyansere sitt eget image på, og ba om profesjonell hjelp for å skape det rette imaget: En celebritet martret av skandaler kunne bruke fotoanledningene til å fremstå som elevert og tekkelig, mens en tidligere barnestjerne på vei ut av puberteten kunne gripe samme anledning til å vise frem en mer utfordrende og voksen versjon av seg selv.

Det tredje var at produsentene av mote og luksusvarer i stadig større grad begynte å bruke kjente skuespillere som frontfigurer og talspersoner. En vellykket volte på den røde løperen er i stor grad å regne som en jobbsøknad: Med den rette stilen og utstrålingen kan stjernen lande gullkantete kontrakter med de store motehusene, slik Jennifer Lawrence har gjort med Christian Dior. Kontrakten er ofte vel så lukrativ som en stor filmrolle og innebærer som regel forpliktelser til å bære motehusets klær ved et bestemt antall anledninger og stille opp på deres arrangementer.

Alle disse avtalene er også noe av årsaken til at de estetiske valgene, det å finne en kjole som kler både skuespilleren, er blitt mindre viktig. Til tross for den nærgående granskningen er det andre krefter velger både stjernen og stylisten ofte å se bort fra sine egne ønsker til fordel for hva som er mest innbringende. Kontrakten med Christian Dior har plassert Jennifer Lawrence i en rekke overdesignede silkehylstre som hun ikke har kledd og ikke sett komfortabel ut i.

Og en Oscar-nominert som står mellom et enkelt halskjede, og en tyngre diamantklave som designeren betaler henne en halv million å gå med, vil kanskje sette sin egen smak til side. Den britiske designeren Caroline Castigliano er blant dem som mener at valgene av kjole og juveler før en anledning som Oscar-utdelingen i stor grad er blitt rene businessavgjørelser mer enn et uttrykk for en stil eller en smak, og at det har forringet kvaliteten på det ferdige resultatet.

Det betyr ikke at det ikke kan komme mye vakkert, smakfullt og personlig vandrende ut på den røde løperen i natt. Men det betyr at også på dette feltet gjør Hollywood dét de alltid har vært så gode på: De presenterer et grasiøst glansbilde som virker drømmeaktig uanstrengt, og skjuler alt som ligger bak: Anstrengelsene, taktikkeriet, kranglingen, og pengene som skifter hender.

VINTAGE PÅ SCENEN: Julia Roberts vant Oscar for «Erin Brockovich» i en vintagekjole fra Valentino som regnes som en klassiker i Oscar-historien. Foto: Scanpix. Vis mer
IMAGEENDRING: Nyskilte Reese Witherspoon ankom Oscar-seremonien i 2007 i en lilla Nina Ricci-kole som ble ansett for å være et strategisk valg, som signaliserte at den ofte tekkelige Witherspoon ville vise at hun også kunne spille roller med større innslag av sensualitet. Foto: Scanpix. Vis mer
FÅR OPPMERKSOMHET: Jennifer Lopez har aldri vært Oscar-nominert, men kler seg ofte i oppsiktsvekkende kjoler når hun er invitert som prisutdeler, som her, i 2010. Foto: Scanpix. Vis mer
VEIEN MOT OSCAR: Lupita Nyong'o i en annen av kjolene som gjorde henne berømt, på Screen Actors Guild-prisutdelingen før forårets Oscar-fest. Nyong'o og stylisten hennes, Micaela Erlanger, valgte sterkere farger og uvanligere snitt en hva de fleste andre skuespillerne gjorde. Begge opplevde karriereløft i kjølvannet av prissesongen. Foto: Stella Pictures. Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook