Skapelsesprosessen

Aldri har så mange vært så frivillig blakke som norske kunstnere er nå til dags.

Meninger

«Vi må skape for å dele», sa Jens Stoltenberg. Mange ganger sa han det, den gang han var statsminister, og med «skape» mente han ikke sånne ting man gjør med plastilin. Poenget hans var at verdier må skapes i industrien før de kan deles ute blant folk. Hadde Stoltenberg likt å ordlegge seg litt blomstrende, ville han ha sagt at teknologiutvikling, aluminiumsproduksjon og havbruk er den norske økonomiens hjerte, hjerne og lunger. Velferdsstaten, som sikrer oss gratis helse og utdanning, er kroppen. Mens kunst, litteratur og andre estetiske virksomheter er bryster, hår og negler - altså sånt som får oss til å se bra ut, men som vi ikke helt skjønner betydningen av før forfallet setter inn.

I løpet av sine åtte år i regjering sørget de rødgrønne for et eventyrlig økonomisk løft for norsk kultur. Likevel er norske kunstnere blakkere enn noen gang. Ifølge levekårsundersøkelsen for kunstnere tjener en billedkunstner 89.000 kroner i året på kunstnerisk virksomhet. Det er omtrent 1G, som er en annen måte å si at man er veldig fattig på.

I møtet med denne fattigdommen har kunstfeltet prøvd å argumentere for at «kultur lønner seg». At det er viktig for å utjevne klasseforskjeller. For integreringen. For bosettingsmønsteret. Eller man kan forsøke å tilpasse seg politikkens skapelsesbegrep og insistere på at kunstnerisk kreativitet kanskje vil være nettopp det vi trenger for å utvikle morgendagens nanoteknologi. Ikke overraskende kan det virke som om de siste åras forsøk på å begrunne seg selv økonomisk og instrumentelt har virket mot sin hensikt. I stedet for å oppfatte kunstnere som hederlige, arbeidsomme folk som bidrar på linje med andre skikkelige folk, kan man snarere få inntrykk av at kunstnere er skikkelig bortskjemte eksentrikere som vil at staten skal betale dem for å drive på med hobbyen sin.

I Danmark prøvde den danske Bibliotekforeningen å tale den nye tidens språk. Der fikk de et økonomisk senter til å regne ut verdien av danske biblioteker. De regnet seg fram til at den estimerte samfunnsverdien var 6 milliarder danske kroner i året. Det, tenkte forsvarerne av bibliotekene, var et ordentlig godt argument for å begrunne sin egen eksistens. Dermed aksepterte de premisset om at den danske nasjonale hukommelsen og skriftkulturen har en verdi som tilsvarer halvparten av prisen på en tunnel som bygges akkurat nå i Rogaland. Det verste var at danskene syns de var smarte da de reduserte seg selv til å bli et temmelig upresist tall.

Den britiske professoren Mariana Mazzucato er professor i innovasjonsøkonomi. Når hun skal forklare hva som gjør en økonomi lønnsom, bruker hun en lang rekke eksempler på å vise hvor avhengig utviklingen av ny teknologi, legemidler og framtidas miljøvennlige industri er av statlig finansiering. Det meste som finnes på Apple-telefonen din, 75 prosent av nye legemidler og de viktigste grepene for å omstille til grønnere industri er forsket fram og tenkt ut i statlig regi. Det er bare stater som har råd til å ta så store sjanser på noe man ikke kan vite vil lønne seg, sier hun. Sagt på en annen måte: Det er bare stater som vil betale så mange for å gjøre noe som er så uforutsigbart. Vi kan anta at ekteparet Moser ved NTNU nikker gjenkjennende til resonnementet. Det samme burde mennesker som forsøker å skape best mulig kunst kunne gjøre.

Likheten til kulturfeltet er slående. I et land med fem millioner innbyggere er det et begrenset marked for hvor store private midler det finnes til å finansiere kunstnere, kulturarv, tenkning og potensielt mislykkede forsøk på å finne på noe nytt. En gjennomgang av Kulturløftet viser at mesteparten av de nye pengene gikk til økt byråkrati, flere festivaler og til idrett. Forstemmende lite gikk til det som vel må være poenget med økt statlig støtte til kunst og kultur: Å heve kvaliteten på det som skapes. For når det kommer til stykket er det bare det som gir kunsten sin berettigelse.

I så måte er første skritt på veien at kulturen må slutte å prøve å være noe det ikke er. Kunst vil aldri kunne argumentere troverdig for å være viktigere for økonomien enn industrien, viktigere for mennesker enn sykehus og eldreomsorg, eller mer samfunnsnyttig enn friluftsliv. Det er helt riktig at vi må skape for å ha noe å dele. Men noen ganger må man også dele for å kunne skape.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook