DØVING: Seniorforsker Alexa Døving om rasisme. Foto: Universitetsforlaget
DØVING: Seniorforsker Alexa Døving om rasisme. Foto: UniversitetsforlagetVis mer

Meningsfullt om rasisme

Negativ kategorisering på bakgrunn av opphav er rasisme, ikke religionskritikk.

Meninger

I en kronikk den 18.02 beskriver jeg rasisme som dagsaktuelt fenomen. Ifølge Lars Johan Materstvedt gjør jeg dette på en så bred måte at selv religionskritikk blir rasisme. I likhet med Materstvedt er jeg opptatt av å bevare alvoret i rasismebegrepet og at ikke all diskriminering av grupper kan kalles rasisme - diskriminering av funksjonshemmede er svært alvorlig men dekkes ikke av rasismebegrepet. Å kritisere religion dekkes heller ikke av begrepet rasisme slik det er definert i boka Hva er rasisme og kronikken.

Rasisme underordner individer eller grupper på bakgrunn av deres tilhørighet til en kategori. En kategori er noe annet enn en gruppe. En gruppe er organisert, har en ledelse og gjerne et mål. En gruppe - for eksempel en religiøs gruppe - kan gjerne kritiseres uten at dette har med rasisme å gjøre.

En kategori er en bredere betegnelse på bakgrunn av ett fellestrekk, det kan brukes på alt fra «fotgjengere» som kategori i trafikkbilde, til «kristne» til «svarte» osv.

De kategoriene jeg refererer til i forhold til rasisme er knyttet til former for opphav, det være seg et etnisk opphav, geografisk, kulturelt eller religiøst. Å hevde at et individs mentalitet og menneskeverd henger sammen med slike brede kategoritilhørigheter er grunnleggende i rasistisk tenkning. Ideen om at «muslimer» handler og tenker på bestemte og uforanderlige måter er en grov generalisering og når denne i tillegg brukes som argument for diskriminering er det rasisme.

«Rase», som Materstvedt forstår som et begrep for genetisk forankrete ulikheter, var opprinnelig en betegnelse på slektstilhørighet og på grupper som delte kultur og religion.

Det var først med den såkalte vitenskapelige rasismen fra 1860-tallet til 1945 at begrepet «rase», ble knyttet til biologiske forskjeller.

Sentrale rasismehistorikere som Francisco Bethencourt og George M. Fredrickson tidfester den første forekomsten av rasisme i Europa til den katolske gjenerobringen av den iberiske halvøy på 1400- og 1500-tallet, der herskerne innførte krav om dokumentasjon av «blodsrenhet» fra kristne hvis forfedre hadde konvertert fra islam og jødedommen.

Da fantes det ikke noe begrep om «rase» i en ren biologisk forstand. I vår tid unngikk apartheidregimet i Sør-Afrika bevisst å snakke om «rase», men fremholdt isteden at folk med ulik «kultur» hadde best av å leve adskilt.

Det er imidlertid ingen tvil om at apartheidregimet var et rasistisk regime. Snarere enn at det skulle være undertegnede som her begår en «kategorifeilslutning» er det nok Materstvedt som demonstrerer en manglende kunnskap om rasismens historie og den omfattende forskningen på rasisme.

Materstvedts forståelse av forholdet «født inn i» og «valgt» som grunnlag for hvem som kan eller ikke kan utsettes for rasisme er naiv. Muslimer er som andre født inn i en familie de ikke har valgt. I Norge finnes det eksempelvis en betydelig andel norsk-iranere med muslimsk bakgrunn, men som ikke er religiøst troende eller praktiserende. Likevel kan de utsettes for kategoriseringer som «muslim» og tvinges til å representere islam.

Rasisme er å tillegg mennesker negative karaktertrekk på bakgrunn av deres tilhørighet til en kategori, og la dette legitimere underordning av dem.

Religionskritikk derimot har som mål å endre religiøse praksiser, minske religioners innflytelse eller fjerne religioner som sådan - ikke å hetse, hate eller frata religiøse individer deres likeverd som medborgere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook