MANN FOR SIN HATT:  Doug Sahm nevnes i samme åndedrett som T-Bone Walker, Bob Wills og Willie Nelson -  og den unge døde Buddy Holly. Han er den ukronede kongen av texas-musikk fordi han som ingen annen syntetiserte  det musikalske mangfoldet i USAs nest største stat, skriver dagens Ideer-forfatter, Øyvind Pharo. Foto: NELSON ALLEN
MANN FOR SIN HATT: Doug Sahm nevnes i samme åndedrett som T-Bone Walker, Bob Wills og Willie Nelson - og den unge døde Buddy Holly. Han er den ukronede kongen av texas-musikk fordi han som ingen annen syntetiserte det musikalske mangfoldet i USAs nest største stat, skriver dagens Ideer-forfatter, Øyvind Pharo. Foto: NELSON ALLENVis mer

Doug Sahm og den ekte Texas-grooven

I neonskyggen av alle som tror de er gode sangere og artister fordi de synger surt på en eller annen tv-kanal er det i dag på tide å skrive om grooven fra Texas, den ektefølte musikken signert Doug Sahm.

Meninger

I forrige uke gikk den årlige musikk-, medie-, film- og IT-konferansen SXSW (South By Southwest) i Austin av stabelen. Der var det premiere på Joe Nick Patoskis dokumentarfilm, Sir Doug and the Genuine Texas Cosmic Groove, fortellingen om den komplette Texas-musikeren og psykedeliske cowboyen Doug Sahm (1941 - 1999). Denne hyperenergiske musikernes musiker skapte musikkscenen i Austin der SXSW oppsto i 1987. Uten Doug ingen SXSW.

Samtidig er det foreløpig siste musikknummeret av sørstatsmagasinet The Oxford American på markedet med 160 sider tekst og bilder om Texas-musikk, inkludert den ettertraktede Oxford American-CD-en, den sekstende i rekken, med 25 spor med alt fra J.T. «Funny Paper» Smith til Janis Joplin og indie-pop-bandet Spoon.

I kobbelet av velrenommerte skribenter er det mange som ikke kan unngå å skrive om Doug Sahm når de skriver om Texas-musikken selv fra sine helt ulike ståsteder. På CD-en er han representert gjennom tex-mex-gruppa The Texas Tornados, der han korer bak Tornados-kollega Freddy Fender fronter i en spanskspråklig versjon av Butch Hancocks smektende ballade «She Never Spoke Spanish To Me» .

Doug Sahm-dokumentaren vil bli vist på film- og musikkfestivaler i USA utover sommeren, og er forhåpentligvis også på vei til i Norge, hvor Sir Doug spilte ofte på 80- og 90-tallet.

Doug Sahm nevnes i samme åndedrett som T-Bone Walker, Bob Wills og Willie Nelson - og den unge døde Buddy Holly. Han er den ukronede kongen av texas-musikk fordi han som ingen annen syntetiserte det musikalske mangfoldet i USAs nest største stat. Han var musikalsk vidunderbarn og countrystjerne som spilte steelgitar på scenen med Hank Williams, rhythm & blues-fenomen som tenåring på high school i hjembyen San Antonio, internasjonal rockestjerne på sekstitallet som leder av Sir Douglas Quintet med Top 20-hit både i USA og England med «She's About A Mover».

Han emigrerte til San Francisco så tidlig at han rakk å sette sitt musikalske stempel på kjærlighetssommeren 1967, og kom tilbake til Texas som psykedelisk cowboyrocker tidlig på 70-tallet før han startet tex-mex-supergruppa Texas Tornados. Alle hans album mellom 1965 og 1976 regnes som klassikere og forløpere til dagens americana-musikk, også i årene etter laget han stor musikk på plate.

I årene etter hans død har hans status nådd mytiske proporsjoner. Derfor dokumentaren Sir Doug and the Genuine Texas Cosmic Groove. Ingen kunne vært bedre egnet for oppdraget enn Joe Nick Patoski som har fulgt Doug Sahm i Austin i alle år. Filmtittelen henspiller på albumet Groovers' Paradise som Doug Sahm utga på Warner Brothers i 1974 med hippieillustratøren Kerry Fitzgeralds Crumb-inspirerte tegneserieomslag.

Albumet er en forheksende subtil blanding av rhythm & blues, cajun, norteno og steelgitar-country, med komp fra rytmeseksjonen i Creedence Clearwater Revival, Doug Clifford og Stu Cook.

Denne Texas-grooven ble rendyrket i det lille toetasjes vannhullet Soap Creek Saloon, som den gang lå ute på landet utenfor Austin. Her holdt Doug Sahm sitt hoff og slapp til både sin 17 år gamle Stevie Ray Vaughan og den glemte Tex-Mex-sangeren Freddy Fender som takket være Doug ble superstjerne like etterpå.

Musikere fra hele USA hørte rykter om den kosmiske Texas-grooven og emigrerte til Austin. Ikke minst Willie Nelson, som aldri fikk det til i Nashville, men som fikk sitt gjennombrudd i Austin.

Doug Sahm var et musikalsk unikum og multiinstrumentalist som absorberte alt han hørte og som i perioder også var en låtskriver av rang, men som like gjerne spilte andres musikk enten det var Jimmie Rodgers og Leadbelly eller soulbluesgiganten Bobby «Blue» Bland. Han var for rastløs til å rendyrke en stilart.

Hadde han gjort det kunne han blitt superstjerne innenfor hva som helst. Han skiftet musikalske stilarter i et tempo som avspeilte assosiasjonssprangene i hippie-hepcat-talestrømmen hans som var kraftig stimulert av helsekost og marihuana.

Journalisten James Big Boy Medlin - som i sin tid skrev manuset for filmen Roadie - var blodfan av Doug Sahm.

På University of Texas i Austin registrerte han seg i 1966 som Big Boy Medlin. Han var så begeistret for refrenget «Well, she strolled on up to me/ and she said «Big Boy, what's your name» i «She's About A Mover» .

Medlin er rett mann til å skrive Doug Sahm-portrettet «On the Road with the Texas Tornado» i Oxford American-nummeret. Leseren føres til sommeren 1973 da Medlin var roadie og sjåfør i bandbussen til Doug Sahm. Sahm har da nettopp sluppet sitt super-session-album Doug Sahm and Band for Atlantic Records i New York med sin beundrer Bob Dylan som duettsanger og stjerner som Dr. John og tenorsaksofonisten David «Fathead» Newman i studiobandet.

Medlin hadde truffet Doug Sahm over en øl på Soap Creek Saloon. Doug likte vibbene hans og utnevnte ham til roadie og sjåfør. Han egnet seg ikke så godt til å være sjåfør, men den viktigste jobben hans var å rulle tolv mariuhanajointer til Doug hver morgen.

På Robert F. Kennedy Memorial Stadium i Washington D.C. spilte Doug Sahm & Band for 88 000 tilskuere på samme konsert som Grateful Dead og The Allman Brothers. Crew-sjefen for Grateful Dead spurte hvor mange musikere Doug hadde med:

- Åtte hvis steelgitaristen blir ferdig med Jerry Lee Lewis-jobben i tide, og ni hvis felespilleren rekker flyet fra San Antonio. Begge rakk gigen og Doug Sahm & Band ble invitert av Jerry Garcia til å spille med den legendariske Watkins Glen-konserten senere på sommeren sammen med både Allman Bros, Dead og The Band. Doug svarte:

- Altfor varmt i slutten av juli. Dessuten må jeg se baseballkampene før sesongen er slutt. Jeg vil til Austin.

Slik ofret Doug tilbudet om å spille for 600 000 tilhørere på historiens største rockekonsert for å se yndlingssporten.

Doug Sahm var alltid på turné, hadde alltid planer og prosjekter, men når det kom til stykket ville han hjem. Som han synger i mesterverket «At the Crossroads»:

«You can teach me lots of lessons/ You can bring me lot of gold/ But you just can't live in Texas/ If you don't have lot of soul». På en pressekonferanse i San Francisco i 1965 ble Bob Dylan spurt om det var noen musikere han hørte på. Spontant utbrøt han: Sir Douglas Quintet. De vil nå langt, sa han.

Det er den genuine kosmiske Texas-grooven.

ARTIKKELFORFATTEREN: Øyvind Pharo er forlagsredaktør i Aschehoug og han har skrevet om soul og americana siden tidenes første riff, omtrent. Han er også president i i Sahm-org, norske Dougheads. Vis mer
PÅ RETT VEI: I begynnelsen het han Little Doug Sahm og var på scenen med Hank Williams i 1952. Foto: Sahm Family Archives Vis mer
SXSW: Den offisielle plakaten for årets South By Southwest som nylig ble avholdt i Austin, Texas. Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook