Aftenposten Oslo:  Tyske tropper marsjerer innover Drammensveien 9. april 1940. Foto: Aftenposten
Aftenposten Oslo: Tyske tropper marsjerer innover Drammensveien 9. april 1940. Foto: AftenpostenVis mer

Hvor var Sovjet 9. april?

Sovjet forsvarte invasjonen av Norge.

Meninger

Mens det er 70 år siden annen verdenskrigs avslutning, blir Erna Solberg kritisert for sitt fravær fra markeringen på Den røde plass. Uten Sovjets innsats ville jo ikke nazistene blitt slått. Viktigheten av takknemlighet overfor russernes krigsinnsats preget også markeringen i norske medier. Men hvor var Sovjet 9. april 1940?

Da Norge ble invadert av Nazi-Tyskland 9. april, fikk vi ingen støtte av Sovjetunionen, verken militært eller moralsk. Tvert imot, forsvarte Sovjet invasjonen: «Det kan ikke være noen tvil om at Tyskland er blitt tvunget til å handle i Danmark og Norge på grunn av tidligere handlinger av Storbritannia og Frankrike», skrev den offisielle sovjetavisen Izvestia 11. april. Det var vestmaktenes feil.

Bare dager før invasjonen, anklaget Sovjets utenriksminister Molotov Frankrike og Storbritannia å bruke Polen som påskudd for en imperialistisk krig mot Tyskland. Sovjets positive holdning til invasjonen av Norge, hadde utgangspunkt i ikkeangrepspakten mellom Sovjet og Tyskland fra 23. august 1939. I en hemmelig tilleggsprotokoll delte de to diktaturene Øst-Europa mellom seg: De tok hver sin del av Polen, mens Finland, Baltikum og deler av Romania ble gitt til Sovjet.

Hvordan Sovjet brukte avtalen med nazistene til å gå løs på nabolandene, er godt kjent. Etter jernteppets fall er det også kommet bedre frem hvordan denne okkupasjonen innebar massedrap på titusener og deportasjon av hundretusener. Sovjet i 1940 var slett ingen alliert av vesten. Bare Sovjets fredsavtale med Finland i mars 1940, stoppet Storbritannia og Frankrike fra å sende tropper for å forsvare finnene fra sovjeterne. Sovjets overgrep ble likevel lenge underkommunisert av vesten, fordi Sovjet ble en nødvendig alliert etter at landet overraskende ble angrepet av nazistene 22. juni 1941.

Stalins påstand om at Sovjet først flyttet grensen langt vestover for å være bedre forberedt på et kommende tysk angrep, ble i stedet en godtatt sannhet for mange i vesten. Men selv militærstrategisk er dette lett å avfeie som løgn, siden Baltikum og Polen ville ha fungert som en buffer mot en tysk invasjon. At dette var territorium som ganske enkelt Stalin ønsket å erobre, vises også av den brutale sovjetifiseringen av de okkuperte områdene og det faktum at Sovjet beholdt områdene etter krigens slutt.

Først med Sovjetunionens fall i 1991 ble Baltikum, Moldova og disse delene av Ukraina og Hviterussland frie igjen.

Hitlers store frykt før krigen begynte var å måtte kjempe på to fronter, som hva Tyskland gjorde i første verdenskrig og hva som til slutt førte til hans nederlag. Ved ikke-angrepspakten med Sovjet, sikret han at han kunne gjøre én ting om gangen. Først delte han Polen med et ivrig Sovjet. Så kunne han vel vitende om at østfronten var sikker, vende seg mot landene i vest: Skandinavia, Benelux og Frankrike.

Så sikkert kunne han stole på Stalins ord, at grensen i øst nesten ble tømt for soldater. Som Hermann Göring poengterte, ville Tyskland ha trengt minst femti divisjoner i øst om Sovjet var en trussel. I stedet hadde tyskerne bare mellom fem eller åtte divisjoner der, da de angrep Frankrike. Hadde Sovjet virkelig ønsket å angripe Nazi-Tyskland, hadde de slik en gylden mulighet under nazistenes invasjon i Vest-Europa. Sovjet brukte i stedet tiden på å forhandle om muligheten for en formell allianse med Tyskland og de andre aksemaktene, på en måte som ville gi dem en størst mulig interessesfære.

Sovjets ikke-angrepspakt muliggjorde slik at Nazi-Tyskland kunne gå løs på Polen uten å behøve å bekymre seg om at det skulle bryte ut en større krig i øst. Pakten sørget også for at nazistene kunne konsentrere hele sin kampstyrke i angrepet mot landene i vest. Det er derfor ikke irrelevant å spørre seg om 9. april noensinne hadde skjedd, om det ikke hadde vært for Sovjets garanti til nazistene.

Stalin gjorde for øvrig adskillig mer enn å gi Tyskland frie hender i sin del av Polen og i Vest-Europa. Helt til dagen Sovjet selv plutselig ble angrepet av Hitler, sendte sovjeterne mengder med olje, jernmalm og andre råvarer til nazistene — materiell som var til stor hjelp for nazistene krigføring i vest. Sovjet både kritiserte og saboterte også den britiske blokaden av Nazi-Tyskland. Moskvatro kommunister i vest fikk også beskjed om ikke å sabotere den nazistiske okkupasjonsmakten. Som i Norge holdt også kommunistene som nå er hedret ved Østbanen seg fra motstandskamp før Sovjet selv ble angrepet.

Vestmaktene må med rette kritiseres for å ha ofret det demokratiske Tsjekkoslovakia til nazistene i et forgjeves forsøk på å skape «fred i vår tid» som det het. Vesten gjorde heller ingenting for å forsvare Polen. Sovjet, derimot, hadde ingen visjoner om å redde freden. Alt Stalin var ute etter var å sikre seg selv mest mulig territorium. Forhandlingene om en allianse med vestmaktene før krigen, strandet blant annet på grunn av Sovjets militære krav mot nabolandene. I sin ikkeangrepspakt med Hitler, sikret Stalin seg nettopp det han ønsket.

En blodig krig mellom Nazi-Tyskland og vestmaktene var heller ikke Stalin imot. Som han sa i det sovjetiske politbyrået like etter han hadde avtalt å dele Øst-Europa med Hitler: «Det er avgjørende for oss at denne krigen varer så lenge som mulig, inntil begge sider er utmattet.»

Da Hitler likevel angrep Sovjet førte det til enorme lidelser og millioner av døde også for Sovjet. Men det var dette uventede angrepet, og bare dette, som førte til at Stalin ble en alliert med vesten. Prisen vesten måtte betale var at Sovjet fikk beholde områdene de hadde okkupert i avtalen med Hitler — og at de i tillegg fikk holde resten av Øst-Europa i et jerngrep i 45 år.

Selv om dagens russiske overgrep mot Ukraina nå er grunnen til at Solberg ikke dukker opp i Moskva, bør man kanskje tenke litt mer prinsipielt om dette. Inntil dagens Russland erkjenner hvordan Sovjet startet i krigen som en brutal angriper og en medløper med Nazi-Tyskland og til slutt brukte freden som unnskyldning for å okkupere halve Europa, er det absolutt ingen grunn for norske statsministere å feire noen som helst markering av Sovjets innsats i annen verdenskrig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook