DET ER HAN:  Styreleder Svein Aaser, Sigve Brekke, Jon Fredrik Baksaas og Berit Svendsen under presentasjonen av Sigve Brekke som ny konsersjef i Telenor.
Foto: Berit Roald / NTB scanpix
DET ER HAN: Styreleder Svein Aaser, Sigve Brekke, Jon Fredrik Baksaas og Berit Svendsen under presentasjonen av Sigve Brekke som ny konsersjef i Telenor. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Gi nå faen i kvinnemaset

Forklaringene på hvorfor kvinner ikke blir toppledere, er stadig pinligere for næringslivet, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Da Telenors konsernsjef Jon Fredrik Baksaas for et halvt år siden annonserte sin avgang, begynte straks spekulasjonene om hvem som skulle ta over. Listene var på autopilot dominert av mer eller mindre kvalifiserte menn som de selv eller andre promoterte. Media konserverte villig vekk uten å utfordre status quo. For skams skyld slang man på en liten kvinneklasse siden næringsminister Monica Mæland maste så fælt om at det var på tide med en kvinnelig toppleder.

Det var aldri tvil om at Sigve Brekke var den utvalgte, og etter en lang og grundig prosess, som det heter, ble det mannen journalister hadde blitt fortalt at det skulle bli. Styreleder Svein Aaser (68) hadde glatt ignorert ministerens kvinnemas, fordi Telenor er jo tross alt for viktig til å utsettes for politiske eksperimenter som å ha en kvinnelig toppleder.

Telenor er et selskap som må ha baller til å utnytte billig arbeidskraft i Bangladesh. Kvinner har en følsom vagina som er troendes til å gi arbeidere vernesko.

Skipsreder Elisabeth Grieg reagerte sterkt på utnevnelsen. I et innlegg på Facebook skrev hun:

«At Svein Aaser ikke ønsker en kvinnelig konsernsjef i Telenor er ingen bombe, men resten av styret? Ingen mangel på kvalifiserte kandidater! Makan!!»

Det er en saftig kritikk fra en som selv er en suksessfull toppleder og har og sikkert ønsker flere styreverv i noen av landets største selskaper. De fleste holder kjeft, eller jatter med, vel vitende om at de også en dag skal plukkes. Men utbruddet bør fortelle noen hvor stor frustrasjonen er blant mange kvinner over at menn fortsatt velger menn, tross at kvinner lenge har vært like godt kvalifisert som dem.

Det er som å være medlem av en klubb hvor du ikke har stemmerett, og du er heldig om du blir kasserer uten linjeansvar.

Den første forklaringen var mangel på utdannelse. Så fikk kvinner utdannelse. Den andre forklaringen var at kvinner ikke hadde rett kompetanse. Så fikk kvinner rett kompetanse. Den tredje var at kvinner ikke hadde lang nok erfaring. Så fikk kvinner lang nok erfaring. Den fjerde forklaringen var at kvinner ikke hadde riktig erfaring. Så fikk de riktig erfaring.

Nå har næringslivet gått tom for unnskyldninger, så de overlater til synsere som aldri har hatt ambisjoner om å bli toppsjef i Telenor, å si at kvinner prioriterer annerledes, bedre og varmere. Det skorter på kvinnelige toppledere, fordi en del kvinner heller vil være hjelpepleiere på deltid.

Særlig. Sigve Brekke ble toppsjef, selv om mange menn er snekkere, eller går på trygd. Hans få kvinnelige utfordrere ville selvfølgelig ha jobben.

Mysteriet handler om at andelen menn og kvinner her i landet, som tar lange utdannelser og har lederambisjoner, åpenbart blir ulikt behandlet på grunn av kjønn ene og alene. Si meg gjerne imot med anekdotiske bevis, men tallenes tale er klar. Det har nesten ikke skjedd en pøkk siden Ansgar Gabrielsen (H) kuppet eget parti og innførte styrekvotering i 2004.

Det var tilnærmet kjønnsbalanse på jussen da jeg gikk der på midten av 1980-tallet. Mange av gutta er nå partnere i advokatfirmaer, eller har topplederjobber. Jentene har endt i det offentlige, tross toppkarakterer og tilbud. Og det er fortsatt situasjonen for generasjonen under meg.

Noe er råttent i likestillingslandet.

Vi har ikke rikket oss mange millimeterne, ifølge ny forskning fra Institutt for Samfunnsforskning (ISF), som legges frem i dag, og som har sett på følgende av lovbestemt styrekvotering. Mannsdominansen i toppen av samfunnet er nesten like total som Maktutredningen viste på begynnelsen av århundreskiftet.

Da jeg leste Elisabeth Griegs innlegg på Facebook, ble jeg likevel oppløftet. Det har vært tabu de siste årene å snakke om den åpenbare mannsdominansen i toppen av norsk næringsliv. Det er trist at norsk næringsliv er så konservativt, men først og fremst er det jo et problem for dem. Et næringsliv som i 2015 ikke en gang klarer å inkludere kvinner, er så langt i fra fremtidens multikulturelle samfunn som det er mulig.

Monica Mæland, du må innse at Svein Aasers tid er forbi og ta konsekvensen av det. Du kan ikke fortsette å skjule deg bak at styret styrer. Det er ditt styre. Og du må ta det inn i fremtiden.     

Lik Dagbladet Meninger på Facebook