LIKER IKKE KNAUSGÅRD UENIGHET? Den svenske litteraturforskeren, Ebba Witt-Brattström, fikk Karl Ove Knausgård, og en rekke norske kulturnavn, til å gå ut i forsvar for forfatteren. Foto: NTB Scanpix
LIKER IKKE KNAUSGÅRD UENIGHET? Den svenske litteraturforskeren, Ebba Witt-Brattström, fikk Karl Ove Knausgård, og en rekke norske kulturnavn, til å gå ut i forsvar for forfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Den norske frykten for PK-politiet har visst gjort oss til dårlige lesere

Hvem er mest redd for uenighet?

Meninger

Det har fått etablere seg en sannhet i Norge om at Sverige er verdens mest politisk korrekte land. Nå sist har dette synet blitt uttrykt i debattinnlegg av Karl Ove Knausgård, Erlend Loe og Sarah Sørheim. Loe sier det slik: «Sverige er, får man inntrykk av fra Norge, for tiden et samfunn hvor konsensusbehovet er så stort at det har blitt et problem.» Og det er nok riktig, nøkkelordene er «får man inntrykk av fra Norge».

Om perspektivet snus kan vi i Norge se en politisk debatt hvor det ikke er ansett som god tone å argumentere kraftfullt mot diskriminering, med mindre uttalelsen man reagerer på inneholder ordene «dette mener jeg fordi jeg er rasist og mannssjåvinist». Da skrives man kjapt inn i PK-politiet og anklages for å ville kvele debatten. Den svenske debatten er derimot full av folk som sier seg uenig i det de ser foregå omkring seg. Og de får lov til å holde på. De får også lov til å samle støtte for sitt syn. Det kalles politisk debatt.

Samtidig er det litt leit å se hvor lavt nivå det er på denne diskusjonen. Selv Knausgård nekter å lese det han faktisk kommenterer. Et viktig tema har vært litteraturforskeren, Ebba Witt-Brattström, om Knausgårds og Stig Larssons tematisering av mannlig begjær etter tenåringsjenter. Hun viser til en annen litteraturforsker, danske Claus Elholm Andersen som nylig disputerte med en doktorgradsavhandling om Knausgårds Min kamp ved universitetet i Helsingfors. Elholm Andersen finner at forholdet mellom Karl Ove og Geir i bøkene, skriver seg inn i den litterære tradisjonen av skildringer av relasjoner mellom menn som drives av et homososialt begjær. Et sentralt element i disse relasjonene er at de er intellektuelt og emosjonelt intense, men ikke seksuelle, og at det seksuelle og kroppslige begjæret som ikke finner noen plass i relasjonen i stedet rettes mot en kvinne, slik at vi står overfor et triangel, ikke et par. Denne analysen er altså funnet verdig en finsk doktorgrad og har tidligere blitt publisert i Edda, Norges fremste vitenskapelige tidsskrift for litteraturforsking.

Witt-Brattström undrer seg over at det har vært nokså lite reaksjoner på at forfattere som Knausgård og Stig Larsson bedriver det hun kaller «litterär pedofili», altså skildring av begjær etter dem som er ulovlig unge. Hun kobler da denne homososiale relasjonen mellom menn til det større spørsmålet om hvilken rolle unge tenåringsjenter spiller som begjærsobjekt i litteraturen, og foreslår at tenåringsjenta kan fungere godt innenfor slike triangler, siden de i motsetning til voksne kvinner ikke har så enkelt for å ta til motmæle, og dermed i større grad lar mennene få holde på med sitt.

Jeg tror ikke Witt-Brattströms overføring fra den enkelte litterære analysen til det større samfunnsfenomenet holder vann. Men det finnes ingen dekning for å si, slik Knausgård og Sarah Sørheim gjør, at Witt-Brattström kaller Knausgård pedofil, eller at hun spekulerer i hvilken legning Karl Ove Knausgård, den virkelige personen, har. Hun viser til en litterær analyse og benytter den som bilde for å beskrive et samfunnsfenomen. Den norske frykten for PK-politiet har visst gjort oss til dårlige lesere.

Knausgård forsvarer sine beskrivelser av begjæret etter trettenåringer med at det var der det, estetisk sett, brant. Det var dette risikable, problematiske, uregjerlige stoffet han best kunne lage kunst av. Men om det er der det brenner, så er det jo nettopp delvis fordi estetikken her risikerer å støte mot etikkens grenser! Når det nå kanskje viser seg Knausgård har gjort nettopp det, rykker han forulempet ut og ber om at leserne som reagerer skal ta hensyn til barna hans. Dét skulle han kanskje tenkt på før han skrev sine risikable romaner. Eller liker han bare ikke uenighet?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook