Rektorvalg gir motmakt

Skal akademia blomstre, er kunnskapsministeren nødt til å gi utdanningsinstitusjonene tilbake mer av makta.

Meninger

Stortinget skal 11. juni behandle strukturmeldinga og dermed ta stilling til regjeringens forslag om at ansatt rektor og ekstern styreleder skal være hovedmodellen ved norske universiteter og høyskoler, framfor dagens modell, hvor valgt rektor og styreleder er normen.

Regjeringens begrunnelse er at det vil gi den «best kvalifiserte ledelsen». Isolert sett virker det som et rimelig forslag. Det er lett å dele synspunktet om at en grundig ansettelsesprosess vil kunne avdekke kandidatenes lederkvaliteter i større grad enn dagens valgordning. Dagens modell har også andre svakheter. Foruten rektors dobbeltrolle som styreleder og «administrerende direktør» er det altfor få kvalifiserte kandidater som stiller til valg. Valgdeltakelsen er også faretruende lav.

Men lederskap i akademia bør ikke reduseres til et spørsmål om effektiv måloppnåelse. Det handler i like stor grad om hvilke mål akademia skal nå. På sitt beste er rektorvalget en mekanisme for selvkritikk og høyttenkning rundt disse. Diskusjonen er imidlertid på vikende front.

Årsaken er en utvikling mot mer politisk-byråkratisk styring. Både finansiering og styring er knyttet opp til konkrete måltall, øremerking og økende krav til rapportering, samtidig som mer av finansieringen må hentes utenfor institusjonen selv. Når makta flyttes vekk, står mindre på spill i interndemokratiet. I siste instans svekker det institusjonenes rolle som motmakt.

Regjeringens forslag om valgt rektor og eksternt oppnevnt styreleder vil bare forsterke denne trenden. Departementet vil i flere tilfeller få det de ønsker seg: en ledelse som er mer lydhøre.

Utdanningsinstitusjonene trenger en proff ledelse. Men det kan ikke gå på bekostning av uavhengigheten. Stortinget bør derfor droppe normeringen og tillate en større valgfrihet.

Et mulig kompromiss kan være å ha styreleder på valg, mens rektor ansettes. Da vil ledelsen kunne profesjonaliseres uten å svekke interndemokratiet. Det kan også være et riktigere nivå for interndemokratisk påvirkning siden styret står for strategi og overordna prioriteringer.

Skal akademia virkelig blomstre, er imidlertid kunnskapsministeren nødt til å gi utdanningsinstitusjonene tilbake mer av makta.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook