EmmaSofia-grunnleggerne Pål-Ørjan Johansen og Teri Krebs blir beskyldt for forskningsjuks og for å lure journalister. Det er et mislykket attentat, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Tommy Strømmen
EmmaSofia-grunnleggerne Pål-Ørjan Johansen og Teri Krebs blir beskyldt for forskningsjuks og for å lure journalister. Det er et mislykket attentat, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Tommy StrømmenVis mer

Mislykket attentat på LSD-forskere

Når LSD og ecstasy er tema for forskningen, går det i surr for forskning.no, NTNU og de forskningsetiske komiteer.

Kommentar

Forskerparet Pål-Ørjan Johansen og Teri Krebs har møtt sterke og alvorlige beskyldninger i flere artikler i forskning.no, Aftenposten og Universitetsavisa ved NTNU.

Paret, som har forsket på LSD og ecstasy, og driver organisasjonen EmmaSofia, «som arbeider for å øke tilgangen til kvalitetskontrollert MDMA og psykedelika for medisinske, vitenskapelige og andre lovlige formål», er anklaget for å «lure journalister» og «trikse til seg troverdighet» ved å titulere seg som forskere uten å være det.

De er også beskyldt for å oppgi støtte fra institusjoner som NTNU, Norges forskningsråd og Harvard uten å ha dekning for det, i tillegg til å ha skjult at de er sponset av amerikansk psykedelika-organisasjon og mest graverende: for å holde tilbake forskningsfunn som går imot de resultatene de ønsker seg.

Dag Bruusgaard, leder av Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag, lover å se på saken, men har allerede offentlig konkludert med at «denne saken inneholder klare brudd på forskningsetiske prinsipper». I en lederartikkel på forskning.no, forfattet av redaktør Nina Kristiansen, er Krebs redusert fra forsker til «en helsepolitisk aktivist fra en bitte liten interesseorganisasjon».

Dette er alvorlige påstander som kan ødelegge karrierer. Hvis det er hold i flere av påstandene, så bør de gjøre det. Som Nina Kristiansen skriver i nevnte lederartikkel: forskning og forskningsformidling er et system basert på tillit. Når noen bryter tilliten, blir hele systemet skaket i grunnvollene.

Men ser vi nærmere på bevisene som ligger til grunn for anklagene som er rettet mot Johansen og Krebs, er det snarere journalistene, Bruusgaard og NTNU som har grunn til å skamme seg. Angrepet på forskerparet likner på et mislykket attentat, som belyser større forskningspolitiske problemstillinger enn denne saken alene.

Samtlige aktører ser ut til å ville angripe forskernes frihet til å engasjere seg offentlig innenfor de temaer de forsker på. Bruusgaard tar til orde for politisk bakgrunnssjekk av forskere som søker forskningsmidler hos Forskningsrådet, mens NTNU setter omdømme sitt foran hensynet til forskernes politiske engasjement.

NTNUs kamp for sitt eget omdømme har i denne saken ledet dem til å historieforfalske sine egne pressemeldinger, noe som virkelig burde være en ripe i lakken for NTNUs omdømme som forskningsinstitusjon. En real bumerang, der altså.

Kritikken mot forskerparet startet i Universitetsavisa ved NTNU 12. mai. «De kan ikke kalle seg NTNU-forskere», var den klare beskjeden fra Bjørn Gustafsson, fungerende dekan ved Det medisinske fakultet. Verken Krebs eller Johansen er ifølge Gustafsson lenger tilknyttet NTNU og må derfor ikke bruke tittelen i sine offentlige opptredener.

Den utløsende årsaken var en artikkel i New York Times 5. mai. NY Times hadde fattet interesse for en av parets studier hvor de fant at det ikke var en negativ sammenheng mellom bruk av psykedelika og mental helse, og deres narkotikapolitiske engasjement i EmmaSofia. Dagen etter artikkelen var på trykk i NY Times mottok Krebs et brev fra Gustafsson hvor hun fikk beskjed om at hun ikke offentlig kan si hun er tilknyttet NTNU. Året før hadde Johansen mottatt samme beskjed etter en kronikk i VG med den potensielt provoserende tittelen: «Heimertministeren blåser i hasj».

Nina Kristiansen og forskning.no tok det denne uka et hakk lenger da de anklaget forskerparet for å ha «brukt tidligere NTNU-jobber og finansiering fra Forskningsrådet til å få artikler og kronikker publisert i vitenskapelige tidsskrift — med påfølgende medieoppslag i norske og internasjonale medier».

Hva er fakta i saken? Krebs har vært ansatt som stipendiat ved Institutt for nevromedisin ved NTNU fra 2008 til 2012, men med to barnefødsler har ansettelsesperioden blitt utsatt. Ansettelsesforholdet gikk ut i august 2014, og studieretten hennes gikk ut 31. desember samme år. Krebs hevder imidlertid at hun har rett på ytterligere forlengelser, og at det bare er papirarbeid som ikke er levert. Johansen var ansatt ved instituttet i to år fra 2009 til 2011, og har seinere ikke hatt noe ansettelsesforhold til instituttet.

Når ekteparet har titulert seg som forskere tilknyttet NTNU ved flere anledninger kan det altså se ut til at forskning.no har rett i sin kritikk at de har brukt en tilknytning de ikke har grunnlag for.

Men det er ikke så enkelt. For det første er det et vesentlig moment at begge ytrer seg med utgangspunkt i forskning utført ved og mens de har vært tilknyttet NTNU som forskere.

Viktigere er det at tilknytningen til NTNU ikke sluttet ved ansettelsesforholdet. Johansen hadde nemlig en avtale med NTNU om å titulere seg som forsker når han publiserte resultater fra prosjektene han tok del i som tilknyttet forsker, noe han først fikk beskjed om å slutte med i 2014. Dette var ikke et ensidig forhold, hvor Johansen utnyttet forholdet, men derimot et gjensidig bebyrdende forhold, hvor NTNU kunne smykke seg med å stå bak internasjonale publikasjoner som får mye mer oppmerksomhet enn de fleste andre studier. Dette støttes av at både Johansen og Krebs i flere pressemeldinger fra NTNU i åra etter 2011 ble sagt å være tilknyttet institusjonen.

Det er altså verken det formelle knyttet til ansettelsesforholdet eller forskningens kvalitet NTNU reagerer på. Dette er politikk.

Av artikkelen i Universitetsavisa kommer det klart fram at det er engasjementet i EmmaSofia som er problemet og det omdømmeproblemet denne organisasjonens potensielt kan være for NTNU. «Det skal ikke framstå slik at NTNU står bak legaliseringskampanjen», sier Gustafsen. På direkte spørsmål fra journalisten om tilknytningen utgjorde et omdømmeproblem for NTNU svarer Gustafsson et klart ja.

Omdømme og politikk, er altså stikkordene. NTNU er ikke bekymret for at noen forskere som inntil nylig har vært tilknyttet institusjonen titulerer seg som forskere gjør det. De er derimot bekymret for hva et politisk engasjement for norsk og internasjonal narkotikapolitikk vil kunne si for dets omdømme.

Er det én vinkling forskning.no skulle valgt på denne saken, så er det denne. Akademia har nemlig vært preget av stor takhøyde både i valg av forskningsområder og engasjement for sakene man har forsket på. Eksempelvis ønsker vi oss klimaforskere som tør å tale makta midt imot. Vi applauderer samfunnsforskere, som nylig avdøde Nils Christie, som viser et livslangt engasjement for de svakeste i vårt samfunn.

Men når engasjementet strekker seg til psykedelika og MDMA spesielt og narkotikalovgivningen generelt ser tålmodigheten ut til å være slutt.

Det stopper imidlertid ikke der. For Gustafsson, NTNU og forskning.nos historie om forskerne som tilraner seg en legitimitet de ikke har krav på stemmer nemlig ikke overens med NTNUs tidligere atferd overfor forskningsparet og offentligheten.

Det er derfor satt i gang et lite flatterende prosjekt ved NTNU for å forfalske historien. En enorm blunder, som noen vil angre på i dagene som kommer.

De nevnte pressemeldingene NTNU har sendt i løpet av de siste åra har nemlig blitt endret siden Gustafsson var ute i Universitetsavisa. De har «forfalsket sitt eget arkiv», slik den anonyme bloggeren Aftenstierne har vist i en grundig gjennomgang på sin blogg. Ved hjelp av Internett Archive har han avslørt denne pinlige historieforfalskningen.

I den norske versjonen av en pressemelding om forskerparets forskning datert 19. august 2013 står det nå: «Stipendiat Teri Krebs ved Institutt for nevromedisin og klinisk psykolog Pål-Ørjan Johansen, tidligere ansatt ved samme institutt, har analysert data fra en amerikansk, nasjonal undersøkelse om rusmidler og helse.»

Men i den originale pressemeldingen, som har ligget på nett uendret fram til for noen dager siden, står det ikke noe om noen «tidligere tilknytning». Der står det: «Stipendiat Teri Krebs og klinisk psykolog Pål-Ørjan Johansen, begge ved Institutt for nevromedisin, NTNU, har analysert data fra en amerikansk, nasjonal undersøkelse om rusmidler og helse.»

I den originale engelske pressemeldingen er Krebs titulert som «researcher» og begge opplyses å være tilknyttet NTNU. I den historieforfalskede, som nå ligger på NTNUs nettside, er Krebs status endret til «PhD» og Johansen er nå «former employee at the Department of Neuroscience».

Det er verdt å legge til at i den originale pressemeldingen er begge forskere oppgitt med sin NTNU-e-postadresse. Dette er altså i august 2013, to år etter Johansen formelt ikke lenger var tilknyttet NTNU, og som Gustafsson nå henviser til.

Denne historieforfalskningen er ikke bare ille, det bør være katastrofalt for NTNUs omdømme.

Det er dessverre ikke bare NTNU som har latt omdømmebekymringer komme foran prinsippene i denne saken. Også leder av Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag, Dag Bruusgaard, viser faretruende signaler. For det første går han offentlig ut og konkluderer med at «saken inneholder klare brudd på forskningsetiske prinsipper» før komiteen han leder har sett ordentlig på saken.

For det andre viser Bruusgaard bekymringsfull forskningsetisk gangsyn når han til forskning.no uttrykker bekymring for at Forskningsrådet (NFR) ikke tok forskernes politiske syn med i betraktning når de vurderte om forskerne skulle få forskningsmidler eller ikke: «Jeg syns det er merkelig at Forskningsrådet kan gi så mye penger til en gruppe som på forhånd har vært ute offentlig og markert at de jobber for å legalisere disse stoffene. Har ikke NFR vært klar over det?»

Om vi forsøker å gjøre Bruusgaards påstand om til en generell regel, blir det helt åpenbart at han er på så villspor at vi får håpe han forsnakket seg. Ønsker han seg et forskningsråd som foretar en bakgrunnssjekk av forskerne og avslår søknadene til de forskerne som viser et politisk engasjement for området de forsker på? Skal liberalister som jobber med liberal filosofi bli fratatt sine forskningsmidler? Skal forskere som promoterer en større respekt for menneskerettigheter i det offentlige ordskiftet ikke få tilslag om de søker forskningsmidler til å forske på menneskerettighetene?

Forskningens troverdighet og suksess er avhengig av et system hvor forskere kvalitetssikrer hverandre. Til en viss grad er institusjonenes kreditering av titler en slik form for kvalitetssikring, men den er langt fra den viktigste. For en god kvalitetssikring kan aldri skje på forhånd. Vi kommer ikke utenom at forskeres verdisyn vil påvirke hvilke problemstillinger de mener er relevante og hvilke områder de ønsker å forske innenfor.

Det vil også være slik at forskere fristes til å la sine verdisyn påvirke også gjennomføringen av forskningen. Men det gjelder alle forskere, uavhengig av tittel og institusjonstilhørighet. Slik juks må fanges opp i fagfellevurderingen og i gode rutiner for gjennomføringen av forskningen.

Det er derfor svært alvorlig når forskning.no retter en annen anklage mot forskerparet: at de ikke valgte å publisere funn som gikk i strid med den virkningen de håpet å finne. De går langt i å insinuere forskningsjuks og spør retorisk: «Var det slik at Krebs og Johansen unnlot å publisere resultater som ikke støttet opp under deres eget politiske syn, og heller fant en metode som ga større sjanse for positive resultater?»

Det er vanskelig for oss som utenforstående å vurdere hvilke motiver forskere har for å ikke publisere resultater av forskningen de utfører. På generelt grunnlag er det dessverre langt fra sjelden at forskere lar være å publisere forskning som det hadde vært i offentligheten og forskningssamfunnets interesse å se. Men det finnes mange grunner til at det skjer, hvor de fleste er langt unna å være et resultat av bevisst manipulasjon fra forskernes side. Det kan være problemer med gjennomføringen av studien eller det kan skyldes at tidsskrifter sjelden tar inn artikler som ikke viser positive funn. Det skal derfor mye til for å anklage noen for å tilbakeholde forskningsresultater av politiske grunner. Beklageligvis er det akkurat det forskning.no gjør.

Studien det er snakk om skulle undersøke om bruk av MDMA i terapi gjorde pasienten mer mottakelig for psykoterapi og forskerparet fikk støtte fra Forskningsrådet for å utføre denne. Resultatene ble imidlertid aldri publisert. Forskning.nos foretrukne konklusjon er at den mest sannsynlige årsaken er at den ikke stemte overens med forskernes politiske synspunkter. Johansen og Krebs på sin side oppgir at kvaliteten på videomaterialet de skulle analysere ikke var godt nok til å tillate dem å «trekke ut pålitelige konklusjoner om forsvarsmekanismer hos pasientene.»

Forskning.no er imidlertid ikke fornøyd med den forklaringen. For prosjektlederen for studien, professor Are Holen har aldri sett eller hørt klippene selv, og kan derfor ikke stå inne for parets forklaringer. De avslutter med å spørre: «Hvorfor sjekket ingen kvaliteten på videoene før prosjektsøknaden til Forskningsrådet ble sendt inn?»

Så langt ser det ut til å være ord mot ord, men så viser det at forskning.no har snakket med professor ved Psykologisk institutt på NTNU, Tore Stiles, som var prosjektlederen for studien i søknadsfasen. I intervjuet får vi vite at Stiles varslet Forskningsrådet om den dårlige kvaliteten på videomaterialet allerede i et brev datert 11. mars 2009. At denne forklaringen ikke er inkludert i den opprinnelige artikkelen har bare en naturlig forklaring: Det ville veltet plottet i artikkelen. For i den ble kvaliteten på materiale bare framstilt som unnskyldende påstander fra Johansen vi ikke hadde annen grunn enn hans ord til å stole på.

Dette likner ikke på gravende forskningsjournalistikk, men et høyst spekulativt attentat.

Som utenforstående har vi ingen garantier for at Johansen og Krebs har fulgt boka til punkt og prikke. Forhåpentligvis kan en grundig forskningsetisk gjennomgang få klarhet i dette.

Men det som er klart er at verken forskning.no, NTNU eller Bruusgaard fra den forskningsetiske komiteen er spesielt uhilda dommere i den vurderinga. Her ser det dessverre ut som forskningsparets forskningstema har forstyrret for både forskningsetiske og journalistiske prinsipper. Det er dags for en unnskyldning.

Merk: Undertegnede har tidligere donert 50 dollar til EmmaSofias arbeid for å forske på bruken av psykedelika og MDMA i terapeutisk sammenheng. Jeg har aldri møtt Teri Krebs, men møtt Pål-Ørjan Johansen ved to anledninger.

Det ville tatt for mye plass å tilbakevise alle påstandene forskning.no framsetter i artiklene. Jeg anbefaler derfor også den anonyme bloggeren Aftenstiernes gjennomgang av forskning.no-saken i artikkelen «Forskning.nos moralske kollaps».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook