BLUNDER:  Kunstsenteret Henie-Onstad har ikke vist Pushwagner siden 1980, det burde de gjøre noe med, skriver kronikkforfatteren.



Foto: John T. Pedersen/Dagbladet
BLUNDER: Kunstsenteret Henie-Onstad har ikke vist Pushwagner siden 1980, det burde de gjøre noe med, skriver kronikkforfatteren. Foto: John T. Pedersen/DagbladetVis mer

Mangelfull, norsk pop art på Høvikodden

Slik Henie Onstad Kunstsenter nå ter seg risikerer de å bli forbigått av Nasjonalmuseet eller Astrup Fearnley Museet.

Meninger

Man skulle ikke tro at det var mulig å lage en omfattende «kartlegging» av popkunstens innflytelse på norsk billedkunst fram til 1974 uten å nevne Pushwagner og Axel Jensen. Dessverre demonstrerer Henie-Onstads Kunstsenter med brask og bram at det faktisk lar seg gjøre. På utstillingen som åpnet den femte juni framstår det som en bevisst utelatelse.

Det ligger liten trøst i å få vite at fraværet skyldes dårlig research og kunnskapsløshet, og at det skjer på en kunstinstitusjon som i 1980 var de første til å feire Pushwagner og Axel Jensen som nybrottsmenn innen sjangeren pop art. Ja, Pushwagner debuterte faktisk med tegneserien/silketrykkene «En dag i familien Manns liv» og det ikoniske motivet «Selvportrett» på Høvikodden det året. Det må være en av de mest spektakulære debutene i norsk etterkrigskunst.

Som svært mange i dag har fått med seg, men dessverre ikke Høvikoddens kuratorer Thomas Flor og Lars Mørch Finborud, hadde Pushwagner og Axel Jensen allerede fra 1969 samarbeidet om motiver som var inspirert av samfunnskritiske amerikanske tegneserier. I 1969 og 1970 laget de mange tegneserieutkast og i 1972 så den første serien dagens lys i Dagbladets lørdagsutgave, under tittelen Doktor Fantastisk. Serien gikk i flere måneder og ble viden kjent og beryktet, og til sist stanset fordi den var for radikal. I 1995 ble den publisert som bok.

Når det gjelder Pushwagners gjennombruddsverk Soft City, så er det også unnfanget i 1969-1970, selv om det ble fullført midt på 1970-tallet og først offentlig kjent gjennom en oppsiktsvekkende visning i Berlin våren 2008, med påfølgende norsk bokutgivelse. I Berlin ble hele serien presentert som et skattefunn i sjangeren pop art. I dag er det derfor vanlig å omtale Pushwagner som en framtredende representant for USA-inspirert norsk popkunst. Og Pushwagner selv har ofte sagt at Andy Warhol er ett av hans viktigste forbilder.

Helt i tråd med direktør Tone Hansens åpningstale 4. juni er også Pushwagners motiver kjennetegnet ved skarp kritikk av industrisivilisasjonens fremmedgjøring og materialistiske forbrukerkultur. For ikke å glemme at Soft City, sammen med mange andre av Pushwagners verk, i dag framstår som ikoniske uttrykk for 1960- og 1970-tallets angstfylte undergangsstemning grunnet den overhengende faren for atomkrig og miljøkatastrofe. Hun hadde altså ikke måtte justere mye på sin popkunstbegeistring dersom Pushwagner hadde vært inkludert.

Kuratorene på Høvikodden har bramfritt annonsert at de har søkt i kjellere og på loft etter glemte og upubliserte verk. Hadde de tatt kontakt med Pushwagner ville de ikke trengt å lete lenge i Pushwagners skuffer og skap før de hadde oppdaget lassevis med eksempler, som ikke bare ville hevdet seg godt på Høvikodden, men i høyeste grad ville beriket presentasjonen som skal stå hele sommeren.

At kunstsenteret har latt denne blunderen slippe igjennom er mildt sagt pussig. Likeledes at museet ennå ikke har tatt opp igjen tråden fra 1980. Kunstsenteret har nemlig ikke vist Pushwagner siden 1980, og burde på grunn av sin historiske rolle for lengst ha gått foran og vist Soft City-originalene, som av nok en merkelig årsak ennå ikke har vært vist i Osloområdet. Det ville kunne fungert som et solid plaster på såret, som for Pushwagners del er i ferd med å bli ganske stort, etter som han stadig føler seg forbigått av etablerte kunstinstitusjoner i Oslo, selv om popkunstbildene hans selger som hakka møkk. Den forhenværende uteliggeren og fylliken Pushwagner er sånn sett ennå ikke tatt inn i varmen.

Slik Henie Onstad Kunstsenter nå ter seg risikerer det å bli forbigått av Nasjonalmuseet eller Astrup Fearnley Museet. Noe som sikkert ville skadefryde den dystopiske kunstneren. Men for Kunstmuseet ville det framstå som en underlig forsømmelse etter som det i sin tid bar Pushwagner til dåpen. Hvorfor har dem, i alle årene siden, latt ham seile sin egen opprørte sjø?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook