BARNEHAGER: Rundt halvparten av landets barnehager er private. Så lenge foreldrene kan velge barnehage for sine barn, er det en fordel, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Jørn H Moen / Dagbladet
BARNEHAGER: Rundt halvparten av landets barnehager er private. Så lenge foreldrene kan velge barnehage for sine barn, er det en fordel, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Jørn H Moen / DagbladetVis mer

Ja til private i velferden

Privat eierskap er ingen vidunderkur for velferdsstaten. Men gitt de riktige rammene, kan de spille en viktig rolle.

Kommentar

«Å robbe staten er blitt den norske forretningsideen framfor noen», kunne Morten Strøksnes fortelle i Bergens Tidende. Private kapitalister, som bare tenker på penger og profitt «har virkelig fått sugerøret ned i statskassa».

Det er boka Velferdsprofitørene som har fått Strøksnes til å tenne på alle plugger. Forfatteren Linn Herning viser hvordan private selskaper, flere av dem eid av private oppkjøpsfond med adresse i skatteparadis, de siste tiåra har spist seg inn på velferdsstatens kjerneområder.

Det er provoserende at penger som er ment å gå til pleie av syke og eldre og utdanning av våre barn, går til profitt i selskaper som ikke engang betaler skatt i Norge. En krone til profitt er en krone mindre til velferd. Eller?

Innen alle andre områder av økonomien vår, hvorav flere av dem metter våre primærbehov, er det noen som tjener penger på å gi oss varene og tjenestene vi etterspør. Her anser vi muligheten til å ta profitt som en del av det økonomiske kretsløp, en forutsetning for å tiltrekke oss investorer og eiere med kompetanse. Konkurranse mellom tilbydere setter kjøper i sentrum, presser kostnadene ned og sørger for at gode løsninger vinner fram.

Mange, spesielt på venstresiden, har ment at denne dynamikken ikke gjelder innenfor velferdssektoren. De har hatt støtte i en rekke forskningsresultater som viser at kommersialisering av velferden i andre land reduserer kvaliteten både på tjenestene og arbeidsmiljøet. Boka Velferdsprofitørene kan virke som spikeren i kista for høyresidens privatiseringsiver. Det ville imidlertid være et feilsteg.

En lærdom fra forskningslitteraturen er at det avgjørende for om private tilbydere fungerer er betingelsene aktørene handler innenfor. Private selskaper leverer gode tjenester når de utsettes for sunn konkurranse. Det er strukturen, ikke eierskapet, som betyr noe.

Anbudsprosesser som ender med at private selskaper får monopol på å levere tjenestene i flere år framover, slik det gjøres for asylmottak og regjeringen foreslår for jernbanen, er for eksempel en kilde til uærlige tilbud og korrupsjon, siden gevinsten ved å vinne er så stor. Det verken styrker brukerens makt eller reduserer kostnadene.

Når private tilbydere konkurrerer om brukernes gunst, slik vi ser i barnehagesektoren, eller hvor offentlige organer kjøper tjenester av private aktører, som i helsesektoren, kan gevinster forekomme. Men også her er struktur alt.

Erfaringene med private skoler i Chile og Sverige gir oss en viktig lærdom. I Sverige har konkurransen virket positivt, i Chile ikke. Forskjellen ligger i vilkårene for konkurransen. Mens de private skolene i Chile kunne konkurrere ved å velge seg de beste elevene var den veien stengt i Sverige. Da måtte skolene konkurrere på kvalitet.

I Norge er det dessverre utført få gode studier av privatiseringens virkninger, men vi har indikasjoner på hvilken vei pilene peker. En rapport gjennomført av Oslo Economics i 2013 viser at private sykehjem i Oslo gjør det noe bedre enn andre, men det avhenger av kvalitetsindikatorene.

Viktigere er dermed kostnadsbesparelsen, som ble beregnet til 180 millioner kroner. Men skyldes det økt effektivitet eller dårligere arbeidsvilkår? Det vi vet er at private noe oftere er færre på jobb og pensjonsvilkårene ofte er dårligere. Herning viser også en rekke enkelttilfeller hvor ansatte behandles dårlig.

Men det gjelder ikke bare i det private. Arbeidstilsynet viser at også de offentlige sliter med å følge regelverket. Herning viser også at ytringsfriheten til de ansatte trues på private sykehjem, men det gjør den da vitterlig også i den offentlige skolen. Hvem som er verst, de offentlig eller private, vet vi ikke.

Det er heller ikke slik at privat eierskap alltid svekker den demokratiske kontrollen. Tvert imot: I Norge vet vi dessverre lite om kvalitetsforskjeller mellom ulike velferdstilbydere. Et unntak er Oslo kommune. Det skyldes delvis størrelsen på kommunen, men også at man har et relativt stort innslag av private. Det skjerper politikernes vilje til å undersøke kvaliteten.

Privat eierskap i velferdssektoren fortjener derfor ikke Strøksnes merkelapper.

Hernings bok gir likevel gode argumenter for behovet for mer forskning, bedre tilsyn og ikke minst en bedre konkurranse, hvor private krefter ikke får konkurrere ved å velge seg de beste kundene, kutte i lønnskostnader, eller stikke av med overskuddene til skatteparadiser.

Viktigere enn et blankt profittforbud i velferdssektoren er derfor bedre reguleringer og åpenhet rundt bedrifters pengeplasseringer, inklusive plasseringer i skatteparadiser, slik SV og Ap nå tar til orde for.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook