SPØKEFUGL: Dag Solstad veksler mellom det humoristiske og det dypt alvorlige, ja indignerte, i sine essays. Den som leser, vil finne mange interessante detaljer like til side for temaene i hans nye essaysamling, eller i fotnotene. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
SPØKEFUGL: Dag Solstad veksler mellom det humoristiske og det dypt alvorlige, ja indignerte, i sine essays. Den som leser, vil finne mange interessante detaljer like til side for temaene i hans nye essaysamling, eller i fotnotene. Foto: Agnete Brun / DagbladetVis mer

Er essayet en fattig eller en fornem fetter av romanen?

De fleste forfattere prøver seg i sjangeren.

Meninger

Nesten alle norske forfattere skriver før eller siden et essay. Og så et til. De vokser på trær, og når de blir modne, så faller de ned. De blir samlet i en kurv og forvandlet til det som ofte kalles «lesefrukter» i bokform.

Det betyr både frukten av lesning og frukter som gave til leseren. Ifølge norsk riksmålsordbok kommer ordet fra det tyske lesefrüchte, «tanker som skyldes lesning». Som illustrasjon brukes et sitat fra Morgenbladet 1934: «Han står ikke på foredragsstolen og forkynner lesefrukter, men fruktene av egen tenkning.»

Dag Solstad skriver i sin nye bok, «Artikler 2005—2014» at han ikke lenger «jakter» på nye romaner. «Skulle jeg finne på å skrive en ny roman må romanen komme til meg, og ikke jeg til den.» Derimot er han «oppildnet» av å skrive artikler, «eller essays, som man kanskje burde ha kalt det».

Han trykker omtrent alt han skriver av det slaget, enten det nå er artikler eller essays eller små hilsener i festskrift. Det korteste, «Gratulerer, Roy Jacobsen», er på åtte linjer. Det lengste, «Et essay om fotball-VM 2014», på nesten hundre sider.

Solstads bok er for øvrig spekket med underholdende småopplysninger i fotnoter og bisetninger. Interessant er det at et av de beste stykkene, om Freud, ble skrevet på oppdrag. «Jeg visste sant å si ingenting om Freud,» skriver Solstad, som altså gikk med stor glød inn for oppgaven. Man burde jo kjenne sin Freud. «Som en mann av folket satte jeg meg derfor ned og tok fatt på min etterutdannelse

Det eneste som savnes i boka, er en eventuell transkripsjon av et fornøyelig foredrag på Norsk Litteraturfestival der Solstad sammenlignet Marcel Proust med Dagbladets Arne Hestenes, også kalt Plut. Det ville blitt et herlig essay.

Er essayet en fattig eller fornem fetter av romanen? Det varierer. For enkelte, for eksempel Einar Økland, Ole Robert Sunde eller Tor Eystein Øverås, utvikler essayet seg nærmest til en hovedsjanger.

For andre lever essayet et intimt samliv med resten av forfatterskapet. Det gjelder diktere som Kjartan Fløgstad, Jan Kjærstad og Jan Erik Vold. En tredje variant er de forfatterne som pliktskyldigst utgir en essaysamling når de synes de har skrevet nok essaylignende stoff og føler at folk venter såpass.

Tidsskrifter som Vinduet, Vagant, Samtiden, Syn & Segn og Bokvennen er en slags landbrukshøyskole for essayister. I to av årets mest omtalte essay-samlinger, Sigurd Tenningens «Vegetasjonens triumf er total» og Mazdak Shafieians «Det urgamle materialet», er dette påfallende.

Seks av ni essays hos Tenningen har stått i Vagant, mens fem av åtte i Shafieians bok har stått i Vinduet.

Disse magasinene åpner for nye stemmer. To av de etter hvert berømte ti forfatterne under 35 år som ble kåret under årets litteraturfestival, er lovende essayister. Begge to er kvinner i en mannsjungel, Agnes Ravatn og den brakdebuterende lyrikeren Anne Helene Guddal.

Sistnevnte har skrevet et 19 Vagant-sider langt essay i det nyeste nummeret med tittelen «Krigens slutt», om åpningen av konsentrasjonsleirene i 1945 og prosessen over de skyldige etterpå. Et imponerende stykke arbeid, og usedvanlig velformulert om et følsomt tema.

Se opp for henne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook