GJENKJENNELIG STIL: De såkalte «løkkeskriftromanene» følger ofte en etablert, men ganske ny formel både hva gjelder innhold og utforming. De er mer utadvendte enn sine forgjengere serieromanene.
GJENKJENNELIG STIL: De såkalte «løkkeskriftromanene» følger ofte en etablert, men ganske ny formel både hva gjelder innhold og utforming. De er mer utadvendte enn sine forgjengere serieromanene.Vis mer

Fløyelsinvasjonen

Løkkeskriftromanenes heltinner vinner lesernes hjerter og bokhandlernes pallplasser. Hvorfor det?

Kommentar

Vi ser på dem, men de ser ikke på oss. De kjolekledde kvinnene på de duse bokomslagene står med ryggen til, de mot et landskap, en herregård, en løfterik og utfordrende framtid. Og tydeligvis gjør det susen å spille omslagsmessig kostbar. De siste åra har «løkkeskriftromanene» kolonisert bokverden med en imperialistisk energi det ville være vanskelig å tiltro noe som ser så mykt ut.

Forfattere som Victoria Hislop, Lucinda Riley, Kathryn Stockett og Kate Morton har slått rot på bokhandlerpallene og bestselgerlistene. Kubanske Cecilia Samartins «Los Peregrinos» er så populær i Norge at Juritzen forlag nå gir ut forfatterens første versjon av boka i tillegg til den eksisterende utgaven, etter at leserne klaget over tråder som ikke var nøstet opp i tilfredsstillende grad.

Bøkene som faller under det vage samlebegrepet «løkkeskriftromaner» dupper i vannskorpen mellom lavkulturen og middelkulturen. De henvender seg tydelig til kvinnelige lesere. I likhet med sine tradisjonelle mødre, de store bokseriene på åtti- og nittitallet, og sine lettlivede, dypt utringede tanter, kasinoromanene, har de en rekke fellestrekk med hverandre og baserer mye av sin suksess på å leve opp til eventyrlystne leseres forventninger.

Språket krever ingen fortolkningsinnsats, en spade er en spade og et sløyfebånd et sløyfebånd. Den kvinnelige hovedpersonen blir en forskjønnet avatar for leseren, som i likhet med serieromanheltinnene er mulig både å se opp til og identifisere seg med. Hun strever litt, men ikke voldsomt, med å finne ut hva som er det rette å gjøre. Det meste av motstand kommer uansett fra mørkere krefter utenfra.

Når samfunnet endrer seg, endres også formlene i popkulturen. I motsetning til forgjengerne, som i stor grad drives av et kjærlighetsplott, er løkkeskriftromanene utadvendte. Cecilie Naper, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, som har forsket på denne litteraturen, påpeker at underholdningsromanenes heltinner er endret av feminismen: De er mer aktive enn sine passive bestemødre, og kjemper for et sett av verdier og politiske rettigheter like mye som for kjærligheten og familien.

På en måte rommer de bortvendte omslagene noe av denne utviklingen: Der de klassiske underholdningsromanene viser den kvinnelige hovedpersonen forfra, med et ansiktsuttrykk fullt av følelser og som regel i selskap med en mann, ser hun nå utover det eksotiske og romaniske landskapet hun må forsere.

Naper viser også til at det har blitt en tradisjon for løkkeskriftromanene å operere på to tidsplan, et historisk og et i nåtida, der dramaet fra fortida endrer liv mange år seinere. Dette er med på å skape en følelse av mening som strekker seg utover den historiske fortellingens plott - som ikke alltid ender lykkelig. Selv om løkkeskriftromanene anvender andre teknikker, har de overtatt noe av serieromanenes rolle som kombinert virkelighetsflukt og historieundervisning. Victoria Hislops siste roman, «Soloppgang», beskrives det greske militærkuppet på Kypros i 1972 i formidlingsivrig detalj.

Løkkeskriftromanene tar leseren til andre steder og tider, men når de kaster soloppgangsskjæret sitt så til de grader over norske bokhandler, har det også å gjøre med nasjonale forhold. For det første er Norge et land der middelkulturen står sterkt, og ikke har sterke motforestillinger mot å ta opp i seg lavkultur som banker pent på døra.

Medieprofessor Espen Ytreberg har skrevet om hvordan de sterke motkulturene i Norge har dyttet den kulturelle hovedstrømmen i en egalitær, inkluderende retning der bredt tilgjengelig folkeopplysning har vært sett på med velvillige øyne. For det andre har oppløsningen av fastprissystemet i bokbransjen gjort at de uorganiserte forlagene, deriblant Juritzen forlag, kan heve og senke prisene etter hva som er mest hensiktsmessig og dermed markedsføre løkkeskriftromanene med flere midler enn hva organiserte forlag kan. For det tredje har nettet skapt store fora for lett tilgjengelig skjønnlitteratur der analysene og anbefalingene fyker leserne imellom, uavhengig av de tradisjonelle formidlingsarenaene.

Invasjonen endrer norsk bokbransje. De store forlagene oversetter egne løkkeskrifttitler for å kunne konkurrere, mindre sjangertydelig litteratur henvises til et hjørne av bokhandelen der solskinnet fra Kypros og Cuba ikke når. Norge er et lesende land der hjemlige forfatterskap står sterkt, og mye kan tyde på at de som velger en løkkeskriftroman, velger det framfor annen underholdning snarere enn mer utfordrende bøker.

Men i en bokbransje som blir stadig mer kommersiell er det fristende å skyve fram det som allerede selger, for å selge enda mer, snarere enn å ta krafttaket det er å introdusere noe nytt. Det er et problem når forlag og bokhandler gir de gjeveste utstillingsplassene til internasjonale bestselgere som allerede har jungeltelegrafen og reklamekampanjene på sitt lag, og som i mindre grad har behov for drahjelpen, og holder mindre etablert norsk litteratur som trenger all støtte den kan få, i bakgrunnen.

Eføyen som, oftere enn ikke, slynger seg rundt herregårdsportene i løkkeskriftromanene, skal få vokse som den vil. Den skaper mye leseglede. Men de litterære gartnerne må passe på, så den ikke kveler prestekragene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook