IKKE DRAMATISK: —De nye grunnlovsbestemmelsene om menneskerettighetene vil ikke medføre noen dramatiske endringer i forholdet mellom Stortinget og domstolene, skriver advokat og Partner i Thommessen AS Frode Elgesem i anledning debatten om Høyesteretts 200-årsjubileum. Foto: NTB Scanpix
IKKE DRAMATISK: —De nye grunnlovsbestemmelsene om menneskerettighetene vil ikke medføre noen dramatiske endringer i forholdet mellom Stortinget og domstolene, skriver advokat og Partner i Thommessen AS Frode Elgesem i anledning debatten om Høyesteretts 200-årsjubileum. Foto: NTB ScanpixVis mer

Høyesterett og folkestyret

Påstanden om at høyesterett svekker folkestyret bygger på en feil oppfatning av både menneskerettighetenes stilling i et demokratisk samfunn og av Høyesteretts rolle.

Meninger

Det er flere som feirer Høyesteretts 200 års jubileum med å stille kritiske spørsmål om hvordan Høyesterett skjøtter sin rolle som vokter av Grunnloven. Professor Morten Kinander er blant dem som går hardest ut. «Høyesterett svekker folkestyret» hevder Kinander i klassekampen 26. juni. Dette er en drøy påstand og bygger på en feil oppfatning av både menneskerettighetene stilling i et demokratisk samfunn og av Høyesteretts rolle.

Det er — slik jeg opplever det — ingen vesentlig uenighet i dag om at menneskerettighetene er en viktig forutsetning for et velfungerende folkestyre. Det er ingen motsetning mellom demokrati og menneskerettigheter. Og dersom vi ønsker å verne om menneskerettighetene, er det nødvendig at vi har en velfungerende rettsstat og muligheten til å søke beskyttelse gjennom domstolskontroll. Enkelt uttrykt: «Vil man menneskerettigheter, så vil man domstolskontroll».

Den reelle — og viktige — diskusjonen gjelder intensiteten i domstolenes prøving av Stortingets lovgivning. Kinander går også her hardt ut og mener at det er et «rettspolitisk kupp» på gang. Det må bero på at han ser på Høyesteretts rolle gjennom et veldig sterkt forstørrelsesglass. Sammenholdt med den samlede politiske aktiviteten i Stortinget, er de avgjørelser hvor Høyesterett prøver lovgivning opp mot menneskerettigheter og/eller Grunnlov fortsatt av ganske begrenset omfang. Men disse avgjørelsene innebærer korrektiver der lovgiver har trådt menneskerettighetene og/eller Grunnloven for nær.

Denne ordningen har Stortinget den 1. juni i år gitt den sterkeste rettslige beskyttelse som er mulig, nemlig gjennom en egen grunnlovsbestemmelse som gir domstolene rett og plikt til å prøve grunnlovsmessigheten av lovgivningen. Det er således liten tvil om at Stortinget ønsker at vi har en reell prøvingsrett. Videre er det verdt å merke seg at Stortinget under forberedelsen av den nye grunnlovsbestemmelsen ble sterkt oppfordret til å begrense prøvingsretten og å uttale at Høyesterett nå hadde gått for langt. Dette skjedde imidlertid ikke: Da Stortinget vedtok den nye Grunnlovsbestemmelsen om prøvingsretten ble tvert imot viktigheten av prøvingsretten understreket og Stortinget mente at prøvingsretten burde videreføres slik den blir praktisert i dag.

Vedtakelsen av de nye grunnlovsbestemmelsene om menneskerettighetene vil ikke medføre noen dramatiske endringer i forholdet mellom Stortinget og domstolene. Prøving mot de inkorporerte menneskerettskonvensjonene er i dag en etablert del av forholdet mellom Høyesterett og Stortinget: Helt siden vedtakelsen av menneskerettsloven i 1999 har domstolene kunnet prøve lovgivning opp mot menneskerettighetene, og sette loven til side dersom det er motstrid. En oppsummering av Høyesteretts bruk av denne prøvingsretten de siste 15 år vil vise at den har reell betydning i en del saker, men neppe i et omfang som kan sies å ha medført dramatiske endringer i maktforholdene — enn mindre noe «politisk kupp». Det har bl.a. ikke blitt avsagt en eneste dom hvor de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene slår igjennom overfor Stortingets vedtak.

Den store grunnlovsreformen har gitt Høyesterett utfordringer som må løses. Blant annet er det reist spørsmål om tolkingen av Grunnloven § 92 som pålegger statens myndigheter — herunder Stortinget — å respektere og sikre menneskerettighetene, slik de er nedfelt i traktater om menneskerettighetene som Norge er bundet av. I lys av Stortingets tautrekking om hvilke rettigheter som skulle grunnlovsfestes, er det logisk å argumentere for at § 92 ikke innebærer en generell inkorporasjon på Grunnlovs nivå. På den annen side kommer § 92 også inn på en annen måte. Tidligere var det god lære at Stortinget kunne gi en lov i strid med våre konvensjonsforpliktelser dersom Stortinget virkelig ville sette seg ut over en konvensjonsbestemmelse — forrangsregelen i menneskerettsloven er jo også bare en ordinær lovbestemmelse som kan fravikes ved senere lov. Men vil det i dag være i samsvar med Grunnloven å gi en slik lov? Dette er et spørsmål Høyesterett må ta stilling til, bl.a. basert på den ordlyd Stortinget har valgt å gi Grunnloven § 92. Dette er verken opprør eller kuppmakeri, men en legitim utøvelse av den rolle som et gitt Høyesterett i Grunnloven.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook