IKKE LYKKEJEGERE: Mennesker på flukt er akkurat det, mennesker. De er ikke «lykkejegere» og de er ikke en «flom». De er mennesker som deg og meg, og når de flykter har de rett på å få søke asyl, skriver Leger Uten Grenser på jobb fra Middelhavet. Bildet viser det norske fartøyet «Siem Pilot». Foto: Privat
IKKE LYKKEJEGERE: Mennesker på flukt er akkurat det, mennesker. De er ikke «lykkejegere» og de er ikke en «flom». De er mennesker som deg og meg, og når de flykter har de rett på å få søke asyl, skriver Leger Uten Grenser på jobb fra Middelhavet. Bildet viser det norske fartøyet «Siem Pilot». Foto: PrivatVis mer

Velkommen ombord, Per Sandberg!

Å si nei til å ta imot mennesker på flukt er inhumant og uansvarlig.

Meninger

Å lese avisen og høre hva noen politikere sier om menneskene på flukt som kommer til Europa er som å lese om en parallell virkelighet basert på myter og frykt. Det som blir skrevet og sagt stemmer overhodet ikke med hva vi ser om bord i Leger Uten Grensers båt her midt i Middelhavet. Du er velkommen om bord, Per Sandberg, så du kan få sett på virkeligheten.

Her vil du få se at mennesker på flukt er akkurat det, mennesker. De er ikke «lykkejegere» og de er ikke en «flom». De er mennesker som deg og meg, og når de flykter har de rett på å få søke asyl. Siden når ble ordet «asylsøker» likestilt med «kriminell» og «uønsket»? Det er ikke ulovlig å søke asyl, tvert imot er det en grunnleggende rett for oss alle.

Vi kommer tett på de menneskene vi redder og alle forteller historier om overgrep. Overgrep begått i hjemland og langs fluktruten. Tortur. Voldtekt. Slaveri. Utpressing. En gravid kvinne ble sparket i magen til hun spontanaborterte. Vi har møtt besteforeldre som flyktet fra krigsherjede Aleppo, men som heller ikke var trygge i Tyrkia så de dro videre til lovløse Libya. Eneste vei ut av slaveri og tortur i Libya i dag er sjøveien, og de forteller oss at de heller tar risikoen med å drukne enn å bli værende. Vi ser skuddskader og benbrudd fra tortur. Kvinner gråter inne på klinikken vår når de forteller om hvordan de ble voldtatt igjen og igjen.

Hadde vi blitt torturert hadde vi også flyktet.

Overgrepene vi hører om er så store og grove at de ville skapt politisk krise i Norge. En gjengvoldtekt ville medført krav om mer politi, krav om strengere straffer og krav om mer bevilgninger til forebyggende arbeid. Men det er ikke enkeltovergrep vi hører om på denne båten. Vi hører de samme grufulle historiene om igjen og om igjen. Er disse kvinnene vi møter en del av «flommen» du snakker om, Per Sandberg?

Dagens flyktningkrise er blitt sentral i den norske valgkampen. Men i stedet for solidaritet og humanitet er det kostnader og umenneskeliggjøring vi får høre om. Det snakkes om hundretusenvis av «problemer» som kommer til Europa bare i år. Det snakkes om problemet som «vi» har. Ut av politikernes munn triller det gloser om «knappe ressurser» og «falske prioriteringer». Om vanskeligheter med integrering. Om at de må sendes tilbake. Om at én flyktning blir til flere. I kommentarfeltet under disse store oppslagene i nettavisene leser vi at de bare kan drukne. At de er «terrorister», «rotter» eller «lykkejegere». Når ble det greit å snakke om mennesker på denne måten?

Hva er egentlig en lykkejeger? Er det lille Noor, som sammen med bestefar Fouad flyktet fra Aleppo da tønnebombene ødela både hus, hjem og alle framtidsutsikter? Er det David fra Ghana som var fanget i slaveri i lovløse og krigsherjede Libya, der hvor ingen hjelp når fram? Jakter de på lykke eller flykter de for sine liv?

Norge er et lite land, og det er forståelig at vi er opptatt av våre egne utfordringer og problemer. Men når ordskiftet framstiller det som om at det er vi nordmenn som er ofrene; at det er vi som må betale, at det er vi som blir utsatt for en trussel, da har navlebeskuelsen gått for langt. Det er ikke slik at folk flykter fra krigen i Syria fordi de ønsker å komme til Norge. De flykter fra Syria fordi det er krig der.

Det er rett og slett feil å tro at man kan komme unna med å kjøpe seg ut av problemet og «hjelpe dem der de er», slik Per Sandberg påstår. Dette er en overforenkling av et komplekst problem. Hvor skal disse menneskene på flukt «hjelpes»? Om bord på båten vår på Middelhavet? I Hellas? På grensen til Ungarn? I Syria? Mennesker på flukt er per definisjon på reise fra et sted hvor de er utrygge.

Årsakene til at folk flykter vil ikke forsvinne på kort sikt. Mennesker på flukt trenger stabilitet og muligheten til å bygge opp nye liv, få seg jobber og bidra positivt til samfunnet de slår seg ned i. I landene der flyktninger oppholder seg i påvente av dette er det ikke mulig å integrere alle. Det finnes ikke jobbmuligheter. Ikke kapasitet i helsevesenet. Ikke nok boliger.

Det er rett og slett naivt å tro at å bygge høye gjerder langs grensene vil hjelpe. Det er naivt å tro at bare fordi vi bor litt høyere nord på kloden så angår ikke dette problemet oss.

Det som ikke er naivt, derimot, er å snakke om menneskeverd og solidaritet. Å snakke om mennesker i stedet for tall. Ahmed er ikke nummer 4544, han er gutten som er bedre enn deg i fotball. Sima er ikke nummer 98956, hun er jenta som drømmer om å bli lærer.

Å si nei til å ta imot mennesker på flukt er inhumant og uansvarlig. Skjult bak floskelen om «ansvarlig politikk» vil enkelte politikere gi inntrykk av vanskelige valg. Det egentlige vanskelige, men riktige valget, er å hjelpe dem. De må få søke asyl på en trygg og verdig måte. Det gjelder Syrere i dag, det gjelder David fra Ghana i morgen.

Hadde vi flyktet fra krig hadde vi også trengt noens hjelp.

Om bord på båten vår i Middelhavet er vi forbanna. Vi håper at folk er forbanna hjemme i Norge også. For makan til umenneskelig prat har vi ikke hørt på lenge. På vegne av dem vi redder fra båten vår ber vi om at vi begynner å snakke om disse menneskene på en anstendig måte.

Vi ønsker at Norge skal vise at vi gjerne hjelper, også når det koster mer enn en bevilgning og en bekymret tanke. Vi må ikke la oss lure til å sette deres menneskeverd opp mot vår velferdsstat. En velferdsstat uten medmenneskelighet har ingen verdi.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook