MINDRE PENGER: Norsk filminstitutts konsulenter har fått en svekket rolle. Det kan gjøre ambisjonene for norsk film vanskeligere å innfri.
MINDRE PENGER: Norsk filminstitutts konsulenter har fått en svekket rolle. Det kan gjøre ambisjonene for norsk film vanskeligere å innfri.Vis mer

Film for filmens skyld

Filmkonsulentenes rolle bør styrkes.

Kommentar

Spillefilmkonsulentene ved Norsk filminstitutt har, siden stillingene deres ble opprettet i 1992, vært både sparrepartnere og rike onkler for filmskaperne: Kjennere med større distanse til prosjektene enn dem selv, som kunne hjelpe dem å slipe til prosjektet sitt før det var klart for å motta de statlige millionene som skulle til for å sette visjonen ut i livet, som best de kunne.

I de senere år har ordningen kommet under press. I sitt siste nummer tar bransjebladet Rushprint opp filmkonsulentens rolle, hvordan den har blitt mindre viktig etter at det kom stadig nye finansieringsordninger inn i bransjen, så vel som stadig nye politiske føringer.

Den blåblå regjeringen kuttet i konsulentenes forhåndsstøtte i 2013, men skjermet summene som ble delt ut til filmer som kunne vise til et et visst gjennomslag på kino. Av filmprosessene de følger med på, har konsulentene alltid måttet velge ut en liten andel. Men utvalget de nå må gjøre, er så strengt at det ikke er vanskelig å forstå filmskapere som nærmest føler seg avslått i øyeblikket de banker på døra.

Både regjeringen og Arbeiderpartiet snakker om sine høye ambisjoner for norsk film, om hvordan det skal bli flere filmer som hevder seg i de internasjonale manesjene der Morten Tyldum og Joachim Trier har vært og brust med fjærene. Samtidig vil begge sider legge føringer på filmbransjen: Regjeringen vil ha større spredning på regionene og mer privat finansiering.

Opposisjonspartiene har en større anerkjennelse av at det offentlige må være tungt inne i filmbransjen økonomisk, hvis publikum ikke skal gå glipp av stemmer og bllkk som ellers ville ha vanskelig for å få gjennomslag.

Samtidig er det snev av instrumentalitet i Arbeiderpartiets nylanserte filmambisjoner. Et uttalt mål om større mangfold må implementeres svært nennsomt hvis det ikke skal ha uheldige konsekvenser. Det er verd å minne om det både narrative og kvalitetsmessige flykræsjet et forskrekket film-Norge ble vitne til etter at daværende konsulent Nikolaj Frobenius følte seg presset til å gi grønt lys for semre «Pax», fordi det var et mål at antallet kvinnelige regissører skulle opp.

Samtidig som norske kulturpolitikere har fått stjerner i øynene fra Oscar og Cannes, settes norske spillefilmer ut i produksjon før de er tilstrekkelig utviklet. Filmer på halvannen time faller sammen i den skrinne tredje akten, fordi det ikke er penger til de ekstra innspillingsdagene som må til for å kunne fortelle hele historien. Medisinen synes åpenbar: Å la styrke filmkonsulentenes stilling, la dem vurdere en fortelling i så stor grad som mulig på dens egne premisser - og la den stavre mot kanten av redet når den er klar for det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook